Ukategorisert

Tilbake til Halvard Lange?

FrP har satt som mål av seg å komme i regjering efter neste års valg. Det er imidlertid ikke innenriks- men utenrikspolitikken som står i fokus på landsmøtets 2.dag. Delegatene skal skoleres, og media kan fortelle at FrP bygger allianser med tenketanker og partier utenfor landets grenser.

Kjente liberalistiske og konservative tenketanker skal hjelpe Siv Jensen og FrP til å unngå de største blunderne i regjeringskontorene, ifølge Aftenposten:

* Cato Institute Omtale på Wikipedia
* American Enterprise Institute Omtale på Wikipedia
* Heritage Foundation Omtale på Wikipedia
* Ayn Rand Institute Omtale på Wikipedia
* Science & Environmental Policy Project Omtale på Wikipedia

Oppdatert: Aftenposten har allerede hentet inn kritikk fra Aps partisekretær Martin Kolberg, som kaller ovennevnte institusjoner for reaksjonære. Det er mulig han ikke har lest Aftenpostens artikkel – eller så klarer han ikke å forstå forskjellene som Aftenposten selv påpeker – mellom f.eks Cato og andre.

FrP henter inn utenlandsk ekspertise til å støtte opp under en politikk partiet allerede har programfestet, enten det gjelder utenriksområdet, islam, bistand, integrering, klima og miljø. Alt er saksfelter der avstanden mellom FrP og potensielle samarbeidspartnere allerede er store. Områder der Høyre, KrF og Venstre ventelig vil forlange at FrP skal bevege seg mest (uavhengig av hvem av dem som sitter i regjering sammen). Men lite tyder på at partiet vil gjøre dette, med en slik kunnskapsopprustning og bygging av allianser.

landsmøtets annen dag står skolering i utenrikspolitiske konflikter på dagsorden. Det er ikke kun dagsaktuelle konflikter og fortidens premisser for dagens situasjoner det skal skoleres i; fremtidsscenarier som Russland efter Putin og USA efter Bush. Blant foredragsholderne er Helge Blakkisrud (Forsker og leder for Senter for Russlandsstudier ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI )), Cecilie Hellestveit (Forsker ved Norsk Senter for Menneskerettigheter (SMR) ved Universitetet i Oslo), Iver Johansen (Forsker ved avdeling for analyse ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), og Paul Chaffey (Administrerende direktør i Abelia – NHOs forening for kunnskaps – og teknologibedrifter). Som gjestetaler er Andrew Mwenda (redaktør for avisen The Independent i Kampala, Uganda) hentet inn. Han er kritisk til vestlig bistandspolitikk.

I media varsler partiets utenrikspolitiske talsperson Morten Høglund at Norge må redusere sin meglerrolle i konflikter i fjerne deler av verden. Norsk utenrikspolitikk må fokusere mer på norske interesser, ifølge Høglund. I stortingsvalgprogrammet foran 1993-valget kom internasjonal lavspenning og varig fred inn som mål for partiets utenrikspolitikk. Men det er lenge siden.

FrP står langt fra andre partier på mange politikkområder, og utenrikspolitikken er intet unntak. Partiet var bl.a mot de selvpålagte begrensningene i norsk utenriks- og forsvarspolitikk som Einar Gerhardsen varlset på NATOs toppmøte i 1957 (ikke NATO-soldater på norsk jord, ikke militærøvelser øst i Finnmark, ikke atomvåpen stasjonert i Norge). FrP er svært kritiske til FN, og til unionsplanene i EU. Partiets motstandere hevder at FrPs innvandringspolitikk medfører at Norge setter seg utenfor flere internasjonale konvensjoner Norge har undertegnet. Motstanden mot offentlig bistand er allerede kjent. Det vil ikke mangle på utfordringer om FrP som største parti skal delta i en ikke-sosialistisk samarbeidsregjering.

Morten Høglund kan bli norsk utenriksminister, i 2009 – eller 2013. Han har markert seg som en varm støttespiller for USA, og Israel. Høyre og KrF blir for barnemat å regne i sin støtte til de to landenes utenrikspolitikk. Spesielt Venstre skal få noe å slite med, hvis partiet i det hele tatt setter seg til forhandlingsbordet.

Fra 1946 til 1965 styrte Arbeiderpartiet Norge (med unntak av noen få uker høsten 1963). I hele denne perioden var samme mann sjef for Utenriksdepartementet; Halvard Lange. Hans standpunkter minner mye om Høglunds. Gerhardsen måtte holde sin Paris-tale skjult for Lange foran toppmøtet i 1957. Hverken Lange eller Haakon Lie hoppet i taket av glede efter talen. Snarere det motsatte.

Kan Norge venne tilbake til de to første tiårene efter 2.verdenskrig? Neppe. Den kritiske holdningen til USA er helt annerledes – både i befolkningen og i media. Kunnskapen om hva som skjer rundt om i verden er langt større. Norge har, i motsetning til under Halvard Lange en velutviklet opposisjon mot hva som hele tiden har vært offisiell norsk politikk både på utenriks- , forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det var under Langes regime at SVs forløper SF vokste frem, i opposisjon til nettopp hans politikk.

Jeg vet ikke om Halvard Lange er noe forbilde for Morten Høglund. Verden ser annerledes ut idag enn i perioden 1946 – 1965. Men allianseforholdet til NATO er fortsatt der. Norge er fortsatt utenfor det europeiske fellesskapet. Kommunismen kan ikke brukes som skremmebilde lenger, men det kommer alltid noe nytt å skremme med.

Høglund vil møte mye motstand, men han vil helt sikkert forandre norsk utenrikspolitikk.

Kanskje vil Høglund – som Lange – bety vekst for SV og Aps venstreside?

0 0 vurdering
Vurdering
1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
Erlend Sand
12 years ago

I tillegg var Lange formann i Europabevegelsen fra 1965 til 1970. Det sier noe om det “folkelige” preget på JA-siden like før den første EU-avstemningen.

Når det kommer til Frp og tankesmier er jeg i stor grad positiv til den jobben det internasjonale sekretariatet i Frp gjør. Jeg tror flere parti (også mitt eget) har hatt godt av å profesjonalisere og utvide mer av sin utenrikspolitiske kontaktflate og skoleringsopplegg.