Ukategorisert

Finnes det en rødgrønn lønnspolitikk?

Regjeringspartiene har lovet å henge sammen frem til valget neste år, men regjeringen kan likevel sprekke. På landbruksoppgjøret (lønnsforhandlingene til de statlig ansatte bøndene). Bakom lurer spørsmålet: Finnes det en rødgrønn lønnspolitikk?

Regjeringen skulle nå vært i forhandlinger med bøndenes organisasjoner om lønnsoppgjøret (!). Som kjent er ikke bøndene i Norge selvstendig næringsdrivende, men ansatte i staten – og lønnes over statsbudsjettet. Derfor må de også forhandle om lønn, kamuflert som overføringer fra staten for å holde liv i norsk matproduksjon, bosetning i grisgrendte strøk – og for vedlikehold av det såkalte kulturlandskapet. Men det er ikke forhandlinger. Ennå. For i regjeringen er det uenighet om hva staten faktisk skal tilby.

Blant de fagorganiserte bøndene er misnøyen med deres egen regjering stor. Som kjent sitter Sp i regjering, og landbruksministeren har selv bakgrunn fra bøndenes fagforening. Regjeringen skryter av at fjorårets oppgjør var historisk godt, men i Aftenposten argumenterer Brita Skallerud med at nettoeffekten av oppgjøret var liten, når drivstoffpriser ble trukket fra.

Med slike kalkulasjoner som Skallerud gjør kunne vanlige lønnsarbeidere i offentlig og privat sektor (som meg selv) hevde at lønnsoppgjøret år efter år de facto er negativt – når prisstigning på mat og klær, økede renter på banklån etc trekkes fra lønnstilleggene de har fått.

Regjeringen kan altså bryte sammen på grunn av disse forhandlingene. Bøndene og personer tilknyttet primærnæringene er SPs kjernevelgere, uansett hvor mye SP har forsøkt å frigjøre seg fra bondepartistempelet. Partiet het som kjent Bondepartiet fra stiftelsen i 1920 og frem til 1959.

Bøndene sliter med å oppnå forståelse for sine krav og synspunkter. Det illustreres godt av Skalleruds utsagn (fortsatt til Aftenposten): “- Mange av oss håpet at vi hadde fått en regjering som i motsetning til den forrige var villig til å drive landbrukspolitikk.” Landbrukspolitikk er altså ensbetydende med høye subsidier, karteller og monopoler som styrer omsetningen, styrte priser på matvarene (fremfor prisdannelse i et fritt marked). Bonden og Venstre-lederen Lars Sponheim har sikkert sitt å si om fremstillingen av den forrige regjeringens påstått manglende politikk på dette området.

Heller ikke Nationen, fra gammelt av SPs hofforgan og distriktenes Don qhichote er fornøyd med at regjeringen opprettholder en landbrukspolitikk basert på kommandoøkonomi. I en lederartikkel efterlyser avisen utmeisling av et tydeligere alternativ til høyresidens liberalisering og markedsløsninger. Finnes det virkelig noe verre enn dagens landbrukspolitikk?

SP kan altså tenkes å marsjere ut av regjeringen, for å vise sine kjernetropper at de tar sine velgere på alvor.

Ingen utmarsj for lavtlønnede deltidsarbeidende kvinner?
Parallelt med bøndenes snarlige forhandlinger foregår lønnsoppgjøret i andre deler av offentlig sektor for fullt. Det er fornyelsesminister (!) Heidi Grande Røys fra SV som er regjeringens ansvarlige statsråd for disse forhandlingene.

Der brøt alle organisasjonene forhandlingene med en gang – bortsett fra Akademikerne. Nå skal ikke Liberaleren ta noen fagforeninger til inntekt for vårt prinsipielle syn på lønnsforhandlinger, men det hevdes at nettopp Akademikerne er for mer individuell lønnsfastsettelse i offentlig sektor, og mer markedsbasert lønnsdannelse.

Lærerne og andre ommuneansatte forhandler med KS (Kommunenes Sentralforbund – som til orientering for msm-journalister er arbeidsgiverorganisasjonen for kommuner og fylkeskommuner), men mange av de andre ansatte i offentlig sektor passer perfekt inn i SVs velgerprofil; kvinnelige ansatte i lavtlønnsyrker i omsorgssektoren, som ofte arbeider deltid. Her kunne SV (og resten av regjeringen) ta et krafttak for yrker og ansatte det efterhvert er blitt et tverrpolitisk mål å “løfte opp”. Problemet til Grande Røys er bare at forhandlingene i privat sektor foregår først, og de setter alltid rammen for resten av lønnsoppgjøret (les: offentlig sektor).

Organisasjonene murrer, og beklager at de ikke ser noen spor av en rødgrønn lønnspolitikk (les: solidaritet med lavtlønnede og kvinnedominerte yrker). Så da er spørsmålet: Finnes det egentlig en rødgrønn lønnspolitikk?

Hvordan har egentlig regjeringen tenkt å løfte ansatte i typiske kvinnedominerte yrker, f.eks omsorgsyrker lønnsmessig? Kun ved å konvertere stillingene deres fra deltid til heltid? eller ved å øke lønningene? Hvis det siste er tilfellet har regjeringen dårlig tid. Det er bare ett lønnsoppgjør til denne regjeringen har ansvaret for.

Oppgjøret hos kommunene begynner 13.mai, og ifølge Kommunal Rapport ligger det ikke an til å bli noe lavtlønnsoppgjør. Det er den stadig tøffere konkurransen om kvalifisert arbeidskraft som gjør at kommunene først og fremst må tilby gode betingelser til disse arbeidstagerne. Da ofres de lavtlønte.

De småbarnsforeldre som stemte rødgrønt i 2005 for få full barnehavedekning kan kvittere ut løftet som oppfylt. De som stemte for å få gjort noe med fattigdommen kan ikke si seg fornøyd. Det kan heller ikke de kvinner i offentlig sektor som ønsket et løft både i status og lønn, og en slutt på en evig runddans med deltidsjobbing. Tiden er iferd med å renne ut for Kristin Halvorsen og Heidi Grande Røys.

Den rødgrønne lønnspolitikken består efter hva vi kan se, av fine ord og tomme løfter.

Gal medisin
Vi gråter naturligvis ikke. Ikke fordi vi mangler sympati for de lavtlønnedes sak, men fordi vi mener medisinen de rødgrønne har foreskrevet, er feil.

I konkurranseutsatt sektor bør det være individuell lønnsfastsettelse, i den enkelte bedrift. Ut fra arbeidstagerens kompetanse, innsats og resultater. Og bedriftens økonomiske situasjon. Uten å sammenligne seg med andre bransjer eller sektorer i samfunnet.

Det offentlige er naturligvis i en litt annen situasjon. Men også der er det mulig å gjøre den enkelte tjenesteproduserende enhet (sykehus, skoler, aldershjem etc) til selvstendige enheter, som konkurrerer med hverandree om arbeidskraften. Da kan lønnsdannelsen skje på samme måte som beskrevet i avsnittet over.

Om rødgrønn lønnspolitikk er en myte eller realitet, gjenstår å se. Kanskje er det motet til å føre en annen kurs som mangler? Isåfall bør Kristin Halvorsen kastes som partileder efter valget i 2009.

Og i motsetning til SP kommer ikke SV til å gå ut av regjeringen fordi løftene til fattige og lavtlønnede blir brutt.

0 0 vurdering
Vurdering
9 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Student
Student
12 years ago

Det er en klar sammenheng mellom graden av sentralisering i lønnsoppgjøret og lønnsforskjeller. Økt grad av desentralisering vil nødvendigvis føre til større lønnsforskjeller, hvilket de lavtlønnede vil tape på. Dette er selvfølgelig ikke noe problem for ektefødte liberalister, da markedets ord er lov. Men det å hevde at man som liberalist har sympati med de lavtlønnede, faller helt klart på sin egen urimelighet. Hvis Pleym leter etter en rødgrønn lønnspolitikk, så er den nettop denne: Stor grad av sentralisert lønnsdannelse, og dermed en sammenpresset lønnsstruktur. Selvfølgelig til stor irritasjon for Pleym og hans likesinnede, men til stor glede for de… Read more »

Pleym
Pleym
12 years ago

Så studenten mener regjeringen representerer en rødgrønn lønnspolitikk? Så hvorfor er da organisasjonene så misfornøyde?

Student
Student
12 years ago

Det kortet svaret på spørsmålet er at lønnsmodellen er under press. Vi ser tydelige tegn til at enkelte grupper ønsker å bryte ut for å sikre interessene til egne medlemmer: Et eksempel på en slik gruppe er Akademikerne. Hvilket system for lønnsdannelse vi vil få i fremtiden, avhenger av befolkningens preferanser, som vil komme til syne ved valgurnene. Det er bare å konstatere at her står undertegnede og Pleym langt fra hverandre. Mitt anliggende var uansett de lavtlønnede, og hvilke system for lønnsdannelse som best tjener deres interesser. Det jeg reagerte mest på i artikkelen, var derfor den særs tvilsomme… Read more »

Voodoo-king
Voodoo-king
12 years ago

En krone til LO er en krone til hierarkiet, en krone i skatt er en krone til nettverket, en krone i avgift er en krone til hierarket, en krone til KS er en krone til nettverket, en krone til NHO er en krone til hierarkiet, en krone i avgift er en krone til nettverket, en stemme til SV er en stemme til hierarkiet en stemme til AP er en stemme til nettverket en stemme til SP er en stemme til korporative fascister, norsk mat smaker det samme, lavtlønnede er verken tjent med å bygge pyramider, henge fast i spindelvev eller… Read more »

Per
Per
12 years ago

Neivel, hva heter den da?

Voodoo-king
Voodoo-king
12 years ago

Spiller vel ingen rolle, nye navn men ingen ting er nytt.

Den norske operaen er et symbol på slavearbeid.

Dette er kultur btw:

trackback
12 years ago

[…] Les også: Finnes det en rødgrønn lønnspolitikk? […]

Frank Jensen
Frank Jensen
12 years ago

Alle som er medlem i LO er egoister. De største egoistene er de som har brutt med LO og dannet eget forbund. Hvorfor bryter de ut og danner eget forbund, jo for å få mer i lønn. De vil ikke dra i flokk, kun tenke på seg selv. Får vi flere forbund vil vi få flere ledere, som igjen betyr mer i lønn. For en tid tilbake var det en sammenligning av lønn mellom sjefer i LO og privat næringsliv. Egoistene vant. Topp 50 ledere i LO hadde mer i lønn enn tilsvarende i privat næringsliv. Statlige ansatte og ledere… Read more »