Diverse

Feministens dyneløfting

Erklært feminist og Ny Tid-redaktør Martine Aurdal har skrevet bok om FrP-formann Siv Jensen. Aurdal mislykkes med å komme mer under huden på Siv enn Siv selv tillater. Et overfladisk portrettintervju verdig et lørdagsbilag, men knapt noe mer.

Denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Venstres medlemsblad liberal.no nr 08/2006. Da Venstre har lagt om sine nettsider, er denne utgaven ikke på nett. Efter avtale med redaktøren, er anmeldelsen av Martine Aurdals bok om Siv Jensen gjengitt på Liberaleren.

Boken er ingen biografi, men skal være et portrett av en av Norges mektigste kvinner. Forfatteren mener efter å ha møtt henne at hun kan bli Norges neste statsminister.

Det private er politisk
Det som først og fremst slår en som leser portrettet, er hva Aurdal får seg til å spørre Jensen om. Venstresiden mener at det private er politisk. Det illustreres godt av spørsmålene jeg tviler på at noen ville stilt Stoltenberg, Solberg, Høybråten, eller Sponheim. Eller Kristin Halvorsen, for den saks skyld. Men Siv Jensen må finne seg i at spørsmålene blir stilt. Som leser trenger jeg ikke vite når, hvor og hvordan FrPs formann mistet dyden. Siv Jensen er lei av å bli spurt om hun er lesbisk. Men Aurdal kan ikke la være å spørre.

Feministens KrF-idyll
Siv Jensens sivilstatus som enslig er også et tema forfatteren er opptatt av. Er virkelig feministen så opphengt i KrFs ideelle familiemønster at det er et poeng å bidra til stigmatiseringen av enslige kvinner? Jensen derimot, virker å ha et gjennomtenkt syn på koblingen mellom hennes sivilstatus og vervet som partiformann for FrP. Ved sin holdning sparer hun nok både seg selv og partiet for en rekke oppslag i sladderpressen.

Enøyet feminisme
Aurdal har uttalt at Siv Jensen er et produkt av sterke kvinner, først og fremst av moren Monica og oldemoren Betzy Kjeldsberg, kvinnesakskvinnen og Venstre-politikeren. Eplet faller langt fra stammen, heter det. At personer velger annerledes enn sine forfedre er ingen nyhet. Aurdal demonstrerer først og fremst sin feministiske ensporethet. Tradisjonelle feminister på venstresiden klarer ikke å se forbi kvoteringsvirkemiddelet og deres egen definisjon av hva som er den korrekte feminismen.

Gjennomgangen av hva de sterke kvinnene i familien har betydd for Siv Jensens eget grunnsyn og verdier, og måten hun håndterer sin karriere og hverdag på, er for så vidt grei. Det er nettopp her nøkkelen (for Aurdal) ligger, til å forstå at moderne kvinner kan tenke annerledes om sin egen rolle enn Aurdals feminister. Men nøkkelen blir liggende ubrukt. Faktisk kunne flere lært av hvordan Sivs mor Monica tok skjeen i den annen hånd, og gjorde noe aktivt for å forbedre sin egen tilværelse og stilling i samfunnet.

Rollemisbruket i Søviknes-saken
En av de desidert vanskeligste periodene i Jensens og FrPs historie er da nestformann Terje Søviknes misbrukte sin lederrolle til å ha sex med en 16 år gammel jente på FrPU-landsmøtet. Partiledelsen gjorde sitt for å glatte over, og selv i boken forsøker Siv Jensen å hvitvaske Søviknes. Først senere ble det klart at partiledelsen hadde visst lenge før saken sprakk i media. Selv her klarer Aurdal å få det meste til å handle om Jensens følelsesmessige håndtering. Det er så visst ikke bare Inga Marte Thorkildsen som bedriver intimitetstyranni.

Faktafeil og merkelige uttalelser
Boken skjemmes av noen faktafeil. Tor Mikkel Wara var aldri med på å ansette Geir Mo som generalsekretær (s. 174). Wara gikk av som nestformann våren 1993, Mo ble ansatt i 1994. Om 2.nestformann Per Arne Olsen i sin tid har vært gruppesekretær på Stortinget (s. 174), er det ukjent for anmelderen. Olsen var Generalsekretær i FpU, så nestkommanderende på sekretariatet frem til 1997, da han ble sekretariatsleder på Stortinget.

At Siv skal ha bidratt til formuleringen ”.. helt enig i at det er forferdelig urettferdig å sammenlikne henne med Europas mest fremmedfiendtlige liberalister.” betviler jeg sterkt. Fremmedfiendtlige er jo ikke liberalister. Forfatteren er igjen fange av sin egen politiske retorikk.

Ingen analyse – men sjarmoffensiv?
Martine Aurdal har fått kjeft fra egne rekker for denne boken. Det ble visst forventet at hun skulle ta et generaloppgjør med Jensens politiske standpunkter. Men det var aldri temaet for denne boken. Hensikten er å bli bedre kjent med Siv Jensen, og finne ut mer om henne, og hva som fikk henne til å velge ”det mannsdominerte partiet”. Derfor er innledningskapittelet det beste. Det er der Aurdal beskriver sine intensjoner med boken, og drivkraften bak ønsket om å portrettere nettopp Siv Jensen. Kapittelet ”Hva er det med denne dama?” gir ansatser boken aldri løfter seg opp til. Aurdal mislykkes med å komme mer under huden på Siv enn Siv selv tillater. Et overfladisk portrettintervju verdig et lørdagsbilag, men knapt noe mer. Ingen dyptpløyende analyse, ingen alternative kilder. Boken utmerker seg ved både å mangle et personregister og en kildeoversikt. Martine Aurdal er blitt sjarmert av Siv Jensen. Så til de grader at hun ikke lenger vil benytte seg av kjønnskvotering, er det nylig kommet frem i media. Så har det kanskje kommet noe godt ut av arbeidet med boken likevel?

Siv – portrett av en formann
Martine Aurdal
Kagge forlag

Comments are closed.