Diverse, Magasin

Kolbergs populisme bare patetisk

Bedre sent enn aldri, og FrP kan igjen påstå at en politisk motstander overtar FrPs politikk. Aps partisekretær Martin Kolberg vil plassere partiet sitt «i front mot radikal islam». Hva med en skikkelig integreringspolitikk?


Det blir patetisk, gjennomskuelig og rene selvfølgeligheter når den mektige sekretæren i Arbeiderpartiet vil «knuse radikal islam«. Han fortalte på NRK igår om sin oppsiktsvekkende nyorientering – efter at FrP har ridd høyt på påstander om snikislamisering og at regjeringen har snublet i egne ben om både ytringsfrihet og hijab i politiet.

For det første er Kolbergs utspill gjennomskubart: Det skyldes FrPs store fremgang, og faren for at regjeringsmakten skal glippe. Med andre ord; ren populisme fra Kolberg. Alternativt: Panikk.

For det andre er det patetisk: Norge er med og utkjemper en krig i Afghanistan, mot fundamentalistene i Taliban. Det har vært terrorangrep i New York, London og Madrid. Blant annet. Er det først nå Martin Kolberg oppdager «radikal islam»?

For det tredje er det rene selvfølgeligheter; dét partiet som ikke vil bekjempe fundamentalister og stå opp til forsvar for verdier som personlig frihet og menneskeverd vil falle som en sten på både meningsmålinger og i valg. Selv om Ap opptrådte med gummisåler i karikaturstriden – og har vist unnfallenhet når det gjelder ytringsfriheten senest i år, tror jeg at de tross alt vil stå opp for de fundamentale verdiene samfunnet bygger på – hvis truselen om diktatur faktisk oppstår.

Men la oss se bak påstandene fra FrP, som Ap nå løper efter, om truselen fra «radikal islam». Hva kan lokke unge menn til voldelig adferd og trusler om terrorisme mot et samfunn der de er beskyttet mot overgrep fra myndigheter og privatpersoner, og har muligheter til å leve sitt liv i fred og utvikle seg som mennesker (søken efter lykke)?

Kanskje svaret er følelsen av å mislykkes? Når dét å skulle komme inn boligmarkedet og arbeidsmarkedet føles som å ta seg over en berlinmur, og majoriteten ser på deg som en potensiell terrorist. Når man ikke slipper inn i majoritetskulturen og ikke slipper ut av sin egen kulturkrets kvelende sosiale kontroll.

Svaret på hvorfor noen ender opp i radikal islam kan altså ligge i integreringspolitikken. Ap har hatt regjeringsmakt i perioden 1986 – 1997 (med unntakt av 1989/90), og i 2000/01, samt fra 2005. Hver gang FrP har svingt seg opp på fremmedfrykt og kritikk av systemet har Ap (og andere!) gått i forsvarsposisjon og spilt ut rasismekortet. Så har Ap (og Høyre) strammet inn på ulike sider ved regelverket når det gjelder asyl, arbeidsinnvandring, familiegjenforening etc.

Oppgjørene med tvangsekteskap, omskjæring, barnebruder, barnekidnapping og andre negative trekk i samfunnet er det ikke Ap som har stått på barrikadene mot. Man er blitt tvunget opp på barrikadene av andre. Som av Human Rights Service, Kadra, Shabana Rehman, og av frykten for FrP.

Ingen skal unnskylde vold og terror. Men det går an å forklare hvorfor vold og terror skjer.

Det går også an å redusere tiltrekningen til ytterliggående og fundamentalistiske miljøer. Ved å vise alternative veier. Veier til utdannelse, veier til bolig og arbeid. Veier til individuell lykke. Hverken staten eller samfunnet har som oppgave å garantere at hvert individ finner lykken her i livet. Men det går an for oss alle å bidra til at veien til ulykken blir smal, kronglete – og så lite attraktiv som mulig.

Det går an å fremstå som åpen og inkluderende, og samtidig stå opp for verdiene samfunnet er bygget på.

Først og fremst kan Ap bidra til å knekke fordommer. Kolberg og hele regjeringen kan sette seg på skolebenken hos PST-sjef Holme. Og få reell kunnskap om hvor stor truselen fra «radikal islam» egentlig er.

Så kan Ap ta selvkritikk på de deler av integreringspolitikken som ikke virker.

Derefter kan man identifisere suksesshistoriene innen integrering, og finne ut hvorfor akkurat disse eksemplene er blitt suksesser. Kanskje er det noe å lære?

Ap kan fortelle klart og tydelig hvilke verdier man vil stå opp for, og på hvilken måte. Og så kan man fortelle hva som ikke skal tolereres, og hvordan dette kan bekjempes.

Ikke minst kan man bidra til et debattklima som ikke stigmatiserer mennesker som tilhører synlige minoriteter, enten på grunn av klesdrakt, navn eller hudfarve. Dét er en vanskelig balansegang, hvis man samtidig skal konkurrere med FrP i å nøre opp under fremmedfrykt og fiendebilder.

Skal vi lære oss å leve sammen på fredelig vis må man gjøre noe annet enn å nøre opp under fordommer og frykt.

Fra arkivet

Arrangementer

  • Mont Pelerin Society - Oslo 2022
    • 04/10/2022 - 08/10/2022
    • Oslo
  • LibertyCon 2022
    • 14/10/2022 - 15/10/2022
    • Miami