Ukategorisert

Bør kontantstøtten avvikles?

Debatten om kontantstøtten er forsøkt gjenopplivet i sommer, og er også tema for et av spørsmålene i Aftenpostens valgomat. Selv er jeg tilbøyelig til å mene at denne ordningen i sin nåværende form knapt fyller noen hensikt.

Barnefamiliene, likestilling, utnyttelse av arbeidskraftreserven, kontantstøtten, integrering av innvandrerkvinner og -barn – alt dette er elementer i sommerens store debatt; om organisering av familiens liv, spesielt når barnene er små.

Liberaleren har allerede kommentert de elementene som handler om likestilling og utnyttelse av arbeidskraftreserven. I vår guide til Aftenpostens valgomat varslet jeg en artikkel om kontantstøtten. Den kommer her:

Litt historie
Kontantstøtten ble innført av Sentrumsregjeringen (1997 – 2000) med støtte av H og FrP. Hensikten var å gi barnefamiliene frihet til å velge å være hjemme mens barnene var små, fremfor å bruke barnehave. Kontantstøtten symboliserer forskjellene i høyre- og venstresidens prinsipielle syn på familie, barn og småbarnsforeldres yrkesaktivitet. Det ble en gedigen frontkollisjon.

Kontantstøtten bør fjernes – og hjemmeværende få høyere status
Så motstridende er de politiske signalene fra regjeringen i dette spørsmålet. SP var med på å innføre kontantstøtten, men vil nå fjerne den. Daværende leder Anne Enger (Lahnstein) var mot kontantstøtten hele tiden. Tidligere Høyre-statsminister Kåre Willoch vil oppjustere støtten til hjemmeværende mødre til 254 000 kr i året. SV vil avskaffe kontantstøtten – og det er knapt noen nyhet. Men finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen vil bruke pengene til å støtte mødre som ikke har råd til barnehaveplass. Da burde kanskje regjeringen istedet følge opp sitt løfte om å redusere barnehaveprisen ytterligere? Halvorsen erkjenner at kontantstøtten kompenserer for manglende barnehavedekning. Underlig nok vil hun ta bort kontantstøtten når det er blitt full barnehavedekning. Sannsynligvis for at ingen aktivt skal velge å være hjemme med barnene, i strid med SVs syn på at barnehave er best – og ikke foreldre.

Illusorisk valgfrihet
Beløpet, 3000,- kr mnd gav imidlertid ingen reell valgfrihet for småbarnsforeldre. Hverket beløpet i seg selv eller sammen med barnetrygd gav noen kompensasjon for bortfall av én inntekt. Å hevde at 3000,- kr mnd skulle gi noen valgfrihet er det rene skjære sprøyt. Selv har jeg to barn, som er født med 18 måneders mellomrom. Vi har benyttet kontantstøtte. I og med at kontantstøtten gjelder fra barnet er 1 til 3 år, kunne vi få kontantstøtte for begge samtidig kun et halvt år.

Hva ble den egentlige konsekvensen av kontantstøtten?

Kompensasjon for manglende barnehavedekning
Full barnehavedekning (dvs. barnehave til alle som ønsker) har vært lovet av politikerne i mange år. Først nå kan man regne med at målet blir oppfylt med det første.

Hvilken løsning kan foreldre velge, hvis kommunen de bor i ikke har dekning? En av foreldrene kan være hjemme, man kan hyre dagmamma, benytte barnepark eller en annen minimumsløsning, eller ha au pair.

For slike familier kom kontantstøtten som manna fra himmelen. Endelig fikk man dekket (deler av) utgiftene til dagmamma etc. Eftersom kontantstøtten ikke kunne erstatte en av familiens inntekter fullt ut, kunne den i det minste anses som en kompensasjon for manglende barnehavetilbud.

Så hvorfor ikke da bruke utgiftene til kontantstøtte til å bygge barnehaver istedet? Da er vi tilbake ved grunnleggende forskjeller i synet på hva som er bra for små barn – å plasseres hos fremmede i barnehave, eller være hos en av foreldrene?

Det er i og for seg greit å ha ulik oppfatning av hvilken løsning som er best for barnet. Men hadde det ikke da vært naturlig om valgfriheten var reell? Burde ikke kontantstøtten stå der som et tilbud om å velge annerledes når det er full barnehavedekning?

Og for å gjenta meg selv: Beløpet er for lavt til å garantere reell valgfrihet! Da måtte beløpet kunne kompensere bortfall av inntekt.

Far diskrimineres
Jeg kan avsløre at jeg deler synet om at barnet har godt av samvær med foreldre på heltid den første tiden. Uansett om et der ett eller to år. Man kan til og med si at frem til skolealder kunne godt foreldrene være hjemme de to første årene, og jobbe deltid de fire neste. Denne løsningen oppmuntres overhodet ikke i dagens lovverk. Tar man et slikt valg aktivt, vil man sakke akterut i syn yrkesaktive karriere, og til og med lide for dette valget ved at pensjonsutbetalingene blir mindre. Idealet om velfungerende familier underordnes idealet om at ethvert individ skal arbeide så mye som mulig – i håp om å kunne nyte pensjonstilværelsen som noe annet enn minstepensjonist.

Men dette avsnittet skulle handle om diskrimineringen av far. Det er kun via mor at familien opptjener rett til fødselspenger. Og du skal knapt ha jobb overhodet for å få utbetalt fødselspenger. Har man ikke jobb, eller er student, får man utbetalt en engangsstønad på noenogtredve tusen.

La oss igjen bruke min familie som eksempel. Kanskje vi ønsker oss et tredje barn, og for at far (jeg) skal kunne være hjemme så planlegger vi at barnet fødes i juni, slik at mor skal få ha sommerferien hjemme med barnet. I pakt med mine idealer om reell likestilling mellom menn og kvinner – og synet på at en av foreldrene bør være hjemme med barnet, kan jeg ta resten av permisjonen. Problemet er at mor er student. Da får hun engangsstønad, mens min inntekt ikke betyr noe som helst, fordi far ikke har selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger.

Hemmer integrering
Venstresiden hevder at kontantstøtten hemmer integreringen av kvinner fra etniske og kulturelle minoriteter. Det er godt mulig at dette er korrekt. Da er det betimelig å spørre: Ville disse kvinnene jobbet om ikke kontantstøtten var der? Neppe. Den er ikke i seg selv avgjørende.

Hvis det ikke er kultur for at kvinnen jobber ute, må det mer til. Da er vi i den vanlige integreringsdebatten: Nødvendigheten av å kunne språket, få seg en utdannelse/kompetanse man kan bruke i arbeidslivet etc. Og ikke minst eksistensen av tilbud om omsorg for barnene. Enten det er full barnehavedekning, dagmamma eller andre løsninger.

Hva skjer med kontantstøtten
når det er full barnehavedekning? La meg komme med en spådom: Alle familier der det oppfattes som naturlig at begge foreldre jobber, vil velge å plassere barnet i barnehave. De som har råd til det, eller har tradisjon for det, vil velge au pair.

En bivirkning av full barnehavedekning kan bli at det blir attraktivt å jobbe i barnehave. Det blir konkurranse om å få foreldrene til å velge en bestemt barnehave. Eierne vil dermed koste på barnehavene godt areal, godt utstyr, og kompetente medarbeidere (uten å påstå at dagens ansatte ikke er det). Ved konkurranse heves kvaliteten, og prisene kan til og med gå ned av seg selv – uten politisk vedtak. Den som lever får se.

En annen bivirkning blir at mer av arbeidskraftreserven kan benyttes. Det er positivt, både av nasjonaløkonomiske, likestillingsmessige og individuelle hensyn.

Da gjenstår integreringsbiten. Nok en spådom: Kun familier der det ikke er tradisjon for at kvinner er utearbeidende, vil beholde kontantstøtten. Så gjenstår det å se om det er barnene fra disse familiene som blir de godt fungerende og harmoniske borgerne som høyresiden hevder. Eller om de vil sakke akterut i skoleverket på grunn av manglende jevnaldrende lekekamerater og pedagogisk stimulering i ung alder – slik venstresiden synes å tro.

Eller så vil disse barnene komme til kort på grunn av dårlig integreringspolitikk. Det er liten trøst at det nå finnes en såkalt integreringspakke fra staten. For den omfatter slett ikke alle som myndighetene tross alt mener må integreres.

En løsning for reell valgfrihet
er å slå sammen barnetrygd, kontantstøtte, og driftssubsidier til barnehaver i én pott, og fordele på alle barn under 18 år. Da får du en helt annen økonomisk forutsetning for reell valgfrihet. Da får man også en slutt på den store forskjellen i statlig subsidiering av foreldre som har barnehaveplass kontra dem som ikke har.

Integreringsbiten vil fortsatt gjenstå. Men jeg tror ikke at en større økonomisk «pakke» til hjemmeværende vil avgjøre om de aktuelle kvinnene vil være hjemme eller gå ut i yrkeslivet. Dét valget vil fortsatt handle om språk, utdannelse/kompetanse – og jobbtilbud tilsvarende kompetansen.

Tilslutt: Reell likestilling og valgfrihet får man først den dagen det er full barnehavedekning, bortfall av inntekt ved å være hjemme kompenseres, og far velger å være hjemme mens barnene er små!

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer