Ukategorisert

Varsleren Ryel?

Anne Lise Ryel ble bragt sterkt inn i skandalen rundt ansettelsen av nytt barneombud helt på tampen. Er hun varsleren – og helten?

Manuela Ramin-Osmundsen fikk beskjed om å gå av mindre enn et døgn efter statsministerens storstilte redningsaksjon. Han kunne ikke leve med at hun holdt skjult den viktige brikken som manglet i puslespillet rundt ansettelsen av nytt barneombud. Brikken media har vært på leting efter siden ansettelsen ble kjent.

Signaliserte hun at Hjort Kraby var ønsket?
For media har det vært et mysterium hvorfor Ida Hjort Kraby først trakk sin søknad og så opprettholdt den 04.januar ved en telefon til departementsråden. Noe måtte ha skjedd på middagen jusnettverket holdt på Kunstnernes hus 03.januar. Men hva?

Mange i nettverket var på den middagen, gruppert rundt minst to bord. Hjort Kraby og statsråden satt ved hvert sitt bord, og ikke snakket sammen.

Det var ingen direkte samtale mellom søkeren og ansetteren. Det var en 3.person involvert. Anne Lise Ryel. Tidligere likestillingsombud, og nåværende nestleder i Oslo Ap. I bilen hjem fra middagen spurte Ryel statsråden om ansettelsesprosessen. Statsråden var ifølge seg selv “uforsiktig” og fortalte at Hjort Kraby hadde trukket seg – og ikke minst; at statsråden syntes dette var synd fordi hun ville vært en sterk søker. Ryel informerte statsråden om at hun ville kontakte Hjort Kraby om dette.

Ville statsråden ha Hjort Kraby på søkerlisten – eller var det Ryel?
Kan denne lille samtalen tolkes som noe mer enn ren utveksling av informasjon rundt ansettelse av et ombud? Kunne Ryel tolke Ramin-Osmundsen dithen at hun foretrakk at Hjort Kraby fortsatt sto på søkerlisten? Kunne Ryel tolke “sterk kandidat” dithen at Hjort Kraby ville bli ansatt om hun sto på søkerlisten? Kunne Ramin-Osmundsen tolke Ryels utsagn om at hun ville ringe Hjort Kraby om dette dithen at Ryel ville oppfordre til at søknaden ble opprettholdt. Det er disse spekulasjonene Stoltenberg så at ville komme i media.

Det var aldri nødvendig for Ryel og statsråden å stille spørsmålene direkte:
Ryel: – Vil du at jeg skal be Hjort Kraby om å opprettholde søknaden? Vil hun få jobben hvis hun gjør dette?
Ramin-Osmundsen: – Kan du ikke be henne om å opprettholde søknaden? Da vil hun ligge an til å få jobben.

Det kan naturligvis tolkes helt annerledes. Ryel kunne forstå Ramin-Osmundsens utsagn om Hjort Kraby dithen at det var synd hun trakk seg. Hun ville vært en sterk søker. Punktum.

Ramin-Osmundsen kunne tolke Ryels utsagn dithen at hun ville ha Hjort Kraby på søkerlisten. Så fikk ansettelsesprosessen gå sin gang. Uansett versjon trengte ikke statsråden å si: “Det er bra du gir henne et puff, oppmuntrer henne og gir henne tro på seg selv”.

Varslet i seneste laget
Tre personer har sittet på sannheten rundt ansettelsen; statsråden, det nye barneombudet – og Ryel. Siden 03.januar har Anne Lise Ryel sittet på informasjon som kunne berget regjeringen, statsråden og Hjort Kraby fra den situasjonen som oppstod ved ansettelsen.

Senest ved ansettelsen av nytt barneombud burde Ryel varslet statsministerens kontor om samtalen kunne ha påvirket ansettelsesprosessen på en utilbørlig måte.

Det var først da hun så den storstilede redningsoperasjonen for Ramin-Osmundsen manifestert på onsdagens pressekonferanse at Ryel skjønte dette bar galt avsted. Hun oppfordret Ramin-Osmundsen til å gjøre “det rette”. Da først fortalte statsråden sin sjef om samtalen 03.januar. Og da var det for sent.

Ryel har, som oss andre, sett statsråden posjonere ut sannheten, slik at den kom i ny versjon hver dag den siste uken. Måtte hun virkelig vente så lenge med sin oppfordring?

Vinnerne i situasjonen var statsråden som fikk sin kvinne, og Hjort Kraby som fikk jobben hun ønsket. Hva fikk Ryel? Var hun komfortabel med formidler-posisjonen?

Ryel har selv vært ombud. Hun må ha likt omverdenens tolkning av Kraby-ansettelsen dårlig; regjeringen ble beskyldt for å ha mislikt Hjermanns uavhengige posisjon så sterkt at de ville ha “sin person” inn istedet. Kanskje er sannheten at det egentlig var embedsverket i departementet som mislikte Hjermanns mange utspill. Statsråden og politisk ledelse må tross alt leve med slikt. Det er deres jobb. Skulle et tidligere ombud ha medvirket til at et annet ombud fikk en mindre uavhengig stilling vis a vis regjeringen? Det ville tatt seg dårlig ut.

Statsministerens spin-doktor spant ikke nok
I Norge er politikk traust og ordinært arbeid, der få når opp til elitedivisjonen; regjeringsapparatet. Vi følger amerikansk, og efterhvert britisk, valgkamp med skeptiske øyne. Spin-doctors som har som oppgave å “selge inn” sin suksesshistorie. Karl Rove ble kjent som “Bush’ hjerne”. Tony Blairs spin-doctor het Peter Mandelsson.

Stoltenbergs spindoktor er Torbjørn Giæver Eriksen. Begge to bør gå i seg selv efter denne fadesen. Når alle andre klarer å se at det er noe muffens i at en søker som har trukket sin søknad plutselig opprettholder den efter en venninnemiddag, burde Giæver Eriksen og ikke minst statsministeren ane ugler i mosen.

Stoltenberg og hans stab har spurt Ramin-Osmundsen om hun har snakket med Kraby, noe hun benektet. Og det var sant. Det var Ryel hun snakket med. Burde de fulgt opp hennes svar med spørsmålet om det fantes en tredje person inne i bildet? Det er dette manglende spørsmålet som forklarer hvorfor statsråden måtte gå et døgn efter at hun ble fredet.

Da det ble kjent i media hvem som var med i jusnettverket burde Giæver Eriksen og andre sett at her var det flere kjente fjes de kunne kontakte for mer informasjon. Efter eget utsagn gikk ikke Ryel til statsministerens nærmeste med informasjonen, men til statsråden. Som ba henne tie med sin kunnskap.

Giæver Eriksen er en sterk beundrer av Haakon Lie, Aps legendariske partisekretær i Gerhardsen-epoken. Lie gjorde hele bevegelsen til sitt høreapparat ut mot folket. Slik kunne han finstemme apparat og strategi foran hvert valg. Selv om Ap er kraftig redusert siden Lies dager, er det fortsatt et stort apparat Giæver Eriksen og hans folk kunne brukt.

Og apropos apparat: Aldri har en regjering hatt et større apparat rundt seg, av statssekretærer og rådgivere.

Ramin-Osmundsens uryddighet og omtrentlighet ble omtalt av oss forleden. Slikt er sjelden noen force når det er ryddighet og forutsigbarhet som er nødvendig. Men den siste avsløringen er verre. Såpass mye av kritikken mot ombudets manglende uavhengighet og kameraderiansettelser har sivet inn til Ramin-Osmundsen at hun tilslutt forstod hvilken bombe samtalen 03.januar var under hele ansettelsen og under hennes egen statsrådsstol. Derfor ba hun Ryel og Hjort Kraby om ikke å si noe. Ryel er såpass erfaren at hun forstod at dette ikke ville fungere.

En slik opptreden er langt verre enn amatørskap, uryddighet og omtrentlighet. Det er en bevisst dekkoperasjon.

Kvinnesak – eller innvandrerhets?
Den avgåtte statsrådens mann er selv en person med betydelig erfaring og innsikt i politiske prosesser. Han har dratt “rasismekortet”. Det er et gedigent bomskudd. Enhver statsråd uansett bakgrunn hadde fått sparken for dét hans ektefelle har gjort.

Også Håvard Narum i Aftenposten har dratt rasismekortet. Mot FrP. Det var før siste døgns begivenheter. Narum mente at FrPs kritikk nå måtte forstås utfra partiets motstand mot Ramin-Osmundsens utnevnelse. Han tolker FrP-motstanden mot Ramin-Osmundsen inn i partiets generelle syn på innvandring og på et flerkulturelt Norge. Men efter min mening hadde FrP rett i sin kritikk mot utnevnelsen, både på bakgrunn av UDI-skandalen, og på grunn av forskjellsbehandlingen hun nøt godt av da Jens grep inn for å få hurtigbehandlet hennes søknad om statsborgerskap. Også Marie Simonsen i Dagbladet påpeker idag at statsministeren burde tatt en samtale med Ramin-Osmundsens politisk overordnede Bjarne Håkon Hanssen fra UDI-tiden. Da hadde han kanskje fått noen advarende ord.

Politikk handler ikke bare om å ha de rette kvalifikasjoner, kjønn, alder, geografisk tilhørighet etc. Det handler om å være synlig. En regjering er som en nominasjonsliste et puslespill som skal settes sammen av de rette brikkene, slik at helheten blir god og sømmene lite synlige. En regjeringssjef kan ikke ha oversikten over alle aktuelle kandidater i sitt parti. Hun eller han er avhengig av å få tips om gode kandidater.

For 20 år siden ble Gro Harlem Brundtland kritisert for å ha for snever oversikt over partiapparatet og de menneskelige ressursene som stod til hennes disposisjon. Dynastidebatten var født. Thorbjørn Berntsen ble nestleder i Ap basert på kritikken av Ap-dynastiene på Oslo Vest.

Det handlet og handler om nettverk. Opp gjennom livet knytter man kontakter som kan bli verdifulle senere. Kolleger, naboer og venner kommer til og faller fra efter som tiden går. Slike nettverk skal støtte og hjelpe i gode og dårlige dager, og er ressurser for hverandre. Enten det er faglig eller sosialt.

Nettverket til Manuela Ramin-Osmundsen bestod av kvinner. Det er ingen grunn til å kritisere nettverksbygging. Det er handlingene som må kritiseres. Å ansette venner. Ikke innse at man kunne bli utsatt for kritikk. Hun var ikke inhabil i juridisk forstand. Men inhabilitet handler ikke bare om regler. Det handler også om følelsen av inhabilitet. Den følelsen hadde ikke Ramin-Osmundsen. Onsdag mente heller ikke statsministeren at det burde være noen slik følelse. For juridisk var man på tørr grunn. Slik minnet han litt om Gros manglende lydhørhet for annet enn faktabaserte argumenter.

Uansett hvilken jobb folk i nettverket til Ramin-Osmundsen, Ryel og Hjort Kraby har, er det jus som er deres fag. Studiet av lov og rett. For meg blir det derfor enda mer uforståelig at de handlet som de gjorde i denne saken.

Uavhengig ombud?
Når det gjelder kritikken av at regjeringen har forsøkt å lukke munnen på et uavhengig ombud, kan partiene på Stortinget bare delta i SVs årlige øvelse. Partiet foreslår omtrent hvert år at Stortinget bør utnevne ombud – som tross alt skal være statsrådenes voktere på sine områder.

Vedtas dette forslaget reduseres regjeringens mulighet til å stramme grepet rundt ombud, og putte inn mer lydhøre personer i disse jobbene.

I denne saken har media og opposisjonen gjort jobben sin. Maktmennesker liker det dårlig at deres handlinger, motiver og nettverk settes under lupen. Så får vi håpe at ikke bare regjeringen har lært, men at også opposisjonen husker dene saken når de havner rundt kongens bord igjen.

For søkerne til jobben som nytt barneombud må trøsten være at systemet fungerte som det skulle. Tilslutt.

0 0 vurdering
Vurdering
1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
Time
Time
12 years ago

Jeg stilte et spørsmål til Dagbladets Marie Simonsen i dag – gjennom et såkalt nettmøte. Dog ble ikke mitt spørsmål besvart, som kort oppsummert spør om pressens prioriteringsevne i dagens Norge. Aldri har pressen hatt flere viktige saker å skrive om – men aldri har den skrevet om flere uviktige saker. Intellektuell debatt – i særdeleshet om viktige saker, som datalagringsdirektivet (ikke bare om nyfeminismens konstruktivistiske tendenser) – er nærmest fraværende. Det finnes nesten ikke ett magasin / en avis som tar for seg de sakene som vårt Storting behandler. Jeg vil nok en gang minne om Georg Apenes’ ord:… Read more »