Ukategorisert

2009: Oslo-modellen kommer

Hvis de ikke-sosialistiske partiene ikke skal skusle bort mulighetene for valgseier i 2009 må samtlige fire erkjenne noen enkle fakta.

Krangelen på ikke-sosialistisk side er som før 2005. Et begredelig skue. Det hjelper ikke å ha flertall hvis man ikke er styringsdyktig. Den sittende regjeringen har bevist at den er styringsdyktig, men SVs velgere forsvinner mellom fingrene på dem, omtrent som sand på stranden. Det hjelper lite å vise at man kan styre, hvis velgerne rømmer.

Hvis H, FrP, Venstre og KrF fortsetter å krangle, har de effektivt skutt seg selv og hverandre i foten.

Hvorfor ikke erkjenne følgende enkle fakta:

1. Alle fire er nødvendige for å skape flertall bak en ikke-sosialistisk regjering.

2. FrP alene er dobbelt så stort som Venstre og KrF tilsammen.

Med disse fakta i bunn er jeg ikke alene om følgende spådom: Politiske tyngdelover vil føre Høyre og FrP sammen, mens Venstre og KrF blir sittende på vippen. Sentrums posisjon er en garanti for at en blå-blå regjering ikke får gjennomslag for sine mest ytterliggående standpunkter, uansett om det er miljø, integrering, petropopulisme eller nedbygging av subsidier – enten det er til kultur eller landbruk.

Høyre kan ikke én gang til velge et svakt sentrum fremfor et sterkt FrP. Dét vil være å helle bensin på FrPs profil som forfulgt, foraktet og oversett gjøkunge i de godes selskap. Det er ikke vanskelig å spå om hvilke følger en slik kurs vil få.

Liberaleren har tidligere anbefalt Høyre, Venstre og KrF å gå til valg som samlet alternativ, og utfordre velgerne til å velge mellom to varianter av ikke-sosialistiske alternativer: De tre – eller FrP. Valgkampen de tre daværende regjeringspartiene førte overfor FrP i 2005 var elendig. Og halvveis til neste valg er det ingen grunn til å tro at de tre klarer å bygge opp troverdigheten til et slikt prosjekt.

FrPs makt lokalt har ført til kompromisser, mindre av partiets særstandpunkter er blitt prøvet i virkeligheten, og partiet har kunnet forvalte pengeflommen under Haga som kommunalminister. Slikt blir det gjenvalg av. Når velgerne ikke er skremt av et kompromissvillig og pragmatisk FrP – hvorfor skulle Venstre og KrF bli det?

Kamelsluking er en anerkjent politisk sport. La oss ta Oslo som eksempel: I 1995 nektet Høyre, KrF og Venstre å anerkjenne virkeligheten; et stort maktsugent og revansjelystent FrP – uten hast og uten vilje til kompromiss. Partiet holdt Ap ved makten en god stund efter nederlaget for de røde i 1995, før Høyre innså sin skjebne.

I 2003 inviterte Erling Lae alle ikke-sosialistiske partier (les: FrP) inn i byrådet. Med den følge at V og KrF marsjerte ut (eller «ble sparket ut» som det heter på indremedisinsk i de to partiene).

I hele fireårsperioden har H og FrP styrt i mindretall, med sentrum på vippen. Følgen er at FrP har lært seg mindretallsparlamentarismens jernlover; partiet har vist en enestående vilje til å bli sittende. Uansett hva bystyret vedtar. Og i den nylig avsluttede valgkampen forsøkte partiet å ta æren for vedtak de selv har sloss mot. Som kollektivsatsingen. Ingen tvil om at de er lærenemme i fagene tilpasningsevne og kompromissvilje.

Valgresultatet i Oslo viser at FrP gikk tilbake, Høyre sto stille og Venstre vokste seg så sterk at de sitter på vippen alene.

Når FrP først har fått makt, gir de den ikke fra seg frivillig. Og Venstre nekter å være stemmekveg for byrådet. Stillingskrigen vil bli avsluttet. For de tre er avhengige av hverandre.

Venstre har fått troverdighet som ikke-sosialistisk parti med front mot FrP. Men FrPs størrelse gjør det langtfra naturlig å gå stille i dørene. Et sted må de møtes.

Spådommen er at byrådet blir sittende, mens Venstre kan stille tøffere krav til politikken. En langt klarere ikke-sosialistisk seier enn i 2003 kan ikke sløses bort på krangel og stillingskrig.

I Bergen er det motsatt: H har styrt med KrF og Venstre, mens FrP har vært ryddig støtteparti. Der er KrF alene på vippen, mens Venstre ikke trengs. Partiet har allerede tatt konsekvensen, og gått ut av byrådet.

Venstre må bli trodd på at avstanden til FrP er for stor til at det kan bli formalisert samarbeid. Samtidig er det ingenting i veien for et samarbeid fra sak til sak.

Et av stridstemaene som viser avstanden mellom Venstre og FrP er integrering/innvandring. Venstre må erkjenne at integreringspolitikken må bli bedre. FrP må erkjenne at Norge er et flerkulturelt samfunn – og at samfunnet går i stå uten arbeidsinnvandring.

Velger Venstre å ta imot invitasjonene fra Ap og høre på formaningene fra LO, er det egentlig en gravleggelse av Sponheims gjenreisningsarbeide. Da må partiet isåfall begynne med blanke ark. Den sittende regjeringen kan være et eksempel på at Ap er mindre arrogant og mer kompromissvillig enn før. Men SVs skjebne viser også hvordan det kan gå om man havner i seng med Ap.

Høyre kan ikke velge FrP – og overse sentrum. Men Høyre kan heller ikke velge sentrum alene. Den ikke-sosialistiske blokken er tredelt, og ingen av de tre delene kan unnværes.

Om KrF velger Høyre og FrP i Bergen, skjer det ikke på riksplan. Havner KrF alene på vippen ved stortingsvalget i 2009, er faren stor for at Høybråten leder sin flokk inn i kompaniskap med Ap og SP. KrF får penger til hjertesakene, bevarer en norsk modell med moderate reformer, og gjør felles sak med verdikonservative i SP. SV havner igjen på sidelinjen.

Høyre, FrP, KrF og Venstre må finne et minste felles multiplum av politikk som grunnlag for en styringsdyktig regjering, istedenfor å krangle videre.

Fortsetter kranglingen som nå kan Jens i valgkampen om 2 år bare ta med ordet «kaos» i enhver setning som omhandler ikke-sosialistisk regjering. Tvilerne vil strømme til i flokk og følge.

Tags:

Fra arkivet

Arrangementer

  • Mont Pelerin Society - Oslo 2022
    • 04/10/2022 - 08/10/2022
    • Oslo
  • LibertyCon 2022
    • 14/10/2022 - 15/10/2022
    • Miami