Diverse

Parodisk om Stortingets lønn

FrP og Høyre mener at SV ikke bør nøye seg med å stemme mot en lønnsøkning på 6,2% for de folkevalgte på Løvebakken, men også la være å ta imot pengene. SV har ihvertfall vært konsekvente (så langt vi vet) om Stortingets lønninger. FrP risikerer å møte seg selv i døren.

Igår vedtokStortinget sin egen lønnsøkning på 6,2%, samt lønnsøkning for statsrådene på 7,2%. Et forsvar for denne lønnsøkningen er at de folkevalgte i prinsippet er på jobb året rundt, har en ansvarsfull jobb osv osv. Men kanskje skulle man heller gjøre som FrP foreslo tidligere; at det ikke skulle lønne seg å være folkevalgt – og derfor burde alle få den lønnen de hadde i sitt sivile yrke på tidspunktet de ble innvalgt på Stortinget. Ut fra tilstanden i helsevesenet, skoleverket, politiet og andre deler av samfunnet kunne det være fristende å gi de folkevalgte resultatlønn. Isåfall ville mange av dagens folkevalgte snarere skylde oss alle penger heller enn å få nesten 700 000 kr inn på lønnskontoen neste år.

SV har så langt vi vet hvert konsekvente på at stortingsrepresentantene ikke skal ha høyere lønn enn folk flest. Da er det naturlig at partiets stortingsgruppe følger opp med å stemme mot lønnsøkningen. Men bør de også avstå fra å motta pengene? Kan man innføre et A- og B-lag på Stortinget, etter hva de folkevalgte er for og mot? For å ta Hagen og Lønnings retorikk et skritt videre: Skal de som stemmer mot røkeforbud få lov til å røke på kontoret sitt?

La oss overføre lønnsargumentasjonen til en bedrift: Jeg kan mene at fagforeningens lønnskrav på min konkurranseutsatte arbeidsplass er ren idioti, men skal jeg la være å ta imot hvis bedriftsledelsen sier OK til kravene? Jeg ville heller forsøke å få med meg mine kolleger på en lønnspolitikk som sikrer arbeidsplassene.

Jeg vet ikke om SV har brukt FrPs argumenter mot Siv Jensen når det gjelder partistøtte, men det burde de. FrP er (eller har ihvertfall vært) mot offentlig pengestøtte til partiene – men er det partiet som er mest avhengig av statsstøtten. Hvorfor lar partiet ikke være å ta imot disse pengene?

Når dette er sagt; stortingsrepresentantene står ofte først i køen for å kreve moderasjon av næringslivets toppledere, og derefter av arbeidstagerne – både i gode og dårlige tider.

Ta arbeidstagerne først: I gode tider skal man vise moderasjon for ikke sette igang lønns- og prisspiralen igjen. Inflasjon undergraver jo økonomien. I dårlige tider sier det seg selv at man må vise moderasjon, for i slike tider er veien til konkurs og annen elendighet kort. Se bare på Notar. Men når skal stortingspolitikerne få øynene opp for at det urettferdige i lønnsdannelsen ikke er forskjellen mellom yrker, men at det forhandles for hele sektorer samlet. Uavhengig av verdiskapningen i den enkelte bedrift. Det er dette siste som bør være utgangspunktet for lønnsdannelse.

Så til bedriftslederne: Det er visst umoralsk å tjene mye penger, ifølge stortingspolitikerne. Det er betenkelig å forhandle seg frem til goder andre ikke har. Men ligger det kritikkverdige hos den enkelte som forhandler seg frem til slikt – eller hos dem som sitter på andre siden av bordet og godtar betingelsene? Det er uansett den enkelte bedrifts sak å avgjøre hvordan både arbeiderne og topplederne skal avlønnes. Som forbruker prøver jeg å orientere meg om hvilke bedrifter som gir lønn og andre fordeler som jeg mener er hinsides. Fallskjermer for toppledere med dårlige resultater å vise til, er jeg allergisk mot. Men jeg respekterer uansett den frivillige avtaleinngåelsen som er skjedd. Da er respekten mindre for de styremedlemmene som går med på betingelser som de senere løper unna ansvar for, når kritikken kommer.

Forskjellen på lønnsdannelsen for topplederne og lønnsdannelsen for de folkevalgte, er at sistnevnte vedtar sin egen lønn. En ikke uvesentlig forskjell.

Stortingspresidenten uttalte i gårsdagens debatt at stortingsrepresentanter som ikke føler seg bekvem med en lønn på ca 700 000 kr fint kan få utbetalt mindre lønn. Slik RV (nå Rødts) Erling Folkvord gjorde da han var innvalgt i perioden 1993 – 97.

De folkevalgte fortjener sin lønn, sier Venstres Lars Sponheim. Sikkert. Men de må tåle at det kommer kritikk både mot lønnsfastsettelsen og nivået, og tidspunktet for økningen, når de selv er så flinke både til å mane andre til moderasjon – og til å kritisere avtaler om lønn inngått i frivillighet mellom to parter. Stortingsrepresentantene er sin egen motpart. Det er derfor ingen “forhandlinger”. Dommen over egen lønns-og pensjonspolitikk kan vi kun gi dem hvert fjerde år.

Det er fristende å bruke stortingspolitikernes ord mot dem selv: De er priviligerte både når det gjelder lønn og pensjonsforhold. Det gjør ingenting om de går foran og viser moderasjon – spesielt i den situasjonen landets økonomi nå er i. Og de burde uansett ikke bevilge seg selv mer lønn enn hva som var rammen for lønnsoppgjøret tidligere iår.

0 0 vurdering
Vurdering
3 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
#15
#15
11 years ago

Hvis de frasier seg deler av lønnen (eller gir den bort til et passende formål) er de konsekvente. Hvis ikke er det bare billig markering: De stemmer mot fordi de vet de ikke får flertall likevel.

Gunnar Andreassen
11 years ago

Dette er faktisk litt vanskelig, alle har gode argumenter her. Underholdene debatt var det uansett 🙂

Eivind Knudsen
Eivind Knudsen
11 years ago

Jeg er enig med Jagland nok en gang; føler de seg ubekvemme, kan de la være å ta imot eller gi pengene til Hugo Chavez “folkemilitz”, eller hva sosialister nå bruker penger på. Men at SV har vært konsekvente er jeg ikke enig i. Finansministeren og de øvrige statsråder har aldri tjent så meget som nå, som vi har en sosialistisk regjering. Når det gjelder konklusjonen i artikkelen er jeg imidlertid enig: Det er bare en gruppe i Norges land som har kompetanse til å vedta sin egen lønn/bevilge seg sin egen lønn. Det er ikke bedriftsledere, det er ikke… Read more »