Diverse, Magasin

Statskirken – en papirtiger?

«Paris er vel en messe verdt» skal Henrik IV av Navarra ha sagt. En messe kan ha verdi på flere måter. Søndag deltok jeg på en messe i statskirken. I anledning barnedåp. Det gav grunnlag for noen refleksjoner om den altfor store innflydelsen statskirken har i det norske samfunnet.


En venninne av min ektefelle skulle døpe sitt barn. Hun er katolikk, og faren protestant. De endte i Gamle Aker kirke, bygget på 1100-tallet. Med andre ord en kirke som var katolsk de første 400 årene, og protestantisk efter reformasjonen. Rett innenfor inngangen er det et maleri/en kolorert tegning av Oslo i middelalderen. Kirken er Oslos eldste, og man kan formelig føle kirkehistoriens sus i kirkerommet. Min sydamerikanske ektefelle har lite til overs for statskirken, men ble formelig begeistret ved denne anledningen.

Det er mulig jeg husker dårlig, men jeg mener at det var i denne menigheten man tok ibruk røkelse, som ellers er mest kjent som et innslag i katolske messer. Også nattverd var det mulig å delta i, noe som heller ikke er det mest vanlige innslaget i protestantiske messer. Såvidt jeg husker vekket det lite begeistring i statskirkelige kretser at røkelse og andre «katolske» elementer ble tatt ibruk.

Dåpen ble foretatt innledningsvis i det som skulle være en ordinær høymesse. Min ektefelle ba meg finne plasser til oss, da det var igjen 10 minutter til høymessen skulle starte. En dame sa at det var ingen grunn til bekymring, for «det kommer ikke så mange». Vi så rundt oss, og det var virkelig ikke mange.

Det var første søndag i fasten, og dagens tekst var hentet fra 2. og 3.mosebok. Det handlet om utdrivelsen fra Paradiset. Det slo meg plutselig hvor meget av teksten som beskriver sentrale elementer i menneskenes daglige liv. Om å føde sine barn i smerte, frykten menneskene har for slangen som må krype på sin buk, bluferdigheten og skammen ved å være naken, kvinnens rolle som fristerinne etc.

Damen nevnt over var presten, og hennes preken var ikke av Gelius’ «feelgood»-type. Hun trakk inn Søren Kierkegaard og hans eksistensialister, og Dostojevskijs Brødrene Karamasov i sin preken, der hun advarte mot forbruksvekst, selvrealisering, barmhjertighetsdrap og andre sider ved vårt moderne samfunn. Det var slett ingen mumlende tafatt statskirkeprest som pakket kirkens ofte tøffe gammelmodige budskap inn i bomull for å tekkes den kortsiktige horisonten mange i vår tid preges av.

Men, og her kommer mitt poeng, fjerner man de som var tilstede i Gamle Aker kirke på grunn av barnedåpen var det kanskje så få som fem «ordinære kirkegjengere» tilstede. Hadde det vært meg som hadde lagt ned (tilsynelatende) mye arbeid i en preken over dagens tekst ville jeg blitt deprimert over hvor fåtallig publikum jeg fikk dele mine tanker med. Selv blogger med lavest besøkstall vil få høyere treff enn presten i Gamle Aker kirke denne søndagen.

Så hvorfor gir vi den organisasjonen som kalles Statskirken så stor makt i samfunnet? Det er kanskje dårlig gjort å bedømme hele statskirken utfra en tilfeldig messe i hovedstaden en søndag i mars. Men tallene lyver ikke. Messene utenom høytidene er dårlig besøkt. Hadde valgene til Stortinget og kommunestyrene hatt like dårlig oppslutning som valgene på menighetsråd ville demokratiet manglet enhver legitimitet.

Statskirken minner om en pyramide; fast i toppen (bispekollegiet), mer og mer løs nedover i byggverket, og bygget på sandgrunn. Likevel gikk samtlige partier på Stortinget inn for et kompromiss som gjør at ordningen med statskirke blir beholdt. Skoler og barnehaver eiet av det offentlige har fortsatt kristen formålsparagraf. Kongen må være medlem av statskirken, og er også kirkens øverste leder. Biskopene har meninger både om oljeboring og uhjelp. Kirkemøtet får mediedekning omtrent som landsmøtet i et regjeringsparti.

De folkevalgte bør ned på jorden, dvs. inn i en tilfeldig søndagsmesse. Kanskje de da kan stille biskopene det samme spørsmålet som makthaverne i Kreml engang stilte da pave Johannes Paul II uttalte seg om kommunistene som styrte hans hjemland Polen; hvor mange divisjoner har han? I motsetning til paven har ikke statskirken så mye å vise til. Medlemstallene deres er jo nærmest å ligne med de oppblåste medlemsregistrene til de partipolitiske ungdomsorganisasjonene på midten av 1990-tallet. Og statskirken har til nå ikke klart å bringe orden i sine medlemsregistre.

Efter en slik messe kan man jo også reflektere over frykten for muslimenes innflydelse i Norge. Før man begynner å kritisere andre for å utøve sin tro kan man jo skape større aktivitet i statens egen kirkesamfunn. De som frykter muslimene påberoper seg at Norge er et kristent land. Ja, kristendommen er en del av landets historie, på godt og vondt. Men idag synes det som om statskirken er noe man smykker seg med til fest, men ytterst sjelden til hverdagsbruk.

Kristendommen er ikke noe mindre fordringsløs og styrende over sine medlemmers liv enn islam er. Uansett hva feelgoodprester gir inntrykk av. Men de ti bud er jo blitt som språkvettreglene; noe som henger på veggen til pynt. Kanskje budene burde vært utstyrt med et stempel fra politiske organer: «Tatt til orientering»?

Konklusjon: Statskirken er en papirtiger hvis ledere enten bør jekke seg ned eller aktivisere sine medlemmer på en helt annen måte før de kommer med sine krav om særbehandling av seg og sine medlemmer gjennom lovverket.

Fra arkivet

Arrangementer

  • Liberal Aften (Liberalistene Oslo)
    • 27/09/2022
    • Oslo
  • Mont Pelerin Society - Oslo 2022
    • 04/10/2022 - 08/10/2022
    • Oslo
  • LibertyCon 2022
    • 14/10/2022 - 15/10/2022
    • Miami