Ukategorisert

Djevelens advokat

Siv Jensen har i praksis gitt opp å få til en bred ikkesosialistisk regjering i 2009. Istedet satser hun på å maksimere antallet velgere bak sin fane. Derfor bedriver FrP nå markant alenegang innen klimapolitikk og migrasjons-/integrasjonspolitikken.

Man skal være spesielt tungnem for ikke å oppfatte avvisningene til partilederne fra Venstre og KrF overfor FrP. Siv Jensen og FrP må derfor velge en strategi som først og fremst profilerer partiets egen politikk – også på felter der avstanden til potensielle samarbeidspartnere er størst. Da kan partiet (efter egne forhåpninger) møte andre partier med en minst like stor og helst større gruppe efter valget. De mest optimistiske partistrategene kan kanskje også drømme om flertall sammen med Høyre.

Kjerringa mot strømmen
er ikke bare et morsomt eventyr for barn. Eventyr og fabler inneholder ofte en porsjon livserfaring og en dose moral. Her på berget kan kjerringa mot strømmen oppfattes som et ideal. FrP kan godt sammenlignes med den gjenstridige damen i eventyret. Og dét er ikke fordi partiet har en kvinnelig partileder. Det har narturligvis med avstanden mellom FrPs og andres politikk å gjøre. Partiet har en lang tradisjon i å forakte både ekspertveldet og høyere utdannelse. Under liberalistepoken (1985 – 94) ble denne forakten mindre, for partiet hadde ressurser og evner til å hente inn alternativ ekspertise, uten at dette ble fanget så godt opp ute i offentligheten.

Djevelens advokat
er egentlig en kirkelig instans som skulle stille kritiske spørsmål i prosessen frem mot helgenkåringer i den katolske kirke. Idag er uttrykket brukt om en som kommer med kritiske innvendinger, negative synspunkter og pessimistiske spådommer. Særlig når de øvrige debattantene er skjønt enige (Wikipedia).

Å hevde at FrP spiller rollen som djevelens advokat når det gjelder klimapolitikken, er nærmest en underdrivelse. Partiet har videreutviklet sin kritikk fra Peter N. Myhres påstander om at miljøkrisen nærmest var en sosialistisk oppfinnelse, til å stille kritiske spørsmål ved den unisone enigheten både blant forskere og politiske partier, til å lete grave frem de forskere som er uenige med klimapanelet – eller ikke ble hørt. FrPs alternative klimasyn blir flådd av nasjonalhelter som Frederic Hauge – men FrP kvitterer med å invitere ham til sin serie med klimakonferanser. Partiet er heller ikke redde for å gå i basketak med ikoner som TV2s værdamer.

Partiet undergraver sin troverdighet når en professor i sveising blir brukt som autoritet på klimaspørsmål, men her bør kritikerne tenke seg om. Det er fullt mulig å sette seg grundig inn i et område som ikke er ens eget fagområde. Det er nok å minne om Per Egil Hegges oppgjør med visse medisinske kretser.

FrP kunne gjort det enklere for seg ved å trekke inn anerkjente fagpersoner som hører til mindretallet i klimapanelet (eller de som ikke er blitt hørt). Hvis partiet ikke hadde slik skrekk for sin liberalistiske fortid kunne Jensen og co. trukket veksler på jobben FUI gjorde, og kontaktene som da ble etablert. Eller trukket inn personer som er mer kjent i eftertid. F.eks Bjørn Lomborg.

Miljøproblemene – en sosialistisk oppfinnelse?
Et liberalistisk parti er et naturlig anti-autoritetsparti. Individet skal styre seg selv, og myndighetene skal styre minst mulig. Denne holdningen lå til grunn da FrPs forløper Anders Langes Parti ble stiftet 08.april 1973 (partiet var altså 35 år igår), og har overlevet til nå – selv om partiet har renonsert kraftig på ønsket om en minimal statsmakt.

Det er dette antiautoritetsinnstinktet som slår inn når FrP opponerer mot den rådende samstemtheten rundt klima- (og miljø-)politikken. Grunnen er naturligvis at FrP’erne innser at politikernes tradisjonelle virkemidler er forbud, påbud, skatter og avgifter. Alt griper inn i din og min hverdag. Peter N. Myhres påstand om «sosialistisk oppfinnelse» holder ikke vann, men at dette politikkområdet kan gi en renessanse for sosialistiske virkemidler i politikken er hevet over tvil.

FrP vil også detaljregulere
Om FrP gir inntrykk av å være mot nye offentlige regulereringer i miljøpolitikken, går partiet inn for det motsatte når det gjelder området migrasjon/integrasjon. Der er det ikke måte på hvor mye det skal detaljreguleres – alt for å hindre at folk med frisk hudfarve kommer inn i landet.

Uansett hvor mye myndighetene strammer inn døren til Norge, og hvor mange krav som stilles til nye innbyggere, vil FrP hevde at politikken på området er for liberal.

At FrPs virkelighetsoppfatning ikke er korrekt er det en enkel lakmustest på; jo mer ekstreme virkemidler partiet ønsker å sette inn, jo strammere er den offisielle politikken. Hadde Norge hatt så liberale regler og så snillistisk politikk ville ikke FrP hatt behov for å gå grupperinger i næringen som Carl I. Hagen tidligere ikke ville ta i med en ildtang.

Mye kunne vært skrevet om partiets siste pakke med forslag, men la det ligge her.

Partiet har alltid og vil i stor grad fortsatt tjene på å synliggjøre en folkelig misnøye med at penger skal brukes på andre enn «våre egne».

FrPs fire vimpler
Det er fire områder hvor FrP skiller seg markant ut fra ikke bare potensielle samarbeidspartnere men fra hele det øvrige politiske sjikt.

Disse er: Den økonomiske politikken, klima/miljø, migrasjon/integrasjon, og kultur.

På samtlige av disse områdene frontkolliderer FrP med sine potensielle samarbeidspartnere. Uansett hvilket ikke-sosialistisk flertall som skulle bli resultatet av 2009-valget, vil utfordringene være store. Skillelinjene mellom H, V, KrF (og tidligere SP) har vært små sammenlignet med skillelinjen som går mellom disse og FrP hver for seg og sammen.

Slik situasjonen nå er, utkrystalliserer det seg to regjeringsalternativer på ikke-sosialistisk side; partiene fra Bondevik II (H, KrF, V) utgjør ett alternativ, og FrP et annet. Så får velgerne avgjøre hvem de har mest tiltro til.

Midt på 1980-tallet hadde FrP et slagord som lød «Forskjellen på politikk er FrP». Partiet kan trygt hente det frem igjen foran valget neste år.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer