Ukategorisert

2009: Oslo-modellen kommer

Hvis de ikke-sosialistiske partiene ikke skal skusle bort mulighetene for valgseier i 2009 må samtlige fire erkjenne noen enkle fakta.

Krangelen på ikke-sosialistisk side er som før 2005. Et begredelig skue. Det hjelper ikke å ha flertall hvis man ikke er styringsdyktig. Den sittende regjeringen har bevist at den er styringsdyktig, men SVs velgere forsvinner mellom fingrene på dem, omtrent som sand på stranden. Det hjelper lite å vise at man kan styre, hvis velgerne rømmer.

Hvis H, FrP, Venstre og KrF fortsetter å krangle, har de effektivt skutt seg selv og hverandre i foten.

Hvorfor ikke erkjenne følgende enkle fakta:

1. Alle fire er nødvendige for å skape flertall bak en ikke-sosialistisk regjering.

2. FrP alene er dobbelt så stort som Venstre og KrF tilsammen.

Med disse fakta i bunn er jeg ikke alene om følgende spådom: Politiske tyngdelover vil føre Høyre og FrP sammen, mens Venstre og KrF blir sittende på vippen. Sentrums posisjon er en garanti for at en blå-blå regjering ikke får gjennomslag for sine mest ytterliggående standpunkter, uansett om det er miljø, integrering, petropopulisme eller nedbygging av subsidier – enten det er til kultur eller landbruk.

Høyre kan ikke én gang til velge et svakt sentrum fremfor et sterkt FrP. Dét vil være å helle bensin på FrPs profil som forfulgt, foraktet og oversett gjøkunge i de godes selskap. Det er ikke vanskelig å spå om hvilke følger en slik kurs vil få.

Liberaleren har tidligere anbefalt Høyre, Venstre og KrF å gå til valg som samlet alternativ, og utfordre velgerne til å velge mellom to varianter av ikke-sosialistiske alternativer: De tre – eller FrP. Valgkampen de tre daværende regjeringspartiene førte overfor FrP i 2005 var elendig. Og halvveis til neste valg er det ingen grunn til å tro at de tre klarer å bygge opp troverdigheten til et slikt prosjekt.

FrPs makt lokalt har ført til kompromisser, mindre av partiets særstandpunkter er blitt prøvet i virkeligheten, og partiet har kunnet forvalte pengeflommen under Haga som kommunalminister. Slikt blir det gjenvalg av. Når velgerne ikke er skremt av et kompromissvillig og pragmatisk FrP – hvorfor skulle Venstre og KrF bli det?

Kamelsluking er en anerkjent politisk sport. La oss ta Oslo som eksempel: I 1995 nektet Høyre, KrF og Venstre å anerkjenne virkeligheten; et stort maktsugent og revansjelystent FrP – uten hast og uten vilje til kompromiss. Partiet holdt Ap ved makten en god stund efter nederlaget for de røde i 1995, før Høyre innså sin skjebne.

I 2003 inviterte Erling Lae alle ikke-sosialistiske partier (les: FrP) inn i byrådet. Med den følge at V og KrF marsjerte ut (eller “ble sparket ut” som det heter på indremedisinsk i de to partiene).

I hele fireårsperioden har H og FrP styrt i mindretall, med sentrum på vippen. Følgen er at FrP har lært seg mindretallsparlamentarismens jernlover; partiet har vist en enestående vilje til å bli sittende. Uansett hva bystyret vedtar. Og i den nylig avsluttede valgkampen forsøkte partiet å ta æren for vedtak de selv har sloss mot. Som kollektivsatsingen. Ingen tvil om at de er lærenemme i fagene tilpasningsevne og kompromissvilje.

Valgresultatet i Oslo viser at FrP gikk tilbake, Høyre sto stille og Venstre vokste seg så sterk at de sitter på vippen alene.

Når FrP først har fått makt, gir de den ikke fra seg frivillig. Og Venstre nekter å være stemmekveg for byrådet. Stillingskrigen vil bli avsluttet. For de tre er avhengige av hverandre.

Venstre har fått troverdighet som ikke-sosialistisk parti med front mot FrP. Men FrPs størrelse gjør det langtfra naturlig å gå stille i dørene. Et sted må de møtes.

Spådommen er at byrådet blir sittende, mens Venstre kan stille tøffere krav til politikken. En langt klarere ikke-sosialistisk seier enn i 2003 kan ikke sløses bort på krangel og stillingskrig.

I Bergen er det motsatt: H har styrt med KrF og Venstre, mens FrP har vært ryddig støtteparti. Der er KrF alene på vippen, mens Venstre ikke trengs. Partiet har allerede tatt konsekvensen, og gått ut av byrådet.

Venstre må bli trodd på at avstanden til FrP er for stor til at det kan bli formalisert samarbeid. Samtidig er det ingenting i veien for et samarbeid fra sak til sak.

Et av stridstemaene som viser avstanden mellom Venstre og FrP er integrering/innvandring. Venstre må erkjenne at integreringspolitikken må bli bedre. FrP må erkjenne at Norge er et flerkulturelt samfunn – og at samfunnet går i stå uten arbeidsinnvandring.

Velger Venstre å ta imot invitasjonene fra Ap og høre på formaningene fra LO, er det egentlig en gravleggelse av Sponheims gjenreisningsarbeide. Da må partiet isåfall begynne med blanke ark. Den sittende regjeringen kan være et eksempel på at Ap er mindre arrogant og mer kompromissvillig enn før. Men SVs skjebne viser også hvordan det kan gå om man havner i seng med Ap.

Høyre kan ikke velge FrP – og overse sentrum. Men Høyre kan heller ikke velge sentrum alene. Den ikke-sosialistiske blokken er tredelt, og ingen av de tre delene kan unnværes.

Om KrF velger Høyre og FrP i Bergen, skjer det ikke på riksplan. Havner KrF alene på vippen ved stortingsvalget i 2009, er faren stor for at Høybråten leder sin flokk inn i kompaniskap med Ap og SP. KrF får penger til hjertesakene, bevarer en norsk modell med moderate reformer, og gjør felles sak med verdikonservative i SP. SV havner igjen på sidelinjen.

Høyre, FrP, KrF og Venstre må finne et minste felles multiplum av politikk som grunnlag for en styringsdyktig regjering, istedenfor å krangle videre.

Fortsetter kranglingen som nå kan Jens i valgkampen om 2 år bare ta med ordet “kaos” i enhver setning som omhandler ikke-sosialistisk regjering. Tvilerne vil strømme til i flokk og følge.

0 0 vurdering
Vurdering
Tags:
9 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Torbjørn Sølsnæs
13 years ago

Venstre fortjener å feire valgfremgangen sin, men jeg håper de på ett eller annet tidspunkt kan erkjenne at den eneste veien til et borgerlig styre er at alle fire partier setter seg ned og ser på hvilke saker som det kan samarbeides om og hvordan evt. posisjoner kan fordeles. Så får man etter det avgjøre hvorvidt disse samtalene danner grunnlag for et flertallsstyre eller et fortsatt mindretallsstyre, enten det gjelder byråd eller fremtidig regjering. Både FrP og Venstre opptrer etter mitt syn med et alternativt virkelighetsbilde, som ikke eksisterer. FrP går til valg på borgerlig styre, men nekter å stemme… Read more »

Bigboyen
Bigboyen
13 years ago

Det er ikke et grunnlag for en borgelig flertallsregjering. Det kommer ikke til å skje på veldig mange år. Så da har man to mulige borgelige regjeringsalternativer H+Frp eller H+V+Krf. H+Frp er ikke spesielt styringsdyktig siden de kun har sentrumspartiene å støtte seg på i Stortinget. Mens en H+V+Krf regjering vil minst ha 2 (og kanskje 3 eller 4) varianter å støtte seg til i Stortinget. Så Høyre sin flørting med Frp er uforståelig, det er kun frykten som driver de. Ingenting har forandret seg siden Frp måtte velge mellom Ap og en borgelig regjering. Det kan være situasjonen i… Read more »

Per
Per
13 years ago

Så du, Bigboyen, foreslår altså mer av den samme arrogansen som har gjort at FrP har vokst seg til et stort parti? FrP burde tilby deg æresmedlemskap… Det er ikke lite frekt å si at det største ikke-sosialistiske partiet etter forrige stortingsvalg (og som samtidig er det partiet som hadde kommet inn med flest mandater blant de ikke-sosialistiske partiene dersom det seneste fylkestingsvalget hadde vært stortingsvalg) pent må finne seg i å sitte på siden mens H danner regjering med minipartiene V og KrF. Et parti som kniver om å være størst på ikke-sosialistisk side kan ikke arrogant avfeies med… Read more »

Odd Erling N. Eriksen
Odd Erling N. Eriksen
13 years ago

Bigboyen: Selvsagt har FrP makt i norsk politikk – de andre partiene gjør det bare mest mulig tungvint for dem å få utøvd den. Det er ikke helt det samme. 🙂

Hva å presse FrP til å velge mellom en borgerlig regjering og en AP-regjering angår, vil jeg minne deg om at det har de gjort før – og landet på AP…

(Kåre Willoch ble jo felt av FrP i 1986, da han stilte kabinettsspørsmål på en økning av bensinavgiften.)

Pleym
Pleym
13 years ago

Det er en stor forskjell på å presse et parti til å velge som i 1985 hadde 2 mandater, som i 2001 ble mindre enn H, men likevel stort nok til at velgerne godtok Hagens virkelighetsbeskrivelse i 2005 – og gjorde partiet størst på ikke-sosialistisk side.. H/FrP som må støtte seg på et eller to sentrumspartier, det blir som Oslo bystyre de siste 4 årene. Og det har fungert. FrP er blitt drevne mindretallsparlamentarikere. Hvorfor skulle de ikke klare det på riksplan? Ikke-sosialistiske velgere kan gjøre et veivalg; enten H/FrP eller H, V og KrF. Dette veivalget falt ut til… Read more »

Torbjørn Sølsnæs
13 years ago

Hverken FrP eller Venstre/KrF kan eller skal tvinges til å foreta et valg – om å støtte en borgerlig regjering (eller byråd) hvor de selv ikke er med eller være ansvarlig for fortsatt rødgrønt kaos. Partiene er derimot selv ansvarlig for om de vil være med å påvirke den politikken som blir ført, og helt oppriktig mener jeg at både FrP og Venstre/KrF ikke kommer noen vei med sine ultimative krav. Venstre sitt krav om at Høyre skal kaste FrP ut av byrådet i Oslo, for så inngå samarbeid med venstre og KrF som skal støttes av FrP, er som… Read more »

Pleym
Pleym
13 years ago

Bergen: Venstre har erkjent at forskjellene er for store til å sitte sammen med FrP i byråd, og kompromisse seg frem til enighet i enhver sak. Men KrF er på vippen. Sitter KrF i byrådet, bryter de en barriere. Samtidig kan partiet stille krav til at deler av partiets politikk skal inn i byrådets politiske plattform. Kanskje blir det mindre liberal skjenkepolitikk? Hvis KrF ikke går inn i byråd, kan de lage en begrenset avtale og fortsette som støtteparti, eller ha et sak til sak-samarbeid uten avtale. Men det samme kan Venstre. Såvidt meg bekjent har ikke V avskrevet muligheten… Read more »

trackback
13 years ago

[…] Se for øvrig Liberaleren. […]

Torbjørn Sølsnæs
13 years ago

Jeg er enig i det du skriver her. Når det gjelder rikspolitikken så er det 2 år frem til neste gang velgerne har anledning til å danne grunnlag for en ny borgerlig regjering. Mye kan skje i tiden frem til da. Det som samler de borgerlige partiene er blant annet ønsket om at den rødgrønne regjeringen skal få sin avløsning i 2009. Dette alene burde tilsi at de fire partiene ganske raskt setter seg ned og tar for seg de ulike politikkområdene og ser hvordan de deler problembeskrivelse og utviklingsmål og hvor det er ulikhet. dette vil være en nødvendig… Read more »