Ukategorisert

Tanker i etterkant av en klimadebatt

I dag tidlig var det en stor debatt i regi av Minerva om praktisk klimapolitikk. I etterkant har jeg en del tanker om problemstillingen.

I panelet satt Steinar Lem, Lars Peder Nordbakken (se hans artikkel i siste Minerva) og Anders Giæver. Minerva har selv en artikkel om arrangementet.

Jeg har i en tidligere skrevet en artikkel om klimaendringer og mitt innlegg bygget på samme hovedpoeng som nok en gang ble krystallklart illustrert.

Det foretas et intellektuelt hopp fra at det er en situasjon med global oppvarming til at drastiske tiltak må settes i gang. Det trengs ytterligere to ledd for at en slik argumentasjon skal holde mål, noe jeg vil utdype i denne artikkelen.

For det første må det etableres at endringen er negative, det er ikke gitt at klimaendringer som sådan er negative. Bare forestill deg oppvarmingen etter siste istid.

For det andre må kostnadene ved tiltakene være mindre enn gevinsten ved slike tiltak sammenlignet med det å ikke gjøre noe. Mitt spørsmål gikk på om det ikke ville være bedre å tilpasse seg?

Svarene var skuffende svake. Steinar Lem dro frem noen skremselscenarier med miljøflyktninger og en isbre som smelter i Himalaya. Nordbakken snakket om at det var ufornuftig å ikke konfrontere risikoen.

Lems svar henger ikke på greip siden han tidligere under debatten snakket om at BNP ville vokse 20 ganger (ham om det) i løpet av dette århundre hvis vi fortsetter som nå. Miljøflyktningene hans kan vel i så fall fraktes i Rolls Royce til sitt nye tilholdssted.

Svaret til Nordbakken har et viktig poeng, at risikovurderinger må foretas. Dessverre faller han igjennom likevel. Tidligere i debatten understreket han tildels glimrende hvordan bl.a. markedsprosesser og ny teknologi bygger på desentraliserte avgjørelser hos det enkelte menneske.

I klimaspørsmålet virker det imidlertid som om selve problemet – om ikke Nordbakkens løsninger – løftes opp på et globalt nivå. Dette er en feilslutning som jeg tror langt på vei skyldes at man hopper over de to punktene mine.

Disse poengene har ikke bare relevans i forhold til om handlinger skal iverksettes, de har en dypere innflytelse på selve problemforståelsen.

Problemet er ikke en temperaturøkning i seg selv. Det er dens konsekvenser for mennesker. For bonden i Troms. For gjeteren i Sahara. For fiskeren i Chile. For den som vil bli spist av isbjørn på Svalbard med dagens klima. For den som bor i lavlandet i Bangladesh.

For noen av disse er endringene negative og for andre er de positive. Det er imidlertid slik at det ikke finnes ett stort klimaproblem, men en generell klimamessig tendens med utallige konsekvenser og risikoer for konkrete mennesker. Det er handlende mennesker som er den grunnleggende enhet og som eventuelt får problemer og utfordringer grunnet klimaendringer.

Det er på tide med en lang, liberalistisk digresjon.

Den naturlige liberalistiske løsningen ville være beskyttede eiendomsrettigheter. Nordbakken nevnte i en bisetning i debatten noe om at markedsøkonomi ikke er istand til å løse problemer knyttet til kollektive goder. Det finnes gode eksempler historiske eksempler på at han tar feil. Hans argument fikk meg imidlertid til å tenke på et viktig poeng om markedsøkonomi. Den eksisterer ikke i vakum. Den er bare en konsekvens av lovbeskyttede eiendomsrettigheter og avtalefrihet.

Svikten i markedsøkonomien er således ikke nødvendigvis en svikt i markedsøkonomien, men i dagens samfunn først og fremst en politisk svikt. Det offentlige klarer ikke å lage gode lover. David Friedman påpekte i The Machinery of Freedom at gode lover lagd av staten er et kollektivt gode og derfor ikke blir produsert.

Det er således ingen grunn til å ha tillit til at en liberalistisk løsning på klimaendringer har noen mulighet til å bli praktisk politikk med dagens internasjonale statssystem.

I mangel på gode lover gjenstår det eksisterende lovverk og utifra det er det ingen grunn til å være prinsipielt skeptisk til klimaendringer. Mennesker har ikke rett til å en gitt temperatur eller et gitt havnivå. Det som gjenstår er således en praktisk vurdering av hvordan konkrete problemer løses.

Er det da i det hele tatt noen grunn til å forsøke å påvirke klimaendringene gjennom dyre tiltak?

Jeg har lyst til å ta tak i et av de konkrete problemene. Havnivået. Alle norske skoleunger blir nå indoktrinert gjennom Al Gores propagandamessige mesterverk og kunnskapsmessige makkverk med eksempler på hva som skjer hvis havniåvet stiger med 7 meter.

IPCC regner med at havet vil stige med mellom 18 og 59 cm i løpet av dette århundret. Dette er omtrent en dobling av det som nivået steg i forrige århundre, 17 cm. Var det noen som merket denne endringen? Svært få.

Det som forespeiles er små endringer over lang tid. 93 år inn i fremtiden. 93 år inn i fortiden er i 1914. Forestill deg hvilke utrolige endringer verden har gjennomgått siden starten av første verdenskrig. Er det noen grunn til å forvente mindre de kommende år? Med tanke på at verden har enda flere skapende mennesker og har kastet av seg store, totalitære ideologier, er det tvert imot grunn til å forvente enda større positive endringer.

Det er naivt og kunnskapsløst å tro at en stigning av havnivået på omtrent en halvmeter på så lang sikt utgjør noe stort problem. Konkrete utfordringer for noen mennesker enkelte plasser, selvsagt.

Det er imidlertid på sin plass å minne om at endringer i menneskers bosted og livsstil er en naturlig del av menneskers livsløp. På samme måten som mange små fiskeskjær i Nord-Norge ble avbefolket på grunn av utviklingen og menneskers bearbeiding av naturen, er det uproblematisk å se for seg samme utvikling i andre deler av verden i fremtiden.

Dette forutsetter imidlertid en positiv, dynamisk og liberal tro på fremtiden. Da jeg gikk på skolen på 80-tallet, lærte vi at oljen ville være oppbrukt innen 2010. Grunnen til at dette ikke skjedde er selvsagt at ressurser er dynamisk enheter som påvirkes av menneskers oppførsel og skaperevne. Dersom disse kreftene ikke hemmes i det kommende århundre, vil et fritt samfunn i 2100 være preget av gull og grønne skoger.

Det er skremmende hvor mange oppegående mennesker som helt uten refleksjon omfavner det syn at noe drastisk bør gjøres bare fordi klimaet endrer seg. Det finnes mer rasjonelle alternativer som i hvert fall bør vurderes. Tilpasning er bedre enn panikk.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer