Ukategorisert

Myten om demokratisk kontroll

Av og til er flotte slagord både falske og farlige!

Norske sosialister har et mantra. De ønsker å få mer av samfunnet under demokratisk kontroll. Spesielt økonomien bør underlegges demokratisk kontroll.

Det er på sin plass å minne om at dette ikke er noe nytt. Sosialister og kommunister har alltid kalt sine systemer for mer demokratiske enn de vestlige. Deutsche Demokratische Republik er et klassisk eksempel. Historisk sett har sosialistiske demokratier som oftest vært totalitære diktaturer.

Sosialister avviser selvsagt denne sammenligningen med at forrige århundrets sosialistiske praksis var noe helt annet enn de som de står for. De har et poeng, det er nemlig nødvendig å argumentere mot det de faktisk står for og ikke bare en historisk fanden på veggen.

Grunnen til at jeg brakte de historiske erfaringene opp er imidlertid at man aldri bør glemme historien. Erfaringsmessige resultater er relevante. Den andre grunnen til at jeg trakk frem den historiske parallellen er imidlertid også at det ikke er tilfeldig at sosialisme leder til visse resultater.

Jeg skal ta for meg en spesiell form for demokratisk kontroll, den over produksjonsmidlene. Det vil si at eierskap overføres fra den private eier til det demokratiske flertallet. La meg understreke at jeg ikke på noen måte vil hevde at dagens norske sosialister vil avskaffe demokratiet. Det er da heller ikke nødvendig for at resultatet av deres politikk vil være katastrofalt.

Sosialismen kommer i to innpakninger. En desentralisert variant i grenselandet til kollektivistisk anarkisme og en sentralisert variant innenfor dagens statsmakt. Jeg vil vise at svakhetene vil være de samme og at den første varianten vil utvikle seg til den andre.

Desentralisert demokratisk kontroll betyr slik jeg oppfatter det at arbeiderne i den enkelte bedrift skal eie bedriften. Her er det i utgangspunktet ingen motsetning i forhold til liberalismen. Det er ingenting galt i at noen går sammen og etablerer eierskap til sin egen bedrift.

Problemet oppstår når dette gjøres til en påtvungen nødvendighet. Den individuelle eiendomsretten oppheves. Jeg har startet en bedrift sammen med Kari som vi to eier i sammen. Vi har jobbet uten lønn i nesten et år og levd svært fattigslig. Vi har gjort store personlige og økonomiske investeringer i vår bedrift. La oss anta at Bokavisen etterhvert begynner å gå betydelig bedre. Lesertallet skyter i været, annonseinntektene flommer inn og det blir stadig mer jobb å lage en god avis. Månedlig ramler det inn mer enn 120 000 kr.

Vi har nå to muligheter i henhold til den desentraliserte demokratiske kontroll. Vi kan ansatte tre nye skribenter for å få betydelig mer stoff, noe vi gjør. Siden det er påtvungen demokratisk kontroll, får vi da et nytt beslutningsorgan der avgjørelser fattes med minimum tre stemmer. Etter et år bestemmer våre nyansatte med tre mot to stemmer at nå skal Bokavisen slutte å skrive om bøker og heller begynne å skrive om blonde kjendisdamer med enkelte forbindelser til kongefamilien. Siden Kari og jeg ikke kan så mye om dette, bestemmes det samtidig at vi fra nå av kun skal få halvparten så mye i lønn som de tre andre.

Tilhengere av desentralisert demokratisk sosialisme må akseptere dette eller innrømme at den lokale demokratiske kontrollen skal underordnes sentralisert demokratisk kontroll.

Det andre alternativet vårt er selvsagt at vi ikke ansetter flere i Bokavisen og beholder vår desentraliserte demokratiske kontroll. Dette innebærer for det første at alle våre lesere ikke får en enda bedre avis, noe som kunne vært resultatet av en utvidelse. Det er nemlig slik de fleste bedrifter blir store: gjennom gode produkter som gir kunder som igjen gir rom for utvidelser, en prosess som fortsetter så lenge kundene er tilstrekkelig fornøyde.

Kari og jeg kan stoppe denne positive prosessen. Det er imidlertid en annen konsekvens av at vi ikke utvider. Vi drar ut 60 000 kr hver i måneden, skattefritt. Dette er nemlig en annen implikasjon av slik anarkistisk orientert desentralisert demokratisk kontroll. Den gir rom for enorm lokal ulikhet. Noen kan vasse i rikdom, mens nabobedriften går dårlig slik at arbeiderne der lever svært fattigslig. Og med et utbredt demokratisk bedriftsstyresett uten den arbeidsdeling og spesialisering i forhold til ledelse som er nødvendig for rasjonell drift, er det grunn til å anta at man får svært mange dårlig drevne bedrifter.

Det ligger i hele tankegangen til demokratiske sosialister og deres kollektivisme at dette ikke er akseptabelt. De ønsker sentraliserte regler som hindrer slike konsekvenser. Det som er relevant å diskutere er derfor statlig sosialisme der den private eiendomsretten erstattes med demokratisk kontroll.

Dette synet har to svært viktige konsekvenser. For det første betyr det at individuell eiendomsrett erstattes med kollektiv eiendomsrett. Dette innebærer at det enkelte individ fratas “fuck you”-muligheten. Det vil si muligheten til å gi andre mennesker fingeren og starte sin egen greie på egne premisser.

Individet blir avhengig av kollektivet. Et flertall må overbevises for at prosjekt kan startes og videreføres. Med kollektiv eiendsomrett til produksjonsmidler som f.eks. papir og trykkerier, kan jeg ikke bare starte et forlag og gi ut en bok. Jeg må overbevise fellesskapet om at den aktuelle boken er bra og at den derfor bør utgis. Muligheten til å gi ut egne aviser, bøker, tidsskrifter eller andre publikasjoner begrenses og erstattes med demokratisk godkjente alternativer.

Reell ytringsfrihet er altså et eksempel på noe som forsvinner ved demokratisk eierskap. Dette kun som et eksempel på hvordan individet fratas kontroll over eget liv.

Det bør i denne sammenheng nevnes at jeg dro dette poenget i en debatt der Lysbakken var tilstede. Han avviste eksempelet ved å si at det ikke var dette han mente når han ville avskaffe den private eiendomsretten til produskjonsmidlene. Det er da tre muligheter. Han har ikke tenkt igjennom sitt syn, han har ikke skjønt konsekvensene av sin ideologi eller han er uærlig med autoritære trekk. Eller en kombinasjon av disse.

For det andre så er demokratiske beslutninger svært problematiske, et problem som øker drastisk når statens beslutningsområde utvides. La oss anta at statens område kun var å bestemme om tippekampen skulle sendes fra tysk eller engelsk serie. Beslutningen ble avgjort gjennnom folkeavstemning 3. august. Dette kunne folk forholdt seg til og gjort seg opp en mening om.

Nå bør det tillegges at det kan spørres om selv dette er demokratisk, for hvem har bestemt at avstemningen kun skulle handle om tysk vs engelsk fotball. Hva med serien i Italie og Spania? Eller Tyrkia eller Japan? Eller i hvilke som helst andre land. Enhver med et grunnfag i statsvitenskap bør vite at det er umulig å finne en nøytral metode for å sette opp votering over selv et så enkelt spørsmål.

La oss så anta at demokratiet utvides til å fatte 1 000 000 (en million) avgjørelser, noe som er et svært lavt tall på avgjørelser i et moderne samfunn. Det betyr at du som velger må fatte 2740 avgjørelser i døgnet, eller 114 hver time. Nesten to avgjørelser i minuttet, forutsatt at du ikke sover. Eller jobber.

Poenget i denne sammenhengen er det åpenbare poenget at beslutningsmakten i demokratiet må delegeres til andre enn det enkelte mennesket. Det er altså ikke du som bestemmer, det er noen andre som bestemmer for deg.

Du er i det minste i stand til å bestemme hvordan disse kan velges? Vel, det er selvsagt ikke slik. Du må akspeptere det valgsystemet som er historisk fundamentert gjennom århundrer med politisk maktkamp. Det er ikke tilfeldig at valgsystemene er forskjellige i så godt som alle land (jeg kjenner ikke til noen unntak).

Dette betyr at selve utformingen av systemet har minst like stor påvirkning på utfallet som velgernes preferanser. Hva da med selve stemmegivningen? Sannsynligheten for at din stemme påvirker utfallet er tilnærmet null. Med det mener jeg sannsynligheten for at en annen ville kommet inn på Stortinget dersom du hadde stemt noe annet eller unnlatt å stemme, er helt fraværende.

De eneste med individuell beslutningsmyndighet er eliten oppe i det politiske systemet. Slik er det sosialistiske demokratiet.

Noen vil sikkert kjenne igjen generell demokratikritikk her. Liberaleren har fremmet den i en rekke sammenhenger. Det spesielle med den formen for demokratisk kontroll som sosialistene ønsker er at dette systemet ikke skal eksistere side og side med markedet (og det sivile samfunn) slik som det er i Norges blandingsøkonomi, men derimot komme i stedet for det private eierskap. problemet blir dermed mye større. Både med tanke på inngrep i individets frihet og med tanke på kvaliteten på beslutningene.

Resultatet er at individer fratas sin myndighet over sitt liv og sin jobb og at makten overføres til en politisk elite. Slik er den demokratiske sosialismen. Et folkestyre der hver enkelt bestemmer over sitt liv, erstattes med et elitestyre der noen bestemmer på vegne av alle.

Den sosialistiske demokratiske keiseren har ingen klær.

0 0 vurdering
Vurdering
Tags:
5 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Øyvind, Mechelen
13 years ago

“Av og til er flotte slagord både falske og farlige!”

Sant nok. Tåpelige metaforer, tragiske bilder og absurde eksempler også. For øvrig er jeg tilhenger av markedsøkonomi. Bare ikke markedssamfunn. Det siste er nemlig illiberalt.

Voodoo-king
Voodoo-king
13 years ago

Istedenfor demokratisk kontroll over produksjonsmidlene foreslår jeg at politiske partier burde vært børsnoterte aksjeselskaper. Da kunne eierne faktisk velge hvem som skulle styre partiet.

Partypinne
13 years ago

Det er mange ting du har utelete eller misforstått i denne artikkelen. Demokrati i anarkistisk forstand er nemlig ikkje basert på fleirtalsval, men konsensus. Det vil vere totalt uaktuelt at eit kollektiv kan redusere løna til ein einskildarbeidar dersom denne ikkje er einig i det. Individet gjeng først, og individet skal difor vere med på å styre sin eigen kvardag. Når det gjeld arbeidsdeling og spesialisering har ingen sagt at funksjonærane skal fjernast, alle slags sekretariat og ekspertar vil vere til hjelp i demokratiet. Gjeldande dette med politisk elite er målet med anarkisme og sosialisme eit flatt samfunn utan leiarar,… Read more »

Voodoo-king
Voodoo-king
13 years ago

Den objektive virkeligheten er kontra intuitiv for de fleste. Hvor lenge var det ikke egentlig konsensus at jorden var flat? Dynamikk skaper vekst. Privat eiendomsrett gir mest inflytelse til samfunnets dynamiske elementer, dette skjer helt naturlig gjennom markedet. Kollektiv eiendomsrett ved konsensus demokrati gir mest inflytelse til reaksjoneære elementer. Kapitalisme gir de som ikke liker å være underordnet ledere mulighet til å starte for seg selv. Om en skal starte for seg selv trenger en kapital, sosialismens høye skatter og avgivfter gjør det svært vanskelig for dem som ikke tilhører establishmentet å opparbeide seg nok kapital. Jorden blir så flat… Read more »

Per
Per
13 years ago

Du skal ha et stort kompliment for at du gidder bruke så mye tid på å skrive om historiens dårligste idé; sosialismen. På tross av at sosialismen har falt gjennom overalt hvor den har vært prøvd er det dessverre fortsatt noen som tror på denne dårlige idéen, så stemmer som din behøves. Du viser på en veldig nøyaktig og konkret måte hvordan og hvorfor dette nødvendigvis må føre til et totalitært elitistisk styresett. Du viser også at sosialister enten er totalitære eller ikke skjønner konsekvensene av den ideologien de støtter (dvs. naive). Så ros til deg for at du skriver… Read more »