Ukategorisert

Dagsavisen og Vårt Land – ild og vann?

Denne uken kom nyheten om at den kristne avisen Vårt Land kjøper Arbeiderbevegelsens gamle flaggskip, nå kjent som Dagsavisen. Ingen av avisene klarer seg uten pressestøtte. Kjøpet kan dermed oppfattes dithen at den halte skal lede den blinde. Når profittorienterte aviser uten ideologisk eierskap går sammen, må meningsbærende presse gå sammen, er forklaringen på kjøpet.

De siste årene har vi sett store eierkonsentrasjoner på mediesiden i Norge. Ikke at det er noe nytt med konsentrasjon. Schibsted eier både Aftenposten og VG. Politisk er de to avisene i noenlunde samme gate. Schibsted, A-pressekonsernet og andre giganter i norsk mediesammenheng konkurrerer om eierskapet ikke bare i trykkede medier, men også i store mediebedrifter som f.eks TV2.

Nå skal altså den kristne avisen Vårt Land og gamle Arbeiderbladet, som for en tid siden skiftet navn til Dagsavisen, gå sammen i et mediekonsern. Det skal ikke være noe redaksjonelt samarbeid, kun innen administrasjon, annonsesalg etc. Det ville jo vært morsomt om Blikk og andre kjøpte annonser i Dagsavisen, og fikk plass i Vårt Land på kjøpet.

Dagsavisens redaktør Carsten Bleness kaller det et historisk paradoks. Han har naturligvis helt rett i at gammelredaktøren Martin Tranmæl ville rotert i sin grav. Selv om den gamle arbeiderbevegelsen og den lavkirkelige bevegelsen hadde mange felles verdier, er det vanskeligere å se slike idag. Men muligens kan Aps venstreside og bispekollegiet forenes i en kamp for miljøvern og mot forbruksvekst.

Dagsavisen og Vårt Land er såkalte meningsbærende aviser. Egentlig en fornærmelse mot dem som skriver ledere og kommentarer i aviser som VG, Dagbladet og Aftenposten. Sannsynligvis menes med begrepet at de to avisene selger holdninger og verdier som en vesenlig del av sin profil overfor leseren. De flyter ikke på sin daglige forside men på en historisk overlevert profil som leserne kjenner til. Leseren forventer ikke å finne Tranmæls spalte kårteigen i dagens avis, men at verdiene fra den gang spalten kunne leses fortsatt kan gjenfinnes i artikler, ledere og kommentarer.

Nå mangler det bare Klassekampen og Nationen i samme mediehus, så er alle meningsbærende aviser samlet under ett organisatorisk og finansielt tak, om enn ikke fysisk. Mediehuset eier i tillegg bl.a Ny Tid, Ukeavisen Ledelse, Økonomisk Rapport og Le Monde diplomatique.

Dagsavisen har vært i forhandlinger med A-pressekonsernet, uten hell. Tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla er blant dem som er overrasket over den nye alliansen. Hun er ikke alene. Det kan synes som om A-pressen ikke finner det bryet verdt å sikre seg det gamle flaggskipet fra den gang avisene i A-pressen tok imot instruks fra partikontoret til Haakon Lie.

De to avisene kan altså ha interesse av hverandre, fordi de tross alt kan representere like verdier og holdninger, det religiøse lagt tilside. Men la oss se på økonomien i dette. Dagsavisen klarer seg ikke uten de titalls millionene de får i pressestøtte.

Som liberalister ønsker Liberaleren å avvikle denne ordningen. Ønsker man å se en avis leve og gi daglige nyheter og meninger får man kjøpe den. Pressestøtte er kunstig åndedrett gitt av oss alle for å holde liv i aviser som ikke klarer å leve av det de produserer. Hver gang du betaler skatt betaler du for at bl.a Dagavisen skal fortsette å leve. Som skattebetaler har jeg ikke noe valg. Men som aviskjøper kan jeg med mitt forbruk til en viss grad påvirke. Hadde staten holdt seg unna kunne jeg påvirket langt mer.

Hvis jeg hadde vært fast leser av Vårt Land hadde jeg ikke ønsket at mine penger skulle gå til å holde liv i Dagsavisen. Og omvendt. Men nå må de finne seg i det. De to avisene skal hjelpe hverandre med annonsekroner (så blir det ikke så avhengige av kjøpende individer) og med organisering – så kan de kutte utgifter. Så spørs det hvor ideologisk bevisst leserne til de to avisene er. Vil de kutte ut “sin” avis, slik at den andre avisen ikke får nyte godt av kronene?

Neppe. For når eierne kan inngå en slik allianse, skal da leserne gidde å kjempe mot?

De to avisene ser for seg at pressestøtten skal fortsette med uforminsket styrke, til hver av dem. Det spiller ingen rolle at de har samme eier. Men er det så enkelt? Burde ikke et oppkjøp som skal gi styrket finansiell eierstruktur ha betydning for behovet for statsstøtte?

Hadde vi hatt lovgivere som var opptatt av å spare på dine og mine penger fremfor å bruke dem opp så fort som mulig, ville de nok tatt initiativ for å se hvilke konsekvenser kjøpet burde få for pressestøtten. Men vi har ikke slike lovgivere i Norge. De oppfatter mine og dine penger som sine. Fri til å bruke. Blant annet på å støtte aviser du og jeg ikke ville brukt penger på å kjøpe.

Oppsummert er det altså ikke den sosialdemokratiske Dagsavisen og den kristne dagsavisen Vårt Land som forener sine verdier. Men at de to avisene har meninger. Som om resten av oss i norsk medievirksomhet ikke har det. Snakk om misvisende begrep.

De to avisene tror visst man ikke trenger daglig inntekt som er større enn utgiftene bare man forsøker å fremstille sitt produkt som mer høyverdig enn konkurrentenes – fordi man kaller seg meningsbærende.

Hadde det vært så enkelt, hadde denne ukens oppkjøp ikke vært nødvendig. Dét vet også Dagsavisen. Det var derfor de brukte en hel forside på å advare leserne om at avisen ville avgå ved døden om FrP får regjeringsmakt efter valget i 2009. Økonomiske realiteter tvinger seg på, også for aviser som tror det er nok å ha meninger.

Gerd-Liv Valla er ikke lenger LO-leder. Avideologiseringen av arbeiderbevegelsen fortsetter. LO holder seg fortsatt med eget parti. Men aviser, forlag og andre påvirkningskanaler lar man seile sin egen sjø.

Tags:

Comments are closed.