Ukategorisert

De intolerantes parti 75 år

Idag er det 75 år siden Kristelig Folkeparti ble stiftet. Partiet har aldri vært i nærheten av å appellere til folket med stor F, men er så definitivt kristelig. Partiet har siden starten forsøkt – men aldri klart – å bremse utviklingen mot et samfunn som er friere for enkeltmennesket på det verdimessige området.

Det var utviklingen i Venstre som førte til at 25 menn i Hordaland la seg på kne og ba denne dagen. Og endte opp med å nominere bibelskolestyrer Nils Lavik på en egen liste. Det var nok en bit av den store Venstre-koalisjonenen til Johan Sverdrup som brakk løs og drev vekk. Først var det bøndene som fant det best å starte for seg selv, i 1920.

KrF var et sekterisk og regionalt fenomen før annen verdenskrig, men fikk sitt nasjonale gjennombrudd ved valget i 1945.

Til KrFs forsvar som verdikonservativt – ja, nærmest bakstreversk – skal det sies at også Høyre i verdispørsmål har bekjent seg til mange av de samme verdiene som KrF. Også i Venstre har innslaget av kristelige vært tilstede, men alltid i spenning med de mer verdiliberale og kulturradikale kretsene. Det er først og fremst i Venstre at de verdiliberale på ikke-sosialistisk side har befunnet seg. Frem til 1990-tallet. Da fikk også FrP sin falanks av verdiliberale. Efter 1994 er disse utmanøvrert til å utgjøre en marginal gruppering uten innflydelse på partiet standpunkter. Høyre har siden 1981 beveget seg i mer verdiliberal retning. Jeg bruker dette årstallet som utgangspunkt, fordi H fristilte sine representanter i verdispørsmål (les: abortloven).

Når KrF skuer inn i fremtiden for å få svar på skjebnen til og finne støtte for sine verdikonservative hjertesaker er det altså i deler av det gamle samarbeidspartiet Høyre, men i hovedsak hos Fremskrittspartiet at Dagfinn Høybråtens tropper må gjøre sine hoser grønne. Ikke akkurat noe lykkelig utgangspunkt.

KrF har tapt hjertesakene: Abortloven (1978), Partnerskapsloven (1992) og felles ekteskapslov (2008). KrF har deltatt i regjeringer og dermed vært med på å administrere de to førstnevnte lovene – og kommer sikkert til å administrere også sistnevnte lov. For så stor er maktbegjæret (mer om dette siden).

Også innen kunst, litteratur og media har KrF tapt. Partiet har alltid vært bekymret for “umoralen” som uttrykkes og spres. Det er ikke tilfeldig at partiet ble stiftet i atmosfæren rundt skuespillet Guds grønne enger (Mary Connellys teaterstykke “Guds grønne enger” skaper reaksjoner ved å fremstille Gud som en svart sigarrøykende mann. Bondepartiet krever forbud mot å fremstille Gud på scenen. Stortinget truer Nationaltheatret til å stoppe stykket.) som hadde premiere 08.mai og Arnulf Øverlands foredrag 21.januar 1933 (kristendommen – den tiende landeplage) Øverland ble tiltalt – men frifunnet – for blasfemi. Efter 1945 er rettsakene mot Agnar Mykle (Sangen om den røde rubin) og Jens Bjørneboe (Uten en tråd) milepæler i kampen for kunsteriske uttrykk fri for politisk sensur. Kamper som KrF altså har tapt. I våre dager uttalte Kjell Magne Bondevik på begynnelsen av 1980-tallet ønske om å fjerne alle parabolene som kunne ta inn TV-sendinger fra utenlandske sattelitter (til våre yngste lesere: Dette var i NRK-monopolets tid).

At KrF under Bondevik og Svarstad Haugland for en kort periode fremsto som mer tolerant (festsigar og ett vinglass) har ikke bidratt til noen varig utvidelse av partiets appell overfor velgere.

Politisk er det vanskelig å plassere KrF – til tross for at partiet alltid har samarbeidet i regjering med ikke-sosialistiske partier som Høyre og Venstre (og SP). I perioder har partiet også sikret Ap-regjeringer livet ved å stemme for statsbudsjettene (særlig Brundtlands regjeringer 1986 – 89 og 1990 – 96, og Jaglands regjering 1996/97).

Verdimessig er KrF som allerede nevnt verdikonservativt. Partiet vil bruke politisk makt til å tvinge sitt verdisyn på andre mennesker. Partiet er altså stiftet med formynderi som hensikt. I den økonomiske politikken har KrF fremstått som mer opptatt av å fordele penger fremfor å bidra til at (materielle) verdier blir skapt. Slik sett har det ikke vært noe problem for partiet å samarbeide med Ap om statsbudsjettene. Dét som så langt har hindret KrF (i motsetning til SP) i å formalisere samarbeidet med Ap er Aps mer liberale holdning i en del verdispørsmål. Det var Ap-regjeringer som introduserte både abortloven, partnerskapsloven og den legningsnøytrale ekteskapsloven.

Partiets manglende økonomiske politikk står i kontrast til andre kristendemokratiske partier i Europa, og at KrFs velgere er sentrumsorienterte fremgår klart av hvor smertelig samarbeidet med Høyre i Bondevik II-regjeringen (2001 – 2005) var. Denne økonomiske smertegrensen er også den tydeligste grensen partiet idag har mot FrP. Til tross for de to partienes verdimessige holdninger.

KrF har alltid vært opptatt av å sikre seg makt, og har hatt to statsministre. Det kunne vært tre. Aps statsminister Trygve Bratteli stilte kabinettspørsmål på ja til EF foran folkeavstemningen i 1972, og valgte å gå av da det ble nei-flertall. Nei-partiene KrF og Sp (sammen med nei-siden i Venstre) dannet da regjering. I mindretall, med den minste støtten i Stortinget bak seg for noen regjering siden 1945. Lars Korvald ble statsminister, og satt frem til venstresidens valgseier året efter. Da det for en stakket stund var ikke-sosialistisk flertall i 1977 var han sentrumspartienes kandidat, i konkurranse med Høyres Kåre Willoch. En postsekk med 50 stemmer i Nordland sikret SV et mandat, og de røde flertall. Ved neste korsvei – i 1981 – hindret Høyres fristilling av sine folk i abortsaken at det ble noe regjeringssamarbeid.
Det var Korvalds elev Kjell Magne Bondevik som ble KrFs neste statsminister, i 1997, og derefter igjen i 2001.

Sistnevntes onkel kunne vært KrFs aller første statsminister, allerede senvinteren 1971. Den ikke-sosialistiske Borten-regjeringen gikk i oppløsning efter en lekkasje av EF-dokumenter fra SP-stasminister Per Borten. De fire partiene H, KrF, SP og V hadde flertall, og håpet å kunne fortsette samarbeidet. Kjell Bondevik fikk jobben med å skape en ny regjering – men SP stilte ultimative krav for å fortsette. Krav det var umulig for de andre å gå med på. Bondevik måtte erklære at forsøket var mislykket, samt at han var “djupt såra og vonbroten” over SPs handlemåte.

Den samme Bondevik var forøvrig kirke-og undervisningsminister i Borten-regjeringen. Til tross for at Venstres kulturradikale fløy rett efter valget nedla veto mot at akkurat han skulle få akkurat den jobben.

Når jeg i overskriften definerer KrF som de intolerantes parti, er dette med basis i partiets syn på folk med annerledes verdigrunnlag. KrF er med på forliket om fortsatt statskirke, er for en kristen formålsparagraf i skolen, og er mest stemt for at kun private skoler med et kristent livssyn skal få statsstøtte. Spesielt er det KrFs behandling av samfunnets homofile som provoserer oss med et liberalt verdisyn. KrFs ledere misliker å bli kalt intolerante. Derfor er det ikke måte på hvor stor omsorg de har for mennesker som står frem med sin homofile legning. De homofile skal omfavnes og taes vare på. For de er fullverdige mennesker – så lenge de ikke praktiserer sin seksuelle legning. Men er et menneske helt uten å kunne leve ut sin seksuelle legning? Denne hulheten hos KrF ble godt demonstrert da KrFU-leder Anders Gåsland sto frem som homofil i 1992. Han ble utstøtt av partiet. Den siste utstøtingen på samme grunnlag skjedde helt nylig.

Jeg kunne kalt KrF formyndernes parti, fordi KrF ønsker å prakke sine verdivalg på andre mennesker, via staten. Og i tillegg forsøker å presse media og kulturlivet til å fremstille verden slik KrF mener den skal være.

Jeg kunne kalt KrF bakstrevernes parti, fordi KrF ikke innser at verden utvikles, inkludert toleransen for homofile, og mostanden mot at staten skal styre våre verdivalg. Partiet går med ryggen inn i fremtiden, og vil helst at fremtiden skal være som fortiden. En fortid preget av intoleranse (overfor enslige mødre, skilte, homofile) og fordømmelse (av de samme).

Dette er en fortid Liberaleren ikke vil tilbake til. KrF er 75 år idag. Det er på tide å pensjonere seg. Den verden og det samfunnet KrF ønsker seg er et tilbakelagt stadium. Dessverre eksisterer virkemidlene fortsatt: Den verdistyrende staten.

Kommentar i Dagbladet
Kommentar i Nationen

0 0 vurdering
Vurdering
8 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Konrad
12 years ago

Pussig. Jeg som trodde muslimene var de intolerante?

Mens vi, de kristne, står for humanisme, i følge J. Gaarder i allefall.

Simon
12 years ago

Toleransen har til tider vært større i bedehusmiljøene KrF springer ut av enn i samfunnet forøvrig. I riktig gammel tid husker jeg at negre ble omtalt som rare dyr av folk flest, mens jeg visste bedre, fordi jeg hadde truffet flere av dem i misjonsforeningen.
Men stort sett er jo Pleyms analyse riktig, bevares.

Nasjonalkonservativ
Nasjonalkonservativ
12 years ago

Hvorfor skal du skjære en kam, Pleym? Jeg er kristen, men meget kritisk til KrF fordi de avskrev kristendommen (den evangelisk-lutherske religion) som statsreligion i Norge ved kirkeforliket. (Kall meg gjerne reaksjonær.) Dagfinn Høybråten feiret det sågar med kake. Av denne grunn, og for øvrig en haug andre også, blir jeg mer og mer overbevist om at min stemme i 2009 går til Kystpartiet. Men det er fortsatt en ting jeg ikke skjønner. Hvorfor er KrFs stortingsrepresentanter mørkemenn, mens Inge Lønning er det ikke? Det er meg komplett umulig å forstå. (Den person som kanskje “dummet seg” mest ut i… Read more »

Weedar
Weedar
12 years ago

Som kristen og liberalist er jeg langt på vei enig i kritikken av Krf. Det er et tvangsparti som ikke evner å skjelne mellom viktige og trivielle verdispørsmål. Alt skal påtvinges andre som slett ikke er kristne. Derfor har jeg aldri stemt på og kommer aldri til å stemme på Krf. Men (som vanlig) mangler liberaleren evnen til å se at enkelte av Krfs standpunkter kan argumenteres for ut i fra et liberalistisk ståsted og at det finnes liberalister på Guds/tilfeldighetenes grønne jord som faktisk er uenig i liberalerens linje. Jeg tenker konkret på to ting: – Abortspørsmålet – Kjønnsnøytral… Read more »

Piris
Piris
12 years ago

Weedar skrev : “Jeg er også for å privatisere ekteskapet. La ethvert trossamfunn ha sin egen definisjon og la human-etisk forbund gjerne vie tre menn, to kvinner og en hund for mitt vedkommende” Helt enig ! La oss fjerne hele ekteskapsloven Hva da med “barneekteskap” ? I Norge kan jo 16 og 17 åringer gifte seg med dispenasjon, i noen amerikanske stater kan “barn” helt ned til 14 år gifte seg med tillatelse. Andre stater tillater dem også ekteskap mellom dyr og mennesker …. Jeg personlig er imot “dyreekteskap”, men kan tolerere “barneekteskap” dersom de får dispensasjon til dette av… Read more »

Weedar
Weedar
12 years ago

Piris: Det ER mulig å privatisere ekteskapet og samtidig ha en seksuell lavalder…

Når det gjelder dyreekteskap kan det forbys på grunnlag at det er dyreplageri. Mitt eksempel var satt på spissen for å illustrere at jeg overhodet ikke er interessert i hva folk driver med på soverommet sitt.

trackback
11 years ago

instacash bingo software…

launched westerners distillery capitalizing:…