Ukategorisert

Nybakks agenda

Aps stortingsrepresentant Marit Nybakk vil stramme inn regelverket for utenlandsturer for Stortinget. Det er turer betalt av Taiwans regjering som har fått alarmklokkene til å ringe. Har Nybakk vikarierende motiver?

Marit Nybakk mener ifølge Aftenposten at Stortinget ikke skal bedrive selvstendig utenrikspolitikk, på siden av regjeringen. Hun mener også at flere av dem som har vært på tur til Taiwan de siste årene ikke har oppgitt dette til Stortingets register.

Stortingets presidentskap vil ha slutt på turer betalt av andre enn Stortinget selv. De har sendt en oppfordring til partigruppene om å kutte ut eller takke nei til slike turer. Ap har derfor endret sitt regelverk. Venstre sier at de har fulgt denne praksisen lenge. Høyre og FrP har derimot ingen planer om å endre sin praksis, som er å takke ja til slike invitasjoner.

Nybakk poengterer overfor Aftenposten at Taiwans invitasjoner er lobbyvirksomhet overfor Stortinget.

Selv om Nybakk har noen (generelle) poenger når hun har fått Stortingets presidentskap med seg på å stramme inn regelverket, kan det være grunn til å se nærmere på en helt annen agenda. Kanskje denne agendaen lurer i bakgrunnen for egentlig helt prinsipielle innstramninger i regelverket.

Stortingets reisevirksomhet
er for sjelden gjenstand for debatt. Stortingets komiteer reiser mye. For mye, vil enkelte si. De reiser på din og min regning (forutsatt at du som jeg betaler skatt).

Stortinget utsettes for en god del lobbyvirksomhet. Folk som vil ha sine saker gjennom. For det er mange saker som behandles av Stortinget som partiene ikke nødvendigvis har nedfelt noe standpunkt til i sine programmer. Og selv om de skulle ha det, kan påvirkning gjennom profesjonelle lobbyister eller særinteressegrupperinger med gode talspersoner og argumenter, føre til at standpunkter endres eller nyanseres.

Om andre enn du og jeg betaler for disse reisene, må det synliggjøres. Vi vil jo gjerne vite hvem våre folkevalgte lar seg betale av, og kanskje påvirke av. Treffer de folkevalgte lobbyister eller særinteressegrupperinger, eller mottar noe fra disse, bør det være såkalt transparent. Du og jeg, velgerne, og mediene, bør kunne finne ut av dette. Slik bør det være i et demokrati.

Jeg er ikke overbevist om at Stortinget kan gjøre noe vedtak som hindrer representantene i å delta på turer betalt av andre. De deltar jo på arrangementer og møter i regi av andre hele tiden. Men Nybakks utspill har en helt annen side; å hindre at norsk utenrikspolitisk konsensus brytes. Hun vil monopolisere utenrikspolitikken

Privat utenrikspolitikk?
Det har tradisjonelt vært stor konsensus rundt norsk utenrikspolitikk. De med avvikende synspunkter som har vært representert på Stortinget, har stort sett vært FrP og SV. Nå sitter sistnevnte i regjering på 2.perioden, og har måttet inngå mange kompromisser. Snart er FrP de eneste med alternativ utenrikspolitikk. Uten at Liberaleren av den grunn skal omfavne hverken den eller majoritetslinjen i norsk utenrikspolitikk.

Partiene vedtar sine programmer, og går til valg på dem. Den regjeringen som sitter, må ha støtte i Stortinget for sin utenrikspolitikk. Norsk utenrikspolitikk har ligget fast i mange år. Det skal mer til enn at et tyvetalls stortingsrepresentanter over like mange års tidsrom reiser til Taiwan før norsk utenrikspolitikk endres. Å tro noe annet ville være å tillegge myndighetene i Taiwan nærmest overjordiske overtalelseskunster og landets propagandaevner til de sterkeste i historien.

Taiwan er i en permanent konflikt, med Folkerepublikken China. Myndighetene i Taiwan (som også kalles Republikken China) kan ses på som arvtagerne efter den bevegelsen som styrtet Chinas monarki i 1911, men som selv ble fordrevet da kommunistene vant borgerkrigen som foregikk før og efter 2.verdenskrig.

Kommunistene har aldri godtatt at Taiwan skal være et selvstendig land, eller at befolkningen ikke skal omfattes av kommunistenes styre. Men dette er en realitet. Begge lands regjeringer ønsker sin politikk innført hos den andre. Kommunist-Chinas enorme militære og økonomiske makt, og like enorme folketall gjør Taiwan grunn til å være redde. Bare uttalt amerikansk militær og politisk støtte sikrer Taiwan fortsatt frihet. Når man ser hvordan det har gått med Hong Kong efter kommunistenes maktovertagelse i 1997 gir folket i Taiwan grunn til å være redde.

Mange skjelver for Folkerepublikkens sabelrasling. Det er bare å se på hvordan Barack Obama tillempet besøket av Dalai Lama slik at det ikke skulle fornærme kommunist-China mer enn nødvendig. Men han var ihvertfal modigere enn Nybakks partifelle Gro Harlem Brundtland. Som statsminister ville hun aldri ta imot den tibetanske eksillederen. Tibet er et annet av kommunistregimets problemområder. I tillegg til menneskerettigheter, sensur av internett, undertrykkelse av rettighetene til landets innbyggere osv . osv.

Samtidig representerer Folkerepublikken et attraktivt marked. Nybakks partifelle, næringsminister Trond Giske har gjort sine hoser grønne hos myndighetene i verdens største diktatur. Norsk næringsliv trenger kontrakter for å overleve. Så hvorfor ikke i samme stund passe på at man ikke fornærmer verdens mest hårsåre diktatur?

Taiwan lever ikke bare farlig. Som det står hos Wikipedia: “Fordi Folkerepublikken Kina driver en blokadepolitikk mot land som anerkjenner Republikken Kina, har mange stater gitt opp sine offisielle forbindelser med Republikken Kina. Men land som USA opprettholder et tett forhold til Republikken Kina, og diplomatisk samkvem organiseres isteden i uoffisielle former og gjennom dekkorganisasjoner.”

23 land har diplomatiske forbindelser med Taiwan, og listen over disse sier det meste om hvor stor makt Folkerepublikken har: Belize, Den dominikanske republikk, El Salvador, Guatemala, Haiti, Honduras, Nauru, Nicaragua, Panama, Paraguay, Saint Kitts og Nevis, Saint Vincent og Grenadinene, Burkina Faso, Gambia, São Tomé og Príncipe, Senegal,Swaziland, Kiribati, Salomonøyene, Marshalløyene, Palau, Tuvalu og Vatikanet.

Marit Nybakk er kanskje redd for at Taiwan klarer å påvirke stortingsrepresentanter. Spørsmålet kan stilles om ikke hun er for var for Folkerepublikkens sabelrasling. Noe hun dessverre har til felles med altfor mange.

Under dekke av å tenke prinsipielt om hvem som har ansvaret for norsk utenrikspolitikk og for å forhindre at det kan stilles spørsmål ved påvirkningen av norske folkevalgte, bidrar Marit Nybakk til å verne om Aps pragmatiske og prinsippløse utenrikspolitikk.

Comments are closed.