Ukategorisert

Hårde fronter om hver sin verden

Hvordan skal regjeringens resultater måles? Mot forrige regjering – eller efter de unike rammevilkårene Stoltenberg og co har? Slik kan gårsdagens Holmgang-debatt oppsummeres. Det var hårde fronter, for det nærmer seg valg..

Hver gang Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Åslaug Haga ble konfrontert med brageløftene fra forrige valgkamp og i regjeringens politiske grunnlag, Soria Moria-erklæringen, henviste de til at de er kommet lenger og har gjort mer for å oppfylle sine løfter enn Bondevik II-regjeringen (2001 -2005).

Partilederne fra den forrige regjeringens partier, Erna Solberg, Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten poengterte på sin side gang på gang at denne regjeringen har det heldigste utgangspunkt som noen regjering i hele verden har. Når man har 132 milliarder kroner mer til disposisjon i økede skatteinntekter blir det litt smått å vise til 1) at man er igang med å oppfylle løfter, og 2) at man har snudd kursen med å satse på skattefinansierte velferdsordninger, der den forrige regjeringen lot folk og bedrifter beholde 20 – 30 milliarder kroner mer av sin inntekt og formue.

Seks av partilederne bedrev dét pingpongspillet velgerne blir så lei av i hver valgkamp; alt som går godt er den sittende regjeringens egen fortjeneste – mens alt som går dårlig skyldes den forrige regjeringens politikk.

Den unike situasjonen
Jens Stoltenbergs 2.regjering befinner seg i, skyldes ikke bare pengene. Han ble naturligvis konfrontert med de velsignelser en flertallsregjering ville bety for landet, efter år med regjeringer i mindretall. “Handling – ikke forhandling” var mantraet – i forrige valgkamp.

Som Lars Sponheim korrekt nok kunne poengtere, er det ikke dette inntrykket velgerne sitter igjen med, efter to og et halvt år. Hvis dagens regjering viser velsignelsen ved en regjering med flertall bak seg i Stortinget, er det nok mange som vil foretrekke en mindretallsregjering.

Sponheim gjorde dette til en del av Venstres politiske ideal; avklarte standpunkter internt, forhandlinger med opposisjonen i Stortinget – og alt foregår i full åpenhet. Velgerne blir kjent med partienes primære standpunkter, og ser hva man kan forhandle seg frem til. Mindretallsregjeringer er i demokratiets og åpenhetens ånd.

Han hadde nok stått seg på å innrømme at for Venstre (og KrF) er ikke mindretallsregjeringen bare et ideal, men også en nødvendighet – fordi avstanden mellom de tre partiene i Bondevik II og FrP er så stor. Dét kunne han kanskje oppnådd en viss forståelse for.

Også Stoltenberg kunne innrømmet at problemene hans regjering sliter med, også kan forklares med stor politisk avstand, evt. problemene SV har med å omstille seg fra posisjon til opposisjon. Den innrømmelsen kommer nok ikke før denne regjeringen er historie.

Den nåværende regjeringen har flertall i Stortinget, og gode økonomiske rammevilkår. Man har rett og slett lite å skylde på, for manglende måloppnåelse. Til sammenligning hadde den forrige regjeringen mindretall, og en vanskelig situasjon i Stortinget – med et uregjerlig populistparti på vippen. I tillegg en helt annen virkelighetsforståelse enn den nåværende; ikke alt lar seg løse med penger.

Gode resultater – hvem tar æren?
Til tross for 14 renteøkninger under Kristin Halvorsen – som svir mest for folk med store lån, gjerne barnefamilier i etableringsfasen, kunne finansministeren påpeke at det aldri har vært lavere arbeidsledighet, prisstigningen er moderat, og økonomien er slett ikke gått over styr. Selv om det i 2005 ble skremt med “den røde fare”.

Og det viktige var naturligvis ikke at målene i Soria Moria ikke er nådd, men at det ikke lenger gis skattelette. Men dette er naturligvis ikke sant. Kristin Halvorsen startet sin karriere med å gi skattelettelser til dem med størst inntekt.

Opposisjonen og regjeringen kan med krangle om hvem som har æren. Ville antall arbeidsledige blitt redusert i samme takt som tidligere, hvis den forrige regjeringen hadde gjort en katastrofal jobb? Virker den nye regjeringens politikk så raskt? Naturligvis ikke.

Bondevik II lot folk og bedrifter beholde mer av sine inntekter enn noen regjering tidligere. Man beløpene virker små sammenlignet med de 132 milliarder i økede skatteinntekter som den nåværende regjeringen (som altså har sittet i 2,5 år) har å rutte med. At den forrige regjeringen løsnet på skatteskruen gav bedriftene mulighet til å investere mer, slik at flere kom i arbeid. Da blir det også mer i skatteinntekter til staten. Nettopp hva som har skjedd. Ved å senke skattebyrden slik at flere kommer i arbeid, utvider man i virkeligheten statens skattegrunnlag. Flere betaler. I sum blir det mer penger til disposisjon for politikerne.

Er penger svaret uansett spørsmål?
Nei, naturligvis ikke. Dette er best illustrert med det gryende kommuneopprøret mot sittende regjering. Hvem glemmer vel Åslaug Hagas latterbrøl da Soria Moria-avtalen ble presentert, med henne som kommunalminister og milliarder i økede overføringer til kommunene?

“Sulteforing” var omkvedet om Høyre-leder Erna Solbergs 4 år som kommunalminister. Nå skulle kommunene få øket sine rammer med mer penger fra staten. Det skulle bli varme skolemåltider, timetallet i skolen skulle økes, lærertettheten skulle opp, og svømmebassengene fylles.

Nå er latteren stilnet. Kommunenes Sentralforbund har lagt frem tall som viser at kommunenes frie inntekter (ikke øremerket, og som kommunene derfor kan prioritere med) har sunket de to siste årene.

Varmt skolemåltid er blitt til en banan eller et eple nå og da. Eller kålrot (Eidsvoll). Bassengene er ikke fylt. Om det er blitt færre lærere, eller om nivået er likt krangler man om. Det er ihvertfall ikke blitt flere. Og det var jo målet.

Er det én konklusjon som kan trekkes efter den kommunale jappetiden under Haga – som ender i en pinlig KS-rapport og grypende kommuneopprør, så er det altså at mer penger ikke er svaret på alle utfordringer.

Og hva var det kritikken mot Erna Solbergs tid som kommunalminister var? Jo, at hun ikke bevilget penger nok, men statset på effektivisering, rasjonalisering, omstilling, konkurranseutsetting – og at de valgte kommunepolitikerne selv skulle prioritere sine oppgaver fremfor å løpe til staten hver gang.

Med nok penger, og flertall bak seg, burde ikke løftet om full barnehavedekning være vanskelig å oppfylle. Regjeringen har 98% måloppnåelse. Løftet var 100%. Hverken mer eller mindre. Og finansministeren lovet å gå av ved siste årsskifte hvis Målet ikke var nådd. Kristin Halvorsen ble sittende selv om målet ikke er nådd. Så bryter hun like godt to løfter.

Det vanskeligste for alle partier er naturligvis at fattigdommen ikke er redusert. Til tross for Kristin Halvorsens kontante avvisning av Bondeviks forsikringer i forrige valgkamp. Her er det kun viljen som teller, hevdet hun.

Den vanskelige fattigdommen
Så er det ikke så enkelt likevel. Det er tvert imot svært vanskelig. Fordi fellesnevneren for dem som har minst å rutte med i Norge, ikke finnes. Det er ikke én gruppe, eller en utfordring. Man kan få flere i jobb, heve minstepensjonene, øke uføretrygden. Men kun det første kan sies å være gjort. Men kun med begrenset effekt på fattigdommen. For det store problemet er de mange som lever på trygd i Norge. De er utestengt fra arbeidslivet i første omgang, og det er ikke nødvendigvis så enkelt for dem å komme seg tilbake.

Skal man så øke satsen på sosialstøtten, eller innføre en nasjonal minstestandard? Minstestandard bør ikke innføres fordi leveutgiftene er ulike i ulike områder av landet. Hovedproblemet er at folk blir gående lenge på sosialstøtte. Når den er ment å være en midlertidig krisehjelp. Noe må naturligvis gjøres, for å flytte folk fra sosialhjelp og til noe som er mer produktivt og verdig for den enkelte. Enten det er omskolering, arbeid, eller annet.

Norge er europamester i sosiale velferdsordninger. Likevel finnes det fattige. Barn som går sultne til sengs, ifølge Stenstrøm. Fattigdommen er individuell. Derfor er den så vanskelig å bekjempe. Derfor er ikke nødvendigvis en egen fattigdomspakke veien å gå. Det er en annen politikk generelt sett som kan bidra. Men løse fattigdomsproblemet? Da måtte man fjerne konsekvensen av individuelle valg.

I gårsdagens Holmgang var man ihvertfall i nærheten av en erkjennelse om at dette er vanskelig. Men tro for all del ikke at Kristin Halvorsen er i nærheten av en mer konkret selvkritikk. For de har jo snudd kursen fra den forrige regjeringen, må vite. Folk får ikke beholde mer av egen inntekt. For den skal regjeringen omfordele. Men hvor blir pengene egentlig av?

“Det er viljen som teller”
I forrige valgkamp var det knapt noe område hvor dagens regjeringspartier ikke angrep den forrige regjeringen, og uansett hvilke argumenter som ble brukt fra H, V og KrF, var omkvedet at det er viljen som teller.

Med rent flertall i Stortinget, orden i økonomien, og 132 milliarder mer i skatteinntekter burde det knapt finnes unnskyldninger for at valgløftene og målene i Soria Moria-erklæringen ikke er oppfylt.

Med slike forutsetninger kan det umulig stå på virkemidler og muligheter. Så da må det vel være viljen, da. Eller hva?

0 0 vurdering
Vurdering
5 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
carl Christian
12 years ago

hehe!
Genial kommentar og sluttpoeng!
Du skrev også:
“At den forrige regjeringen løsnet på skatteskruen gav bedriftene mulighet til å investere mer, slik at flere kom i arbeid. Da blir det også mer i skatteinntekter til staten. Nettopp hva som har skjedd. Ved å senke skattebyrden slik at flere kommer i arbeid, utvider man i virkeligheten statens skattegrunnlag. Flere betaler. I sum blir det mer penger til disposisjon for politikerne”

..og i tillegg reduserer det statlige utgifter (trygd, stønad, omskolering, attføring osv…… kjært barn har mange navn 🙂

b
b
12 years ago

De ikke-sosialistiske partiene bør merke seg en ting Jens Stoltenberg sa i går. Han vil ALLTID vinne konkurransen om hvem som bevilger mest penger (kanskje med unntak mot FRP), siden han ikke prioriterer skattelettelser. Jeg mener at den ikke-sosialistiske sidens største problem er at de ikke tør å innrømme dette. De må slutte å gå i fellen og krangle om hvor mye de har gitt til ditt og datt, og heller konsentrere seg om å prinsippene i egen politikk. De må overbevise velgerne om at deres politikk er bedre fordi små offentlige utgifter og lave skatter gir større valgfrihet til… Read more »

Bigboyen
Bigboyen
12 years ago

Først av alt så er det godt at siste Holmgang har blitt sendt – et grusomt program har endelig fått sin grav. Og debatten i går handlet ikke om politikk, jeg fikk ikke med meg hva partiene er uenig om. Så det er lite som tyder på at et regjeringsskifte vil føre til en annen kurs. De ikke sosialistiske partiene må vel etterhvert drive valgkamp på andre ting enn at dagens regjering ikke har oppfylt valgløftene sine. Det er lov å håpe. Jeg så også den muntlige spørretimen på Stortinget i går – og en opposisjon som er mer opptatt… Read more »

b
b
12 years ago

Nettopp… Det eneste de virkelig var uenige om i går var hvem som hadde gitt hvor mye penger til hva.

Per
Per
12 years ago

Da er jeg glad jeg ikke så det. Slike debatter har jeg gått lei av forlengst – fordi som dere sier de prinsipielle sidene ikke debatteres. Debattene foregår gjerne på sosialistenes premisser – de såkalt borgerlige politikerne bør tørre å løfte frem borgerlige prinsipper i debattene!