Aftenposten skrev lørdag om Fremskrittspartiets forbindelser til amerikanske think-tanks. Dette tenner en viss nostalgi hos meg, skriver Jan Arild Snoen hos Liberaleren.
Fremskrittspartiets befatning med liberalistiske og konservative miljøer i utlandet er langtfra ny, selv om man kunne tro det av Aftenpostens oppslag i helgen. Derfor har Liberaleren bedt forfatteren og samfunnsdebattanten Jan Arild Snoen skrive om FrPs forbindelser med tenketanker som f.eks Cato. Jan Arild Snoen er tidligere sjef for Fremskrittspartiets Utredningsinstitutt (FUI, 1988 – 1992).
– Av Jan Arild Snoen.
De første kontaktene med Cato Institute og Heritage Foundation (samt britiske IEA og Adam Smith Institute, som også er nevnt), sto jeg selv for. Sommeren 1988 arrangerte Oslo FpU på mitt initiativ en konferanse med et ambisiøst program og klar internasjonal profil. Blant innlederne var Ed Crane, lederen for Cato Institute i Washington og Madsen Pirie, lederen for Adam Smith Institute i London. Året etter ble mine private kontakter med Heritage Foundation tatt med over i det nyopprettede Fremskrittspartiets Utredningsinstitutt, som jeg ledet frem til striden som førte til Bolkesjø tilspisset seg.
Den første bokliberalistiske bølgen
FUI var en del av Carl I. Hagens forsøk på å gjøre Fremskrittspartiet seriøst, med ideologisk forankring, faglig tyngde og et stort internasjonalt kontaktnett. Det er klare paralleller til de siste årenes aktiviteter, der landsmøtene bærer sterkt preg av skoleringsvirksomhet.
På slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet ble denne aktiviteten sett på med mistanke av mange i partiet, særlig dem som før og etter Bolkesjø fremsto som Vidar Kleppe- og Jan Simonsen-fløyen. Uttrykket ”bokliberalist” var et utbredt skjellsord, og viste til den yngre gardes trang til å lese liberalistiske bøker, gjerne formidlet gjennom FUIs egen bokhandel, og til inspirasjonen fra utenlandske tenketanker.
Kleppe-fløyen skjønte ikke vitsen med dette, og antok med rette at denne inspirasjonen gikk dårlig sammen med deres nasjonalisme og hjemmestrikkede populisme. Selv om Hagen ikke leste mye av dette selv, var han på mange måter en ”bokliberalist” og holdt lenge sin hånd over dette arbeidet. Entusiasmen nådde toppen i 1990, da han deltok på libertarianernes verdenskongress i San Fransciso og erklærte seg som libertarianer, tilhenger av legalisering av narkotika og for en radikalt mindre velferdsstat.
Etter hvert tiltok fraksjonskampene i partiet i styrke, og etter at Hagen allierte seg med Kleppe-vennene for å nedkjempe liberalistfløyen som truet hans suverene stilling, ledet dette til Bolkesjø. FUI hadde ikke lenger noen misjon i partiet og ble nedlagt. Det var back to basics og en anti-ideologisk linje i mange år.
I de senere år har partiledelsens suverene stilling ikke vært truet, og det har vært mulig med en nysatsing på skolering og internasjonale kontakter. Drømmen om regjeringsmakt, med de krav dette stiller, er nå mye nærmere enn noen gang. De økonomiske ressursene til denne typen arbeid er også langt større enn før.
Trådene fra den første satsingen er på mange måter plukket opp igjen. Fremskrittspartiets utenrikspolitiske talsmann Morten Høglund var en av tre ansatte i FUI (eller min ”sekretær”, som jeg erter ham med). Partiets nåværende sjef for internasjonale kontakter, Kristian Norheim, var en av ”bokliberalistene” som forlot partiet etter Bolkesjø, og var innom Fridemokratene før han fant tilbake til Fremskrittspartiet igjen.
Mangfoldet på amerikansk høyreside
Cato Institute og Heritage Foundation har ulik politisk profil, den første er konsekvent libertariansk, den andre representerer den markedsorienterte konservatismen. I økonomisk politikk er det ikke veldig store forskjeller på dem, selv om Heritage er noe mer moderat og kompromissvillig. Det er for eksempel misvisende når Aftenposten skriver at Heritage ønsker et frimarkeds helsevesen. Tvert imot har Heritage vært pionerene i å utvikle den modellen som Mitt Romney innførte med demokratisk støtte i Massachusetts, der alle tvinges til å tegne helseforsikring, men med stor vekt på markedsmekanismer. At Aftenposten finner det oppsiktsvekkende at Heritage vil fjerne ”det offentlige skolemonopolet” tyder heller ikke på imponerende innsikt verken i amerikansk eller norsk politikk. I Norge er det vel bare RV som er totalt imot private skoler, i USA knapt nok noen. Det siktes vel til at private og offentlige skoler skal behandles likt. Altså slik politikken var (og er) i Sverige under sosialdemokratisk styre, og slik FrP alltid har ment.
I spørsmål om personlig frihet skiller Cato og Heritage lag. Cato er liberalt – frihet både i økonomien og i privatlivet, mens Heritage er konservativt. Cato er derfor narkoliberalere, homseliberalere, for bio- og genteknologi og mot innskrenkninger i personlig frihet på grunn av War on Terror – Patriot Act osv. Heritage står for det motsatte. Det norske FrP står et sted mellom de to, med en betydelig intern debatt mellom fløyene. Også i Høyre og Venstre er det levende debatter på flere av disse områdene, og mye å lære av den amerikanske debatten.
Cato er også blant de relativt få grupper på amerikansk høyreside som var og er imot krigen i Irak (det er litt uenighet innad i Cato her). Catos libertarianske filosofi tilsier at det ikke er statens oppgave å drive preventiv krig i utlandet. Uttrykket ”nasjonsbygging” får libertarianere til å få frysninger, og humanitære intervensjoner faller utenfor statens legitime oppgave. Cato var for øvrig også imot den første Gulf-krigen i 1991. Her har FrP relativt entydig tatt Heritages parti (og jeg selv også, for den saks skyld).
Da jeg styrte FUI valgte jeg bort kontakter med det neokonservative American Enterprise Institute. AEI har alltid vært for en muskuløs utenrikspolitikk, vært konservative i saker som gjelder personlig frihet, men til forskjell for Heritage vært mer ”big government” også i økonomiske spørsmål, velferdsstat osv., slik neokonservatismen generelt er. Jeg valgte dem bort fordi arbeidet de gjorde på innenrikspolitikk ikke var særlig nyskapende, og snarere ville understøtte de betydelige kreftene i FrP som kjempet for en stor velferdsstat. (Alvheim-fløyen vant likevel, ikke minst på grunn av den rikelige tilgangen til oljepenger).
Det er naturlig at FrP nå har bedre forbindelser med AEI, selv om jeg antar at dette først og fremst skyldes utenrikspolitikken, der AEI naturlig nok er i front som forkjemper for Bushs aktivistiske og intervensjonistiske utenrikspolitikk, som FrP i høy grad støtter.
Kameleoner, inspirasjon og oppslutning
Carl I. Hagen er en politisk kameleon, som fremstår ulikt etter hvem han snakker med. Ikke minst var dette tydelig da han skulle presentere FrP i utlandet. Talen i San Francisco i 1990 var et godt eksempel. Han kunne aldri ha holdt den i Norge, og det ble veldig pinlig for ham da innholdet noen år senere ble gjort kjent (av meg selv). I møtet med amerikansk høyreside må FrP tone ned, eller regelrett lyve om, hvor høyt partiet elsker velferdsstaten, og at de faktisk er den fremste pådriveren for høyere offentlige utgifter til pensjoner og helse.
Blant utenlandske liberalister måtte Hagen dekke over sin innvandringsskepsis. Da FrP søkte opptak i den Liberale Internasjonale på begynnelsen av 1990-tallet – en samling av liberale partier av ulik avskygning der det norske Venstre er med – måtte også innvandringspolitikken tones ned, og personlig frihet være hovedbudskapet.
Denne profileringen har delvis vært vellykket. FrP får gjerne merkelappen free-market liberal, eller conservative, og sjeldnere populist. Hvordan partiet profilerer seg i utlandet for tiden har jeg ikke oversikt over. La meg tippe at de svarer temmelig ulikt om hva de mener om EU og helseutgifter etter hvem de snakker med.
Rommet for liberalisme, faglighet og internasjonal inspirasjon har sine grenser i FrP. Ingen må få trekke konklusjoner av dette som undergraver partiets oljesmurte vinner-oppskrifter, der populismen forblir sentral. Det ville true partiledelsen, og enda mer partiets oppslutning i folket. Det er nok ikke mange av partiets internasjonale kontakter som ville applaudere FrPs kjærlighet til velferdsstaten og offentlige utgifter generelt.
Men selv innenfor disse rammene er det mye å lære fra utlandet, og det er fint om FrP konkurrerer med Høyre om å plukke opp det beste utenfra.
