Så var vi der igjen. Vi runder av året og skal se inn i glasskula hva som møter oss i det nye. Mantra hvert nyttår i Norge har vært at alt går litt bedre neste år. Litt mer penger og litt mer til folket. Finanskrisen har satt en liten brems på det den siste tiden, men nå er vi nok tilbake til normalen her på berget. Hva vil 2010 bringe oss? Nyttårsønskene fra meg vil nok være mer frihet til den enkelte, gjennomføring av Doha-runden og en ambisiøs klimaavtale i Mexico, men kan man forvente det?
Av Anne Solsvik, leder i Unge Venstre
De rødgrønne vant valget og det betyr neppe mer frihet til den enkelte her hjemme. Det vil tvert i mot si statlig leggetid, styrking av kommunene som en forlenga arm for regjeringen i stede for styrking av lokaldemokratiet og en prioritering av offentlige tilbud fra vugge til grav. Ingen frihet til å velge eller tenke sjæl med andre ord.
For en liberaler er en modernisering av velferdsstaten og sikring av private løsninger en del av svaret på hvilket samfunn vi ønsker å legge om til. I dag styres landet av partier som kaster mer penger etter et en offentlig sektor som fremstår som et stort svart hull. I en tid hvor modernisering burde vært omfavnet sitter vi igjen med en regjering som ikke har bestemt seg for hvordan regninga skal betales. Det er nok andre enn de selv de har tenkt å få til å betale for kalaset.
De rødgrønne gikk til valg på mer fellesskap, holde handlingsregelen og videreføre dagens skattenivå. Dette går rett og slett ikke i hop. Et sted blir det løftebrudd for å få nok penger på bordet. Blir det et avgiftsjokk, skatteøkning, for mye oljepenger(igjen) eller kutt i tilbud? I hvert fall ikke det siste. Regningen er alt i dag postet til fremtidens generasjoner og det er tross alt begrensa hvor mye de kan betale. 2010 blir et år med økonomiske uroligheter internt i regjeringen.
For en liberaler vil alltid søken være å sikre mest mulig frihet for den enkelte uansett hvor på kloden man er. I og med at 2009 var året alle hadde forventninger til at saker og ting skulle gå i boks uten at det gjorde så kan 2010 overraske i en positiv retning. Muligheten for en som er født i fattige kår må være noe mer en å håpe at det er et bistandsprogram i nærheten som sikrer skolegang. Det må være mulig å drømme om et større og bedre liv. For meg handler dette om at 2010 kan være det året hvor Doha- runden når sitt mål om et frihandelsregelverk som legger til rette for at bønder på afrikansk mark kan nå frem med sine produkter.
For 2009 skuffet stort, spesielt helt mot slutten av året. Avtalen i København som skulle være en ny start for kloden ble en forestilling om hvilken maktarroganse vi må forvente å se langt mer til fra Kina i 2010 og utover de neste tiår. Dette er en utfordring for å sikre en god avtale i Mexico mot slutten av 2010, men her vil vi nok se at man får en bedre løsning enn i København. Det er verre med arbeidet for grunnleggende menneskerettigheter i et land som tviholder for å holde samme jerngrepet om sine borgere.
Jeg er sikker på at 2010 blir rødere i Norge og vi får et tydeligere Arbeiderpartibudsjett som skal styre landet videre (eller mer riktig overstyre landet hvis man er folkevalgt i en kommune). Det blir offentlige barnehager, offentlige skoler og offentlige sykehjemsplasser. Ikke noen alternativer. Klimautfordringene skal Stoltenberg løse ved kjøp i utlandet og omstilling internt i offentlig sektor. Ikke av private initiativ og markedsmekanismer på hjemmebane.
Utsiktene for 2010 er ikke så oppløftene slik jeg ser det. Man kan selvsagt sette pris på at mange klarer å komme seg ut av finanskrisen på en god måte, at det aldri har vært så mange som lever i demokrati som nå og at klimaspørsmålet står mer og mer sentralt på verdensledernes dagsorden. Det er positivt. Utfordringen er at det siste tiåret ikke akkurat har vist den handlekraften som bør komme sammen med et tonn av kunnskap om utfordringer og muligheter for å bekjempe fattigdom og folks mulighet til å leve et god liv. I stede har antiglobaliseringstankegodts fått påvirke og finanskrisen fører til større skepsis for å gå ut over nasjonalstaten i en tid hvor nedbygging av barrierer og et åpnerer verdenssamfunn er nøkkelen for videre utvikling.
Jeg håper 2010 beviser at jeg tar feil. Det ville vært veldig positivt.
