Saken til Hans Norum burde skapt langt større bølger enn hva media har vist, en snau uke efter at Aftenposten fortalte hans historie. Men Norum er langtfra alene. Kanskje trenger Norge en Tore Sandberg til å skape oppmerksomhet om ofrene for skatteetatens herjinger?
Det var forrige helg at Aftenposten fortalte om hvordan Hans Norum gjennom en lengre periode ble skjønnslignet, og forfulgt av skattekrav i en slik grad at han ikke klarte å jobbe. Ha ble slått konkurs, anmeldt for trygdesvinden, og kan komme til å ende opp som uføretrygdet. Men har fortsatt skattegjelden hengende over seg.
Det finnes klageorganer og ankeinstanser også for dem som blir overfalt av skatteetaten. Men etaten nektet å innrømme noen feil i denne saken, og Norum kom aldri noen vei.
Før nå. Det hjalp at Aftenposten løftet Norums sak inn i offentligheten. For skattesjef Øyvind Strømme lover at Norums sak skal granskes. Det er nemlig opprettet en egen gravegruppe med store fullmakter. Til å granske gamle saker. Med byråkratenes sikre sans for ordenes valør kaller Strømme saken for «kjedelig».
I prinsippet er Norge en rettsstat. Maktfordelingsprinsippet og rettsstatsprinsippene skal gå hånd i hånd. Lovgivere og utøvende makt skal ikke kunne styre domstolene. Og prinsippet for rettsstaten er at man er uskyldig inntil bevist skyldig. Man skal kunne kjenne sine anklagere og vite både hva anklagen går ut på og hvilke bevis som vil bli ført. Og man skal få anledning til å forsvare seg mot anklagene. Men det er anklageren som skal bevise skyld. Ikke motsatt.
Bortsett fra hos skatteetaten.
I kriminalsaker har Norge opplevet flere justismord. Disse er blitt avslørt – ikke av systemet selv – eller av lovgivere som ønsket å være den vanlige borgers ombud, men av iherdige enkeltpersoner som Tore Sandberg og ekteparet Ekroth.
Rettssystemet uansett hvor det er skal garantere full rettssikkerhet. Intet mindre. Men alle vet at det ikke er slik. Fordommer og tilvente oppfatninger virker inn. Enten det er dommerne, anklager eller jury. Kanskje er det misforstått lojalitet innen politiets rekker. Alt dette påvirker både efterforskning, tiltale, dom og straffeutmåling.
På hvilken måte kan man føle seg trygg på at rettsstatsprinsippene ligger til grunn når skatteetaten setter igang sitt mektige apparat?
Hans Norum er ikke den eneste. Det er jeg sikker på, for opp gjennom årene har jeg hørt mange historier om hvordan vanlige mennesker får sitt liv snudd opp ned, og hvordan små næringsdrivende får sitt livsverk ødelagt. Av nettopp skatteetaten.
Min konklusjon, spesielt efter å ha lest om Hans Norum, er klar:
Det trengs en person som Tore Sandberg for å grave opp flere Norum-saker, altså ofre for skatteetatens herjinger.
I mellomtiden kan vi jo håpe at flere folkevalgte «tar saken» – ikke bare for Norum, men også for andre som føler seg utsatt for overgrep fra skatteetaten.
