Ukategorisert

Sutrete opposisjon

I Aftenposten idag sutrer representanter for opposisjonspartiene over at regjeringen ikke tar hensyn til dem. Er det nå egentlig så rart at en flertallsregjering bruker makten de har i Stortinget?

Under overskriften “Null makt i denne sal” sutrer FrPs Tord Lien (Sør-Trøndelag), Venstres Borghild Tenden (Akershus), og Høyres Torbjørn Hansen (Hordaland) over at regjeringen ikke tar opposisjonens innspill med seg, og kun sørger for at regjeringens forslag blir vedtatt med stemmene fra de tre regjeringspartiene.

Følelsesløs og brutal Stoltenberg
“–Vårt forslag til statsbudsjett vil bli vedtatt i Stortinget så å si uforandret, sa statsministeren.” ifølge Aftenposten. KrF-leder Dagfinn Høybråten har formulert kritikken: “–I min tid har jeg aldri før hørt en statsminister ordlegge seg slik, sa KrF-leder Dagfinn Høybråten.

–Flertallspartiene er i sin fulle rett til å bruke makten sin, for all del. Men den politiske klokskapen i det er det grunn til å betvile. Ethvert regime kan falle for eget grep. Blir en regjering for selvtilfreds, vil den lettere snuble.”

Det er naturligvis korrekt, som Aftenposten skriver, at formuleringene til Stoltenberg ville vært livsfarlige å bruke for mange av hans forgjengere de siste tiårene. Men i den situasjonen regieringen hans er, uttrykker ordvalget hans de rene selvfølgeligheter.

Man skal heller ikke se bort fra at uttalelsen er ment å være disiplinerende. Willoch slet jo i sin tid som statsminister for en flertallsregjering (1983 – 85) og mindretallsregjering (85/86) med at partigruppene til regjeringspartiene gjerne ville plusse på regjeringens eget budsjettforslag, ved hjelp av opposisjonen. Slikt svekker autoriteten til en regjering.

Bortskjemte representanter
Det er blitt kjedelig å være opposisjonspolitiker på Stortinget, selv om du aldri får representantene til å innrømme det. Istedet velger de altså å kritisere regjeringen for å bruke sin makt.

Opposisjonen burde stråle av glede over denne maktfullkommenheten fra regjeringens side. Den bidrar til å opprettholde skillelinjene mellom posisjon og opposisjon, og gir forhåpentligvis opposisjonen mye ammunisjon til bruk i årets valgkamp.

I Danmark er problemet motsatt. Den borgerlige regjeringens hovedopposisjonsparti Socialdemokratiet er for lite i opposisjon. Dermed forsvinner skillelinjene, klager danske velgere.

Høyres representanter kan jo snakke med dem som satt i stortingsgruppen fra Syse-regjeringen falt i november 1990 til Bondevik II tiltrådte i oktober 2001. Riktignok var det i denne perioden kun mindretallsregjeringer. Men følelsen av ikke å få virkelig gjort noe annet enn å skrive for protokollen og tale for galleriet kan få handlekraftige representanter til å gråte blod, eller tvinne tommeltotter av nettopp kjedsomhet.

Muligens finnes det stortingsrepresentanter fra Høyre, KrF og Venstre som husker årene fra 1935 – 1965. Ap styrte maktfullkomment. Isåfall kunne de ta lærdom av Høyres leder John Lyng, som møysommelig og systematisk jobbet for å bringe de fire opposisjonspartiene sammen under en felles fane. Noe han lyktes med i 1963, og ikke minst efter valgseieren i 1965.

Parlamentarisk leder Olav Hønsvald skal i periden fra 1945 – 1965 ha sagt at “her finnes ingen “situasjon”. Vi har flertall!”. “Situasjon” var altså en tilstand der parlamentariske intrigemakere kunne påføre regjeringen nederlag – eller noen nålestikk av prestisjenederlag. Men Hønsvald påpekte at stortingsrepresentantenes oppgave var å sikre flertall for regjeringens forslag. Det er en vel snever definisjon av parlamentets oppgave iht. Grunnloven. Men i røde partier er det som kjent partiapparatet som står over de folkevalgte representantene.

Gjør som Bente Bakke
Som samler av politisk litteratur (biografier/memoarer) er en av mine favoritter “På bakerste benk” av Bente Bakke, utgitt i 1990. Hun var en backbencher i eget parti, men brukte sine åtte år på Stortinget i utrettelig kamp for sitt partis saker og verdisyn. Både i forsvar av regjeringen og i opposisjon mot Ap-regjeringen som fulgte. Hun skrev innlegg og kronikker en masse. Hun var innvalgt på et program og så det som sin oppgave å synliggjøre hva partiet mente, og hva partiet gjorde på Stortinget for å følge opp sine meninger. Men all innsatsen til tross, hun ble vraket i 1989. Visstnok sto den nå så kjente Martin Engeset bak.

Jeg har selv sittet 8 år i opposisjon i Akershus fylkesting. I opposisjon består jobben i å synliggjøre det politiske alternativet man står for, gjennom forslag og avstemninger i komiteer, råd og utvalg, samt gjennom utspill og innlegg i media. Det er en omfattende og tidkrevende jobb, det rene sisyfosstrevet. Men hva skal man ellers ha og vise til når man møter velgerne ved neste korsvei?

Imøtekommende svak – eller tyvaktig badende?
Regjeringspartiene kunne naturligvis komme opposisjonen i møte, og velgerne ville sikkert stille spørsmål ved hvorfor regjeringen gikk til valg på å skaffe flertall, og snekret sammen en egen plattform alt før valget, hvis man skal bedrive unødvendig hestehandel med opposisjonen.

Istedet kan regjeringen plukke opp ideer og forslag de synes er gode, og bake disse inn i egne forslag. Dét skjer stadig vekk, ifølge opposisjonen. Sist ute med slike beskyldninger mener jeg å huske at Venstres Trine Skei Grande var. Da skal man naturligvis ønske velkommen efter, slik Carl I. Hagen er en mester i.

Den nåværende opposisjonen klarer ikke å samle seg om et felles og kraftfullt regjeringsalternativ. De har i perioden ofte fremstått som politiske bokholdere der oppgaven har vært å kritisere regjeringen på formalia og manglende fintfølelse. Dagens kritikk fremstår som en forlengelse.

Takke meg til en opposisjon (og regjering!) som står for noe politisk, som synliggjør alternativene – og ber velgerne bestemme seg for hva vi vil ha. Sutring fremstår bare som – ja, sutrete. Bokholderi fremstår bare som pedantisk pusleri. Sikkert greit til sitt bruk. Men får det blodet til å bruse og visjonene til å skinne? Neppe.

Slutt sutringen. Ut og jobb!

0 0 vurdering
Vurdering
1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
trackback
11 years ago

[…] en kommentar på liberaleren.no mener Per Aage Pleym Christensen at jeg og Venstre sutrer over at regjeringen ikke tar hensyn til de forslagene som opposisjonen fremmer…. Jeg sutrer ikke, men formidler det som faktisk […]