Ukategorisert

Forutinntatte oppfatninger

Finanskrisen er et godt eksempel på hvordan ens fordommer preger ens virkelighetsoppfatning.

Den siste tiden har mediebildet vært preget av oppslag om hvordan verdens økonomi rystes og om hvordan politiske inngrep er løsningen på kapitalismens fallitt. Alternative oppfatninger er riktignok presentert og takk for det. Jeg planla en omfattende artikkel der jeg forklarer hvorfor politikere ikke bør blande seg. Så slo det meg at det finnes en mer interessant og viktigere innfallsvinkel.

Det slo meg at jeg kan mye om generell økonomisk teori og ideologiske argumenter. Jeg kan derimot ikke så mye om finanskrisen. Joda, jeg kan nok mye mer enn den jevne borger, men noen ekspert er jeg ikke.

Jeg har først og fremst en ideologisk ryggmargrefleks som tilsier at det er politiske feilgrep som er skyld i problemene. Andre har motsatte grunnoppfatninger.

Sannheten er at vi lever i en blandingsøkonomi. Norge, USA og resten av den siviliserte delen av verden er preget av både sterke politiske reguleringer og et privat marked. Det politiske spillet og dets lover og reguleringer er svært komplisert og mangfoldig. Det samme er er det private næringsliv.

Avhengig av innfallsvinkel kan man sannsynligvis finne store feilgrep hos de fleste aktørene. Det er ingen tvil om sentrale bedrifter har fattet mange svært dumme og risikable beslutninger. Likeledes er det like liten tvil om at mye offentlig lovgivning ikke er særlig god og at mange politiske inngrep ikke akkurat har vært vellykkede.

De som liker politikk tenderer til å rette fokuset på feilene i markedet og således ønske mer politisk handlekraft og kraftigere politisk styring av næringslivet.

Vi som på den andre siden ønsker et rettferdig samfunn der mennesker får lov til å få ut sitt beste uten offentlige restriksjoner, vil tvert imot fokusere på at problemene først og fremst skyldes politiske feiltrinn og at markedet selv retter opp ens egne mistak f.eks. gjennom at «de dummeste» naturlig nok går konkurs. De som har oppført seg bra tjener på krisen og de som har dritt seg ut må ta konsekvensene.

Jeg skal ikke påstå at begge forklaringene er like riktige, at det ikke finnes noen fasit. Det er god grunn til å tro at problemene ville blitt mye mindre uten diverse feilslåtte politiske reguleringer og inngrep. Det jeg påstår er imidlertid at saksbildet er så komplisert at det er enkelt å konkludere i tråd med ens forutinntatte oppfatninger. Og svært vanskelig å tilbakevise en slik konklusjon.

Fra denne innledningen trekker jeg tre konklusjoner.

Det er i slike situasjoner at det er svært skadelig og viktig at de fleste journalister politisk sett befinner seg på venstresiden. Dette er et av poengene som Snoen ikke vektlegger nok i sin ellers utmerkede artikkel om Venstreorientert presse. Et massivt pressekorps har presentert problemet som markedsbasert og politikk som løsningen. Inntrykket som derfor har festet seg er at vi trenger mer stat og mindre privat. Jeg tror dette skjer i mange saker, ofte helt ubevisst.

Det andre poenget er at politikere har en tendens til å like politiske løsninger. Uavhengig av politisk ståsted, har de et personlig ønske om «å gjøre noe». Det er et problem og uavhengig av årsakene, må jo vi gjøre noe. Kanskje er politiske løsninger generelt ikke så bra, men akkurat nå kan jeg som jo er så klok og smart komme med en god løsning. Spesielt med litt valgflesk til hjemstaten inkludert. Jeg tror mange politikere tenker slik. De som snakker om at kriser er tider da ting blir privatisert har misforstått, det er da politikere virkelig øker sin makt.

De siste 20 årene har det skjedd et stort paradigmeskifte i retning større tro på markedet. Ingen oppegående mennesker tror lenger på en total planøkonomi, alle vil ha større eller mindre innslag av markedsøkonomi. SV er sannsynligvis mye mer høyreorienterte i dag enn Venstre var på 70-tallet. Dette skitfet er så sterkt at jeg tviler på at selv en finanskrise som denne endrer dette inntrykket så veldig mye. Men det vil endre det noe. Veien til helvete er brolagt med mange mså skritt i feil retning.

De fleste oppfatter imidlertid fortsatt politiske løsninger som rettferdig, og markdet som effektivt, men som grunnleggende urettferdig. Her har høyresiden sviktet totalt og et av resultatene er at troen på markedet er overfladisk og svak. For å virkelig å overbevise noen må man både overbevise dem om at løsningene virker i praksis og at de er rettferdige. På det siste punktet har høyresiden sviktet.

Det kan skrives store artikler om hvorfor det er slik, jeg tror et poeng er at en ideologisk, rettferdig kapitalisme vil være svært radikal. Det ideologiske skillet er ikke mellom 40% og 50% skatt, men mellom 0% og 1% skatt. På samme måte som det viktige skillet ikke er om du bryter deg inn i leiligheten og stjeler alt eller nesten alt, men om du bryter deg inn og stjeler noe i det hele tatt eller ikke. Klart det er en praktisk forskjell på hvor mye som stjeles, men det prinsipielle skillet går på om du er en tyv eller ikke.

Høyresiden er alt for opptatt av å bruke skattepenger til at de i det hele tatt på en troverdig måte kan fremme det prinsipielle argument uten at det er pinlig og selvmotsigende. Venstresiden har imidlertid i hundre år hatt sterke ideologiske grupperinger som har presentert sin helhetlige ideologi. Resultatene merkes når du leser om finanskrisen i avisene og ser på de politiske løsningene.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer