Ukategorisert

Fangeleiren DDR – der håpet ble stjålet

Idag er det 20 år siden borgerne av Berlin kunne våkne opp til en by der den 28 år gamle muren ikke lenger spilte noen praktisk rolle. Idag er mange opptatt av å «nyansere» synet på både Muren og DDR-regimet.

Det var ca kl 1900 at Günther Schabowski, på spørsmål fra en italiensk journalist om reisereglementet, kunne fortelle at alle DDR-borgere når som helst kunne krysse grensen. På et oppfølgningsspørsmål sa han at det nye reglementet gjaldt i samme øyeblikk.

Selv om utkastet til reglement ikke bare hadde begynt på vedtaksveien i DDR-ledelsen, og slett ikke skulle gjelde på den måten Schabowski hadde sagt, var katten ute av sekken. Egenlig skulle man fortsatt søke om utreisetilladelse, og man måtte ha pass. Men kun en fjerdedel av DDR-borgerne hadde pass. Også i Norge er det praktisk å ha pass for å kunne reise utenlands. Det passfrie Europa ble innført flere år efter Murens fall. Kun i Norden har folk hatt mulighet til å reise passfritt det meste av tiden efter 2.verdenskrig. Så reglene var egentlig ikke så spesielle. Bortsett fra når man vet at formålet var å forhindre DDR-innbyggerne i å rømme sitt eget land for å slippe unna regimet.

Da Berlinmuren ble reist i august 1961 var det for å hindre at DDR skulle bryte sammen. Helt siden Tyskland ble delt i 1945 og to nye stater ble etablert i 1949 var det klart at folk foretrakk det vestlige parlamentariske demokratiet Tyskland fremfor det østlige «folkedemokratiet» Tyskland. Alle unge, velutdannede fortsatte å flykte vestover fra DDR i strie strømmer. Allerede de første dagene efter at freden kom i 1945 begynte sovjetiske tropper å demontere industrianlegg og alt annet de mente å ha bruk for, og flytte dette østover. Walter Ulbrichts regime kunne bare overleve på grunn av kontroll, frykt og terror mot egne innbyggere. Forutsetningen for å overleve var det store antallet sovjetiske soldater – og ideologisk hegemoni. Så lenge det var lov å jobbe i vest og bo i øst gikk det enda an å holde ut. Men jo mer regimet strammet til, jo mer fristende ble det å rømme vestover. Da Stalin døde i 1953 håpet alle på lettelser. Men Ulbrichts regime annonserte 10% «produktivitetsvekst», noe alle forstod at i realiteten betød lønnsnedgang. Det kom til åpent opprør mot regimet. Ulbricht og hans kommunister kunne ikke berge seg selv, og måtte ha hjelp av sovjetiske tanks.

Når det ikke var mulig å sikre folkelig oppslutning om regimet og ideologien, og heller ikke å skape en levestandard som fikk folk til å bli, måtte de holdes på plass med makt. Det politiske systemet holdt allerede folk nede. I tillegg måtte de altså holdes inne. Innesperret. Derfor ble Muren bygget. Ikke for å holde «fascistene» og vestlige ideer ute, men mest av alt for å holde innbyggerne i DDR inne (i eget land). Der andre folk undertrykket av kommunistiske regimer hadde valget mellom å bli i eget land og rømme til andre, ukjente land – kunne østtyskerne rømme til et annet Tyskland. Murens byggmester var Erich Honecker.

I en ny bok om Berlinmuren skriver forfatteren at fra det øyeblikket Berlinmuren ble reist var det ikke bare fluktmuligheten Ulbrichts regime fratok folk, men selve håpet. Når man ikke kunne håpe på å oppleve friheten, måtte man bare gjøre det beste ut av det der man var. Altså i DDR.

Regimet der du ikke kunne velge dine politiske ledere selv, og ikke si din hjertens mening om dine ledere, og heller ikke forbedre din egen levestandard i særlig grad – og heller ikke reise og lære nye land og folk å kjenne, måtte du fylle tiden med noe annet. DDR-diktaturet fylte sine undersåtters hode fra vugge til grav. I offentlige barnehaver og skoler ble den oppvoksende slekt indoktrinert. Staten hadde behov for både menn og kvinner i produksjonslivet. På fritiden var innbyggerne med i ulike organisasjoner som skulle gi dem annet å tenke på enn frihet. Kultur var ensbetydende med sosialistisk indoktrinering.

DDR var de lydiges paradis. Så lenge du fulgte med strømmen og visste hvilket vokabular du kunne bruke når, var du sikret sosiale goder, bosted, utdannelse og arbeidsplass. Du var sikret fritidssysler til en billig penge. Du trengte ikke å løse døren til hjemmet ditt, for det fantes intet av fordi for noen å stjele. Det viktigste, den personlige friheten og alle deler av den, var allerede stjålet. Fra alle sammen. Men hvis du hvisket noe som helst om din lengsel efter frihet sto STASI-informanter klar til å angi deg til regimet. Da var det slutt på tryggheten i fangeleiren DDR. Da havnet du i fangeleirens isolat – eller verre, i torturkamrene eller foran eksekusjonspelotongen.

Taylor skriver i ovennevnte bok at DDR-regimet var økonomisk bankerott lenge før Muren falt. Men på grunn av store lån fra Vest-Tyskland, kjempet frem av Bayerns fremste politiker Franz-Josef Strauss, overlevet Erich Honecker, Erich Mielke og de andre enda noen år. Dessuten var regimets fremste handelsvare DDRs egne systemkritikere. Politiske dissidenter ble fengslet, og så solgt til Vest-Tyskland. Slik skaffet kommunistene seg hardt tiltrengt kapital. Men før DDR-statens førtiårsjubileum 07.oktober 1989 var det klart for makthaverne at bare dramatisk senket levestandard kunne berge regimet. Det var like klart at et hardt presset folk ikke ville godta enda mer vareknapphet.

Da regimets egne partifunksjonærer under jubileumsfeiringen ba Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov om å redde dem, var det åpenbart for alle at det var slutt. I juni hadde Ungarn klippet hull i Jernteppet. Hele høsten rømte DDR-borgere vestover via Ungarn og Tsjekkoslovakia. Gorbatsjov gjorde det klart på et toppmøte i Warszawapakten (den kommunistiske militæralliansen) at Sovjetunionen ville la hvert land velge sin egen vei. Sovjetunionen hadde nok med egne problemer.

Efter jubileumsfeiringen ble Honecker avsatt. Samtidig som såkalte reformkommunister begynte skadebegrensningene vokste trykket nedenfra – og utenfra. I Polen og Ungarn hadde kommunistregimene falt. Fra Sovjet var det altså ingen hjelp å hente. 04.november demonstrerte østtyskere i hopetall i hjertet av Øst-Berlin. Den nye lederen, Egon Krentz og hans folk, lette desperat efter løsninger. Den mest ytterliggående løsningen var altså å la Muren falle. Ikke bokstavelig talt, men gjennom mer liberale reiseregler. Takket være Günther Schabowskis forsnakkelse på pressekonferansen om kvelden 09.november ble Muren åpnet – ikke umiddelbart – men i løpet av kvelden.

Fordi grensesoldatene ikke hadde fått – og heller ikke fikk – klare beskjeder (hvordan kunne de, når det var en forsnakkelse?) tok det 3 – 4 timer før Muren i praksis ble åpnet. Men før midnatt var alle grenseoverganger åpne.

Er det rimelig å «nyansere» bildet av et regime som bokstavelig talt måtte mure sin befolkning inne? Er det urimelig å påpeke at den tryggheten som fantes i DDR kan sammenlignes med tryggheten i en fangeleir? Er det urimelig å påpeke at jobbene i DDR var uten realøkonomisk fundament?

20 år med økonomisk bistand fra vest til øst i det samlede Tyskland viser hvor mye ute og kjøre Østblokkens tidligere utstillingsvindu faktisk var. At DDR var det mest «fremgangsrike» landet økonomisk sett i DDR sier sitt om hvor ille det måtte være i resten av landene bak Jernteppet.

Jeg ser ingen grunn til å nyansere DDR-regimet. Men så er jeg da heller ikke sosialist.

Fra arkivet