Ukategorisert

Hvil deg, borger..

Carl I. Hagen blir ikke stortingspresident. Heller ikke statsminister. Han blir pensjonist. Idag varslet Stortingets visepresident og FrPs formann fra 1978 til 2006 at han ikke tar gjenvalg. Akkurat i tid til å bli varmt hyllet på helgens landsmøte.

Selv om han varsler mer tid under Spanias sol og stell i haven, burde ingen bli forbauset om han står på Siv Jensens A-liste over statsrådskandidater.Ihvertfall ved første korsvei; i 2009. Om han ønsker nye utfordringer kan jo høyresiden i Spania trenge en hjelpende hånd.

Carl I. Hagen har skrevet sine memoarer, men det er altfor tidlig å skrive hans politiske nekrolog. Det er dog naturlig å reflektere over hans betydning i norsk politikk. Og der er kommentatorene i msm allerede samstemte; han kan ikke overvurderes. Dét er naturligvis riktig – på godt og vondt.

Hagen har så langt fulgt opp den langsiktige strategien han la opp for å trekke seg selv gradvis ut av aktiv politikk. Ikke brått, men sakte og gjennomtenkt. Festina lente. Bare slik kunne livsverket bevares. Han har ikke gjort noe som ikke kan gjøres om – om det skulle være behov for det.

Det er mye vi kunne skrevet ved en slik anledning, men knapt noen artikkel vil gi Carl I. Hagens mangfoldige virke full rettferdighet. Derfor skal vi bare peke på noen trekk, og ellers anbefale interesserte lesere å søke på “Carl I. Hagen” i Liberalerens rikholdige arkiv.

I festlige lag i FrP-sammenheng trekkes gjerne partiets eksplosjonsartede fødsel og vanskelige oppvekst frem. Pussig at ikke sosialistene har brukt nettopp oppveksten som en forklaring på hvorfor partiet i “voksen alder” er blitt så vanskelig å ha med å gjøre.

Carl I. Hagen var faktisk tilstede ved fødselen – Saga-møtet 08.april 1973. Han signerte til støtte for dannelsen av det nye partiet – både for seg og sin daværende kone. Han ble generalsekretær og 3.kandidat til Stortinget i hovedstaden. At Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep dukket opp åtte år efter at sosialistene tapte regjeringsmakten for første gang på 30 år, var ikke så rart. De ikke-sosialistiske regjeringen medførte intet systemskifte, men bare en videreføring av sosialistenes formynderstat. Mange har undret seg over at Carl I. Hagen ikke endte opp i Høyre, utfra oppvekst på Røa, samt arv og miljø. I den uautoriserte biografien Profet uten land har forfatteren, VG-journalist Elisabeth Skarsbø Moen presentert troverdige teorier.

ALP fanget opp Høyrebølgen før den virkelig slo inn, i annen halvdel av 1970-årene, men Hagen var mer enn en misfornøyd småbedriftseier med dårlige kår, og uten spesielle egne erfaringer med det allmektige offentlige byråkratiet. Hagen hadde utdannelse, ambisjoner og selvtillit. Før han kunne reformere Norge måtte han organisere ALP. Enklere sagt enn gjort. Han havnet på utsiden sommeren 1974 – og godt innenfor igjen da Anders Lange døde i oktober 1973. Ja, helt inne på Stortinget. Fire år senere var partiet ute av Stortinget, men makten lå i Hagens hender. Siden har han aldri sluppet taket. Ihvertfall ikke helt.

Politiske kommentatorer har hevdet at Hagen skapte et parti ut av intet. Det er naturligvis ikke sant. Han arvet en ruin. Og på ruiner kan man som kjent reise byggverket igjen. Eller bygge noe nytt, uansett om fasaden bevares eller ikke. Der det er mest bekvemt for Hagen og hans allierte å dvele ved bygdetullingenes kaotiske regime i partiets barndom, bør andre se på hvordan Hagen har bygget partiet. Og dét skjedde på 1980- og 90-tallet.

Carl I. Hagen skapte seg et kongerike i politikken. Det meste var hans verk. Utbyggingen av politikken slik at den (inntil et visst tidspunkt) var nokså sammenhengende, og med ideologisk forankring. Gjennom sine landsmøtetaler gav han partiet ambisjoner og plasserte partiet i det politiske landskapet. Ofte relatert til Høyre. Enten som vakthund (utfra ombudsrollen eller med ideologisk dommerkortstokk), som konkurrent, eller som potensiell samarbeidspartner. De personlige sympatier og antipatier har skapt forstyrrelser på frekvensene for kommunikasjon. At en person som prediker skepsis til autoriteter og evige sannheter møtes med arroganse og bedrevitenhet må føre til frontkollisjon.

Hagens kongerike har i teorien vært et konstitusjonelt monarki, men i praksis et enevelde. Makten har ikke gått i arv til biologiske arvinger, men til politiske arvinger efter håndspåleggelser. Det har ikke vært et arvekongedømme, heller ikke et valgmonarki (Norge i middelalderen), men ved håndspåleggelse med velsignelse. Det ble tilslutt ingen kronprins men en kronprinsesse som opplevet å bli den salvede. Efter 28 år turde Hagen å slippe kontrollen. På Dolkesjølandsmøtet i 1994 gav han en brutalt ærlig innføring i hva han har lært av tidligere tiders enevelde; makten går gjennom meg, ved meg, og tildeles av meg. Ingen ære uten ved meg og ikke minst med meg. Og slett ikke ære ved å gå mot meg!

Organisatorisk har Hagen vært en brutal leder. Jeg er ikke objektiv i dette spørsmålet, for jeg er selv blant dem som ble skjøvet ut (1994). De som var lei av hans autoritære trekk og enevelde, kunne både i 1994 og i 2001 plukke frem den kritikken som Hagen presenterte for Anders Lange allerede efter 1973-valget og servere for Carl Ivar på et sølvfat. Han tillot ingen åpen debatt om formannsvervet i 1993/94, men kappet hodet av kritikerne. Ved neste korsvei (2000/01) vendte han dolken mot sine tidligere allierte. Knapt noen sto så nær ham at de unnslapp massakren. Ved begge anledninger ble det gitt inntrykk av at alt skjedde innenfor rammene av de reglene alle partimedlemmer skulle følge. Lot noen seg lure? Neppe. Både i organisasjonssammenheng, som mediestrategi, som leder og medmenneske er kanskje dekkoperasjonen i Søviknessaken den styggeste pletten på Hagens organisatoriske rulleblad. Men han slapp unna med den også. Vokteren av Jan Simonsens moral iscenesatte en dekkoperasjon for Søviknes’ umoral (sakene foregikk omtrent samtidig i tid). Senest idag viser avisoppslag hvordan Hagens undersåtter har gått i hans brutale organisatoriske skole.

På 1980-tallet gav Hagen misnøyen med sosialdemokratiets styringsideologi og bedreviterske opptreden en ideologisk forankring. Med liberalismen som anker kunne han bygge opp en konsekvent og helhetlig systemkritikk av Arbeiderpartiets regime. Der Høyre og sentrum var Aps haleheng, uten ideologiske motforestillinger, og knapt nok med egen kraft til å bremse eller dra utviklingen i en annen retning, sørget Hagen og hans i denne sammenheng ideologiske allierte å sørge for at systemkritikken fikk følge av en alternativ politisk kurs; for et systemskifte. Velgerne trodde kanskje ikke helt på alle elementene i systemskiftet Hagen og hans flokk (deriblant meg) prediket, men gjett om de var enige i systemkritikken!

Så får det bli opp til historikerne (om de evner) å finne ut om det internasjonale paradigmeskiftet på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet ville slått inn over Norge i samme kraft, uten FrP. Kanskje FrP faktisk hindret et virkelig politisk paradigmeskifte i Norge? Dét FrP omfavnet måtte de andre holde på en armlengdes avstand. Også Høyre.

Carl I. Hagens politiske nese og fingerspissfølelse har vel knapt hatt sin make i Norge, ihvertfall ikke siden Arbeiderpartiets glansdager under Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl – med Haakon Lie som organisator.

Dessverre har han brukt denne til også å nøre opp under strømninger mange vil betakke seg for. Hagen skapte ikke bare et nytt politisk parti i Norge, men gav populismen varig fotfeste. Det kan virke som hans politiske credo er “vis meg hvor mitt folk går, og jeg skal lede det.” Hvem det er av Hagen og folket som har ledet og latt seg lede (noen mener forlede) skal være usagt. Med sin posisjon kunne Hagen også ledet folk vekk fra strømninger han istedet har valgt å spille på.

For meg vil Carl I. Hagens “fineste øyeblikk” i politikken være landsmøtetalen i 1988, og duellen mot Gro om velferdsstaten (innledningen til 1989-valgkampen). Partiet representerte en ideologisk kraft som fornyet den politiske debatten i Norge.

Det verste ved Hagens politiske virke er ikke at han har legitimert fremmedfiendtlighet. Frykt kan være forståelig og legitimt – og kan bekjempes. Det verste er at han har overlatt til andre å kjempe for den ideologien han selv hevder å bekjempe seg til, og i tillegg gjort det vanskelig for dem å vinne frem.

FrP kjemper visstnok fortsatt for å redusere politikernes maktmidler, ved å ville fjerne og redusere skatter og avgifter, lover og forskrifter, og ved å privatisere offentlig virksomhet. Imidlertid har partiet valgt å spille i stadig større grad på “stigende forventningers misnøye” blant folk flest. Oljefondet er blitt som en Sareptas krukke; utømmelig – og til bruk for alt hva FrP mener er gode formål. Ved å redusere skattene til null, men opprettholde og utbygge offentlige velferdsordninger, bidrar FrP til å fjerne folks ansvarsfølelse for eget liv. Det er bare å troppe opp hos staten og kreve. Vi har jo råd til det.

Carl I. Hagens ansvar for å bygge ned folks ansvarsfølelse for eget liv kan ikke overdrives. Det er dette han har drevet med siden han kappet den ideologiske ankerkjettingen midt på 1990-tallet.

Å kjempe for innsikt i og forståelse for at liberalismen er den rette ideologiske plattform for Norge som samfunn, har alltid vært en mektig utfordring i Norge. Carl I. Hagen har gjort den til en Sisyfos-oppgave.

Carl I. Hagen har (heldigvis) ingen ambisjoner om å bygge seg et fredssenter. Ikke så underlig, for knapt noen kan vel hisse opp folk og fe som ham. Han har ingen prestisje å forsvare eller selvbilde å opprettholde (slik han hevder Bondevik har). Hans livsverk står støtt. Hans velgere er blitt de mest trofaste. Merkevaren FrP er solid. Den salvede bestod prøven ifjor, og ligger godt an foran testen neste år. Kanskje tar Siv Jensen partiet til de høyder og posisjoner som Carl I. Hagen ikke klarte.

Isåfall vil Carl I. Hagen i fremtidens FrP-historiebøker bli fremstilt som Moses; han ledet sitt folk i en evig ørkenvandring – men fikk ikke selv komme inn i det forjettede land.

Men ingen skal si at han ikke utgjorde en forskjell. For det gjorde han.

Carl I. Hagen utgjorde forskjellen i norsk politikk.

Og han er der ennå.

Ingen kan si at du ikke gjorde ditt. Derfor:

Hvil deg, borger. Det har du – og ikke minst vi – fortjent!

0 0 vurdering
Vurdering
Tags:
8 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Carl I Hagen
Carl I Hagen
12 years ago

Hei, tidligere formann i Akershus FrP.
Du skriver bedre nå enn før og jeg har lest din kommdentar med stror innteresse. Tenk om du og en del andre hadde hatt den tålmodighewt sel ikke jeg hadde sommderen 1874. FrP er på rett vei og du og dine likesinnede forstår nok nå mer av 1994 da dereikke hadde noen forståelse for innvandringens utfordringter.
Carl I

Weedar
Weedar
12 years ago

Av hensyn til dekomratiet, synes jeg det er greit at vi faktisk har ett parti i Norge som er (relativt) verdikonservativt og samtidig markedsliberalistisk. Hvis vi ser bort i fra tvangspartiet KrF (som snart går under sperregrensen), er alle andre partier på stortinget (relativt) verdiliberale. Hvis Frp skulle gå fra verdi-høyre til verdi-venstre på stortinget, ville stortinget blitt like ensrettet som norsk presse. DET ville være skremmende!

Arne
Arne
12 years ago

Flott kommentar Pleym, her synes jeg du yter Carl Ivar rettferdighet. Ble i sin tid tiltrukket av den liberalistiske systemkritikken av sosialdemokratiet FrP sto for, men meldte meg ut av partiet i ’94. Ut over Hagens åpenbare ønske om å ha det siste ordet i partiets beslutninger, har problemet med FrP vært at det har tiltrukket seg en god del skrullinger opp gjennom årene i kraft av å være det eneste reelle systemkritiske parti i landet. Her har det tidvis kanskje vært “riktig” å sette organisatoriske prinsipper til side? Jeg har muligens ikke klart å bryte like fullstendig med FrP… Read more »

Weedar
Weedar
12 years ago

Pleym: Egentlig er det vel temmelig arbitrært hva en kaller for høyre og venstresiden. Slik jeg ser det er høyresiden tradisjonelt verdikonservativ og venstresiden tradisjonelt verdiliberal. I markedspolitikken er det stikk motsatt. Men for all del, hvis du vil bytte om på høyre og venstre, gjør det gjerne for meg. Poenget er likevel at et demokratisk samfunn bør ha verdikonservative og verdiliberale partier som både er markedsliberalistiske og ikke for å kunne gi velgerene reelle alternativ.

- O.
11 years ago

Hehe, ut fra Weedars premisser skulle Liberaleren være til venstre for de fleste politiske partier i Norge…og i så fall blir h-v-aksen enda mer meningsløs enn ellers.
Kanskje mener Pleym, som en del andre fornuftige folk jeg kjenner, at h-v-aksen kun gir mening innen rent økonomiske spørsmål. I så fall er det fortsatt liten tvil hvor Liberaleren havner.