Ukategorisert

Statsminister Jensen? Glem det!

Denne helgen har FrP landsmøte, som det siste av partiene på Stortinget, før høstens stortingsvalg. Når helgen er omme vil alle kort være lagt – frem til valgresultatet er klart. Dagsavisens Arne Strand mener det blir et statsministervalg, som vil stå mellom Jens og Jensen.


Jensen selv er klar på at hun vil – og bør – bli statminister.

Listen over statsministre er lang, men den inneholder ingen navn fra noe fløyparti. Christopher Hornsrud og Einar Gerhardsen var valgt på det mest venstrevridde programmet, mens Jan P. Syse ledet regjeringen med det mest høyrevridde grunnlagsdokumentet (fra Lysebu, gjengitt i Petter Thommassens «En regjerings fall»). Jeg skal gjøre et mulig unntak får Kåre Willoch, som regjerte 1981 – 83 på grunnlag av Høyres program. Det mest reaksjonære ministeriet skal ha vært Bondepartiregjeringen Kolstad/Hunseid.

En statsminister fra det politiske sentrum
Både Ap, Høyre, Venstre, KrF og SP har hatt statsministre. SV og FrP ikke. Det har sine grunner. Begge har hatt den mest avvikende politikken, i sum. Det er ikke bare på enkeltområder de har skilt seg ut, selv om nok FrP har skilt seg mer ut fra hovedstrømmen i norsk politikk enn SV. Sansynligvis har det vært Ap-regjeringer før paradigmeskiftet på 1970-tallet som ihvertfall i økonomisk politikk og velferdspolitikk som har ligget omtrent like langt til venstre som SV. Men det er i utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikken at partiet skiller seg mest ut. FrP har beveget seg langt inn mot sentrum de siste 12 årene, men vil fortsatt være partiet med den mest avvikende politikken.

Kjøttvekten avgjør ikke
Nå argumenterer FrP med at partiet som det største på ikke-sosialitisk side efter valget bør ha statsministeren. Men kjøttvekten er altså ikke hva som avgjør hvem som får denne posten – men plassering i det politiske landskapet. Da taler historien mot en statsminister Siv Jensen. Også Ap fikk oppleve dette, lenge efter at de var blitt landets største parti. Men det er mer som ligger på tverke for Jensen; nemlig realismen i regjeringsalternativet.

Ligning med flere ukjente
kan være en god beskrivelse på situasjonen på ikke-sosialistisk side. Stoltenberg kan derfor argumentere som makthavere ofte gjør: Dere vet hva dere har, men ikke hva dere får. Sjelden har utsagnet beskrevet situasjonen bedre enn akkurat nå.

Høyre har kanskje det mest ambisiøse (for ikke å si urealistiske alternativet); alle de fire ikke-sosialistiske partiene sammen i regjering. Det kan de glemme. De som vil at Høyre skal være tyngdepunktet i en regjering må stemme på Erna, får ikke vite om det er regjering med FrP, eller med Venstre og KrF som blir resultatet.

Venstre og KrF er i mange saker motpoler, men står sammen om et alternativ bestående av dem selv og Høyre. Et erklært mindretallsalternativ. For å få til dette må de tre partiene tilsammen bli større enn FrP, og FrP må i en slik situasjon ikke peke på Jens som sjef for en ren Ap-regjering. En slik regjering vil bli ledet av Erna Solberg (med Lars Sponheim som outsider).

FrP har sannsynligvis gitt opp firepartialternativet til Høyre, og satser på en regjering bestående av Høyre og FrP, alternativt en ren FrP-regjering. En topartiregjering har som forutsetning at de to partiene blir mer jevnstore enn idag. Både topartialternativet og en ren FrP-regjering forutsetter det samme som i avsnittet over: Denne gang er det Venstre og KrF som ikke må peke på Jens som sjef for en ren Ap-regjering.

På ikke-sosialistisk side er det bare Høyre av de fire partiene som uansett ikke kommer til å peke på Ap og Jens Stoltenberg i en gitt situasjon. Skal Siv Jensen ha noe håp om å bli statsminister må Høyre og FrP få rent flertall. Da må de to partiene øke sin samlede oppslutning med 10 – 15% i løpet av valgkampen.

Noen annen mulighet enn rent flertall foreligger ikke. Før valget. Man kan naturligvis spekulere i at Venstre og KrF får kalde føtter. Men det tror jeg ikke skjer. De to partiene får i en slik situasjon en gylden mulighet til å peke på forskjellene mellom dem selv og FrP. Og de er betydelige, for å si det mildt.

Hva med dagens regjering? Den eneste muligheten den har, er å beholde flertallet. Det er tross alt enn langt mer realistisk mulighet enn at det blir en eller annen form for ikke-sosialistisk regjering (uansett om de får flertall sammen). Hvis Ap, SV og SP ikke får flertall sammen, vil regjeringen måtte gå av. Senest på statsbudsjettet.

Statsminister Siv Jensen? Jeg tror det ikke før jeg ser det. Både historiske trender og fakta, politiske forskjeller, og de øvrige partienes posisjon i regjeringsspørsmålet gjør FrP i regjering enn si Jensen som statsminister til en tankelek uten rot i virkeligheten. Men man kan jo få svaret man vil ha, bare man legger inn premissene som skal til for å komme til konklusjonen.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer