Ukategorisert

Imot oss statens lover bøies, av skatter blir vi tynget ned

Faktisk var det et tyveårsjubileum for meg fredag. Sammen med 20 – 30 andre fra Oslo og Akershus FpU møtte jeg i 1989 på Youngstorvet for å gå i 01.mai-tog. Det er en overdrivelse å si at vi var velkomne.


Det var Lønnsloven vedtatt i 1988 som var temaet for vår markering. En arbeider i midten, med symbolske lenker (av papir) til fire “voktere”; Ap, Høyre, LO og NAF (NHO).

Det var Brundtlands 2.regjering som fikk hastevedtatt Lønnsloven, for å få kontroll med lønnsdannelsen. Den økonomiske krisen hadde slått inn for fullt, efter at skatteinntektene fra oljesektoren sank med 20% over natten våren 1986. Noe som også senket Willochregjeringen.

Det eneste partiet på Stortinget som protesterte mot Lønnsloven, var FrP. Flere av Carl I. Hagens biografer beskriver hvordan liberalistene Torgeir Høien og Anne Mette Thunem ble hentet inn for i ekspressfart skrive FrPs særmerknader til komiteinnstillingen. FrP kalte Lønnsloven for “korporativ”. Stortingspresident Jo Benkow frådet, og ville sensurere FrPs komitemerknader.

Arbeidernes frihet til å forhandle om prisen på egen arbeidskraft ble satt ut av spill. Arbeidstagernes og arbeidsgivernes organisasjoner, de to største partiene og staten samarbeidet om å fryse lønnsnivået og fjerne en grunnleggende rettighet for enhver arbeidstager.

Det var dette vi ville protestere mot 01.mai året efter. Hva passet bedre enn innledningen til 03.vers av arbeidernes egen kampsang, Internasjonalen? Overskriften gjorde seg godt som referanse både til Lønnsloven, og til at det private forbruket ble strammet inn via skatteseddelen, mens statens forbruk fortsatte som før inntektsreduksjonen.

Vi var ikke spesielt populære på Youngstorvet den dagen for 20 år siden, men fakta hadde vi på vår side. Statens lov(er) ble brukt mot arbeiderne, og skattene tynget arbeidernes privatøkonomi.

Heller ikke Fagbevegelsen var samkjørt om behovet for Lønnsloven.

Store Norske Leksikon forteller om virkningene av Lønnsloven: “Lønnsloven førte til svært lave lønnsoppgjør. Til gjengjeld kom prisstigningen under kontroll og nådde mot slutten av 1990-årene om lag 2,5 %.”

Og: “I slutten av 1980-årene kunne boliglånsrenten for mange være opp mot 15 %.”

De politiske konsekvensene av Brundtlands usosiale og skjeve innstramningspolitikk gav konsekvenser for Ap, men også for Høyre: “Under Gro Harlem Brundtlands regjering beveget Arbeiderpartiet seg mer mot sentrum. Likevel gjorde partiet i 1989 sitt dårligste valg siden 1924. Høyre gikk enda mer tilbake og mistet hver fjerde velger fra valget i 1985.”

Både Ap og Høyre var som kjent for Lønnsloven.

Da LO efter Lønnsloven skulle forhandle på vegne av medlemmene, godtok ikke medlemmene resultatet. Den nyvalgte lederen Yngve Hågensen måtte godta et knepent nederlag i uravstemningen.

FrP hadde i perioden 1987 – 89 rendyrket rollen som det mest systemkritiske partiet på høyresiden i norsk politikk. Arbeiderpartiets velferdsstat led, tross Willochs moderniseringer og liberaliseringer 1981 – 86, under store mangler og skjevheter. FrP ville erstatte velferdsstaten med et velferdssamfunn. Staten skulle garantere og finansiere velferdsløsninger, men produksjonen skulle utføres i privat sektor.

Carl I. Hagen brukte FrPs landsmøte i 1989 til et generaloppgjør med LO, og påpekte at arbeiderne ikke skulle føle seg bundet av at LO hadde et nært forhold til Ap. Kanskje var ikke løsningene til disse siamesiske tvillingene de beste for vanlige folk, tross alt. “Herskerklassen av politikere og byråkrater” ble et vanlig begrep i FrP-vokabularet.

Partiet innledet sin valgkamp på Røros, kjent fra Falkbergets romaner om arbeideres usle kår i gruvene. I medievalgkampen var det “statsministerduellen” mellom Gro Harlem Brundtland og Carl I. Hagen i NRK som markerte innledningen – og for FrP kanskje høydepunktet. En duell om velferdsstatens fremtid. Som Carl I. Hagen ifølge umiddelbare gallupundersøkelser vant.

FrP grunnstøtte likevel. Partiet tok tidlig et oppgjør med det offentlige pensjonssystemet, men alternativet partiet hadde var ikke godt nok utredet. Ap og LO satte inn sitt tyngste skyts, og FrP klarte ikke å svare. Da FrPs valgkamptog hadde kjørt av sporet, flyttet Ap skytset over mot sin tradisjonelle motstander, Høyre.

FrP fikk likevel 13%, og 22 stortingsrepresentanter. Det beste valget til da. Og partiet maktet å sette velferdsstatens fremtid – og alternative løsninger – under debatt for alvor. Kanskje for første gang i en riksvalgkamp.

Ap – og ikke minst LO – hadde fått noe å tenke på i perioden 1987 – 1989. Det var ikke gitt at arbeidere i fremtiden ville slutte opp om LO og Ap sine løsninger for samfunnet.

Lønnslov har ikke vært benyttet siden 1988, og arbeiderne forhandler om prisen på egen arbeidskraft. Som oftest gjennom stedfortredere (fagforeninger).

FrP og FpU har siden ofte fått kritikk for å bruke nettopp Internasjonalens 3.vers i kampen mot Ap og LOs monopolisering av 01.mai. Internasjonalen ble skrevet i 1871, altså rett efter Pariserkommunen. I våre dager passer ikke teksten like godt inn i arbeidernes kamp for å beholde privilegier vedtatt i lovs form i velutviklede velferdsstater – der fagbevegelsens politiske arm i flere tiår har sittet med både lovgivende og utøvende makt, samt definisjonsmakten av hva som er de rette løsninger for arbeidsfolk.

Akkurat 01.mai 1989 har vel få linjer fra Internasjonalen passet bedre som situasjonsbeskrivelse enn “Imot oss statens lover bøies, av skatter blir vi tynget ned”.

Som interessert i politisk historie er det svært interessant å lese bøker som “Pionerene” og andre, om den norske arbeiderbevegelsens tidligste år. Da var det private sykekasser opprettet av og blant arbeiderne selv og deres fagforeninger. For å få sykepenger gikk egne inspektører rundt og passet på at du ikke skulket. Eksemplene kunne vært flere.

Nå er alt av velferdsordninger “statliggjort”, men idag sloss fagbevegelsen for å hindre de kuttene i pensjonen som FrP advarte mot for 20 år siden. FrP ville gjeninnføre arbeidstagernes eget ansvar for sin pensjon, ut over en statlig grunnpensjon. Dette ble kalt usosialt. Idag er det ikke nok penger i Oljefondet engang, til å berge pensjonene. Kamp om fremtidig pensjon er blitt en kamp mellom generasjoner.

Arbeidernes organisasjonen sloss for å hindre at arbeidstagere fra Europas fattigste land skal kunne finne jobb her, og selv forhandle om prisen på egen arbeidskraft. Men akkurat 01.mai gikk overgangsordningene som fagbevegelsen skrek seg til, ut for de nye EU-landene som kom med i 2004.

Før var det bedriftene og de kondisjonerte klasser som sloss for å hindre spredning av makt, rikdom og privilegier. Idag er det fagbevegelsen som bruker staten på samme måte.

I tillegg har fagbevegelsen alliert seg med Liv Signe Navarsete, føreren for bondehæren, som også sloss for å hindre at deres kolleger i utviklingsland får et marked å selge sine varer på. Prisen er litt avlat i form av statlige bistandskroner.

Solidariteten er død – eller forbeholdt kolleger av egen nasjonalitet, statsmakten tilhører fagbevegelsen – og brukes mot løsninger som kan være mer solidariske enn fagbevegelsens egne.

Fagbevegelsen har tilranet seg monopol på 01.mai-markeringer. Men fagbevegelsens løsninger er forgagne løsninger. Både for egne medlemmer og for arbeidere andre steder på kloden.

Det var riktig å gå i tog 01.mai 1989 – og det er viktig å sloss for ekte solidaritet med undertrykkede arbeidere – også utenfor landets grenser. For fagbevegelsen gjør det ikke.

0 0 vurdering
Vurdering
6 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Pleym
Pleym
11 years ago

Les også Paul Chaffeys bloggpost om Internasjonalens 3.vers: http://paulchaffey.blogspot.com/2009/05/internasjonalens-tredje-vers.html

Bjarne
Bjarne
11 years ago

Meget god artikkel Pleym!

Pleym
Pleym
11 years ago

Takk 🙂

Sentrumskonservativ
Sentrumskonservativ
11 years ago

Kan du utdype dette med sensur av komitéanmerkninger? Skjedde dette virkelig?

Pleym
Pleym
11 years ago

Om de faktisk ble sensurert er jeg usikker på. Dette vet Carl I. Hagen mer om, men det er omtalt både i hans memoarer fra ifjor, i Snoen/Ekebergs bok Kong Carl (Kagge), og Profet i eget land av Elisabeth Skarsbø Moen.

Det var hverken første eller siste gang Hagen var i tottene på Benkow. Sistnevnte likte ikke at lønnsloven ble kalt korporativisme, som i Norge er et begrep mest forbundet med Mussolinis Italia. Altså fascisme. Benkow er sår på dette punktet, og maktet tydeligvis ikke å gjenkjenne en ideologisk debatt når den først dukket opp i komitemerknader og Stortingsdebatten.

trackback
11 years ago

[…] for ein langt meir liberal innvandringspolitikk. Og eg er definitivt av dei som liker å sjå den tredje strofa av Internasjonalen sitert, om det no berre erfor å terga SV-arar. Om eg skulle koma med noko ynskje for dei neste ti åra […]