Ukategorisert

Mosveens dødsattest

VGs Eirik Mosveen langet fredag ut mog Venstre: “Partiprogrammet peker hverken ut reformer eller noen egentlig ny kurs for Norge.” Hvorfor skal journalistene på død og liv ha en ny politikk?
< Det er i kjølvannet av biografien "Sponheim uautorisert" at Mosveen, med en fortid i Venstre, utsteder en drepende dødsattest til Venstre efter Sponheim, under overskriften "Spektakulær plan ble konkursbo". Mosveen skriver: Sponheim har hverken klart å bygge partiet eller utvikle ny og spennende politikk i Venstre. Partiet er gørrkjedelig og irrelevant. Partiprogrammet peker hverken ut reformer eller noen egentlig ny kurs for Norge. Visjonen om å skape det moderne, liberale og mellomstore partiet i norsk politikk mislyktes totalt for Sponheim." Det er flere sider ved Mosveens dødsattest som har noe for seg. Og VG-journalisten vet sikkert mye om hva han snakker om. For drøyt 20 år siden forsøkte han og nåværende VG-kollega Rolf Sønstelie mye av det han nå anklager Sponheim for å ha mislyktes i. De to jobbet for Arne Fjørtoft. Men i motsetning til Fjørtoft, som var så høyt ruset på galluptall at han begynte å fordele taburetter, før han mislyktes i å lede Venstre tilbake på Stortinget i 1989, har Sponheim noe mer å vise til på sin politiske merittliste.

Sponheim kan i det minste vise til at han som enslig svale på Stortinget i fire år tegnet en helt ny profil, og staket ut en helt ny kurs for Venstre. Før han ledet partiet inn i to regjeringer på åtte år. Forrige gang Venstre var i regjering var 20 år før Sponheim kom på Stortinget.

Det er mye som kan sies om Mosveens dødsattest. Han både treffer og ikke treffer. Men hvorfor skal politiske journalister efterlyse “ny politikk” hele tiden – fremfor å fortelle om de politiske løsningene partiene faktisk ønsker å få gjennomført?

1970-tallet: Den politiske blindgaten
Fra 1945 til 1973 deltok Venstre i tre regjeringer; Lyng, Borten, og Korvald. Det har kun vært to ikke-sosialistiske regjeringer uten Venstre; Willoch og Syse. Splittelsen førte Venstre inn i en skyggenes dal, og inn i hva jeg vil kalle en politisk blindgate for et liberalt parti. Liberalister oppfatter gjerne Venstres egen merkelapp sosialliberal som et kodeord for liberalisme infisert av sosialisme. Men efter splittelsen, og omtrent helt frem til Sponheim overtok, var Venstre preget av en dommedagsvisjon. Hvis samfunnet ikke ble snudd opp ned, ville dommedag komme. Da nedrustningsavtaler dempet frykten for en altutslettene atomkrig kom frykten for en klode som ville sykne hen og dø.

Et liberalt parti kunne fange opp folks misnøye og fremmedgjøring overfor den sosialdemokratiske velferdsstaten. Men det ble Høyre som fikk fortjenesten av den. Høyre ble det liberale sentrumspartiet på sluttena av 1970- og begynnelsen av 80-tallet.

Istedenfor å opponere mot Aps maktarroganse og den forstenede velferdsstaten, valgte Venstre å protestere mot forbruksveksten. Det gjorde det ikke noe lettere for partiet da Willoch både endret velferdsstaten og løsnet statens tvangstrøye rundt det norske folk. Ikke rart at Venstre falt ut av Stortinget i 1985.

Arne Fjørtoft mislyktes totalt i 1989, men det var liv i Venstre. Livet var lokalt. Et parti må leve lokalt, møte velgerne, vise at man ikke bare kan danse med de store på Løvebakken, men bryr seg om utfordringene lokalt. Kjenner sine velgere, og vet hvor skoen trykker. I åtte år lot Venstres organisasjon Løvebakken være de stores ballsal, og spilte heller til dans i tusen små bygdesamfunn. En lekse Sponheim glemte i fjorårets valgkamp. Det ble viktigere å være der for journalistene, enn å la denne yrkesgruppen referere fra møter med ekte velgere i ekte lokalsamfunn. Men i 2009 hadde antimaktpartiet Venstre vært høye på makt i mange år. Nærmere bestemt i nesten hele Sponheim-æraen.

Ny mann, ny profil og nygammel kurs
Lars Sponheim var et levende mirakel da han kom inn som enslig Venstresvale ved valget i 1993. Men han var ingen politisk novise. Han hadde vært jordbrukssjef og ordfører i Ulvik i Hardanger. Venstre var blitt rene folkebevegelsen i hans kommune. Det er slik man nærmer seg makten. Ikke ved å sveve inn på en ballong fra intet, men ved å bygge sten på sten lokalt; veien frem mot maktens sentrum.

Eirik Mosveen efterlyser ny politikk fra Sponheims side. Han glemmer at Sponheim som enslig svale på Stortinget i fire år klarte å tegne et helt nytt bilde av Venstre. Det var omsorgen for små og mellomstore bedrifter. Det var personvern, det var maktkritikk mot et selvtilfreds og arrogant Gro-parti, og ikke minst var det nye toner i miljøpolitikken – markedet skulle taes ibruk for å gjøre miljøet bedre.

Uten den kursomleggingen Sponheim gjennomførte og symboliserte i perioden 1993 – 97 ville Venstre sannsynligvis vært dødt og begravet som riksparti allerede for 15 år siden. Sponheim fikk sanne liberalere til å rette ryggen, putte litteraturen om nullvekstfilosofi i kjelleren, og lese seg opp på liberale klassikere. Mosveen efterlyste ny politikk. Sponheim profilerte deler av partiets liberale arv i møte med en ny tid. En arv ledelsen ikke snakket så høyt om. Jeg tillater meg å påstå det, fordi jeg var i et konkurrerende parti. I FrP så vi det Høyre hadde sett på 1970-tallet; folk ønsket mer frihet, mer selvbestemmelse. Uten at man av den grunn manglet sosialt ansvar. Et mer vitalt Venstre som tok sin liberale arv på alvor på slutten av 80-tallet ville vært en alvorlig konkurrent til FrP. Men slik ble det ikke. Det Venstre begynte å profilere seg på liberale saker var liberalistene jaget ut av FrP.

Det er mye fint å si om Odd Einar Dørum. Hans sosiale samvittighet, hans brennende engasjement, hans motvilje mot å ty til lettvinte forklaringer når velgere skal overbevises. Men Dørum var inkarnasjonen av dét Venstre velgerne dømte ut og vekk i 1985. Det var kanskje dette som i 1996 fikk Sponheim til å utfordre Dørum. Skulle et liberalt sentrumsparti gjenreises, kunne ikke Dørum fortsette som kaptein på skuten.

Sperregrensen som svingstang
Mosveen kritiserer Sponheim for ikke å ha klart å bygge partiet. Dét er også min fremste kritikk mot Sponheim. Partiet har sittet i to regjeringer. Partiet er fortsatt representert på Stortinget. Partiet vaker rundt sperregrensen. Den er ikke blitt noen grunnmur for partiet under Sponheim, snarere en svingstang som partiet klamrer seg til. Noen ganger hopper partiet for å teste styrken, andre ganger imponerende balansegang, men i denne perioden klamrer man seg til sperregrensen som en livlinje over en kløft der man ser ned i avgrunnen uten å se noen bunn.

Et liberalt parti i Norge burde ligge på 6 – 10%. Og da mener jeg ikke et liberalistisk parti, men et sentrumsorientert ikke-sosialistisk parti. Det er her Sponheim har sviktet i sine 14 år som partileder. Antimaktpartiet Venstre som levet livet ute i de mange lokalsamfunn ble under Sponheim altfor orientert mot Løvebakken og høyblokken til regjeringen.

Alle som kommer tett inn på Sponheim roser hans analytiske evner. Hans evner som strateg. Så hvorfor har han ikke brukt disse evnene til å bygge Venstre? Hvorfor har han ikke sett at idépartiet Venstre, med dyp skepsis til maktkonsentrasjoner, ikke kan leve av brød alene? Et parti som Venstre må både dyrke de store visjonene – og det brennende engasjementet for å skape bedre lokalsamfunn.

Sponheims generalstab
En av Venstres politiske avleggere, Frisinnede Venstre” ble beskrevet som en armé med bare generaler. Som en hær trenger både generaler og menige, trenge er et parti en levende organisasjon. For å føle seg verdsatt trenger de som sliter på grunnplanet å vite at ledelsen av og til ser nedover i rekkene – og ikke bare innover mot varmen ved makten. En partileders ansvar er ikke bare å få politikken gjennomført i sin ledertid, men å sørge for at partiet kan leve videre efter at lederen er gått av.

Mange mennesker i Venstre har fått utøve makt i de to Bondevik-regjeringene. Det har vært statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere. Mosveen kan anse Venstre som gørrkjedelig og partiprogrammet som tomt for visjoner. Men i Sponheims ledertid har det vært interessant for lokallagene å være med å utforme politikk. Å delta i interne prosesser med å utforme partiprogrammer, på høringer om aktuelle saker.

Partiet Mosveen mener ikke utvikler ny politikk har standpunkter om bioteknologi, om fildeling, visjoner om en nullutslippssamfunnet, om hva Norge skal leve av når oljealderen tar slutt. Partiet tenker helt annerledes rundt narkotikapolitikken. Det er i Venstre, og ikke i Ap at det mest gjennomførte alternativet til dagens mislykkede forbudslinje finnes. Der nye tanker i narkotikapolitikken er personavhengig i Ap, står hele partiet bak Venstres linje.

Provoserende irrelevant
Mosveen kaller Venstre irrelevant. Kanskje ikke en unaturlig posisjon å være i for Stortingets minste opposisjonsparti til en flertallsregjering? Men partiets politikk provoserer. Enten det fildelingspolitikken som provoserer kunstnere, artister og kulturarbeidere, eller kampanjen mot EUs datalagringsdirektiv som provoserer politifolk.

Hver gang et parti eller en partileder får problemer med oppslutningen, efterlyser journalistene ny politikk. Snarere enn behov for ny politikk handler det om å markedsføre, tydeliggjøre og konkretisere de løsningene som er programfestet efter grundige og demokratiske prosesser i partiene.

Venstre efter Sponheim vil handle om å bygge partiet sten på sten. Skape et lag som drar sammen. Å gi talentene rom for å vokse. Å vise folk tillit fremfor å avskrive dem som uinteressante. Å bygge et parti der man ikke nødvendigvis streber efter en plass i Kongens råd, men å utgjøre en forskjell i lokalsamfunnet. Å vise at liberale verdier kan virkeliggjøre Aps slagord om at alle skal med, fremfor å hengi seg til de illiberale kreftene som går til valg på alternativene ensretting og konformitet – eller eksklusjon.

Hvis Venstre er dødt som parti er det i så tilfelle det mest levende liket siden Jesus.

Eirik Mosveen er hverken den første eller siste (pressemann) som har utstedt en dødsattest for Venstre. Men han vil sikkert gjøre det som står i hans makt for at den skal bli en selvoppfyllende profeti.

Liberaleren står, navnet til tross, langt unna Venstre i mange saker. Vi vil fortsette å være like kritiske til Venstre som til alle andre som påberoper seg liberalismen. Vi gir ros når vi mener det er fortjent, og ris.

0 0 vurdering
Vurdering
7 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Knut Barstad (Kote)
Knut Barstad (Kote)
10 years ago

Jeg leste to ganger. Den andre gangen mest for å se om det kunne være et grunnlag for å flagge litt uenighet. Jeg fant ingen. Treffene i teksten er for presise til det. Utrolig at partiet er så dårlig til å “selge” sine tanker og idéer, eller skal vi si, – sin politikk. Slikt krever noe mer enn utspillene til en høyprofilert leder. Nils Arne Eggen var svært tydelig på at en viktig oppgave til spillerne i Rosenborg var “å spille hverandre gode.” Jeg tror tanken kan overføres til politikken også, – på mange måter. Fotball er team-work. Politikk skal… Read more »

Leirbag
Leirbag
10 years ago

Liberaleren skriver: “Snarere enn behov for ny politikk handler det om å markedsføre, tydeliggjøre og konkretisere de løsningene som er programfestet efter grundige og demokratiske prosesser i partiene.” Knut Barstand skriver: “Utrolig at partiet er så dårlig til å “selge” sine tanker og idéer, eller skal vi si, – sin politikk.” Kan jeg få lov til å gi begge to et veldig godt eksempel på hva som feiler Venstre? De tørr ikke profilere borgerlønn. Et helt genialt, nyskapende forslag, som forøvrig NAV-reformen er et lite stykke på vei mot, men fortsatt har NAV altfor mye regler, paragrafer og byråkrati som… Read more »

Gullstandard
10 years ago

>De tørr ikke profilere borgerlønn. Et helt genialt, nyskapende forslag…

Nyskapende ??? “From each according to his ability, to each according to his need”. Hverken genialt eller nyskapende, men bare ond, gammel marxisme.

Leirbag
Leirbag
10 years ago

Så du mener ikke at borgerlønn er et nyskapende forslag innen NORSK politikk? Om vi skal se på historien og bedømme alt utifra andre og tidligere tider, så er det knapt noe som er nyskapende. Dessuten, om du mener at borgerlønn er ond, gammel marxisme så tror jeg virkelig du bør få møte byråkratiet som ligger i NAV, eller de nedlatende holdningene de som sliter allerede møter i døra. Eller det faktum at NAV overskrider sine egne frister uten problemer, mens du får knappe 2 uker til å svare/klage eller hva det måtte være. Og om du som bruker overskrider… Read more »

Gullstandard
10 years ago

Hvorvidt det er nyskapende er ikke så interessant for meg, det som er interessant og skremmende er at det er rent marxistisk tankegods. Ideen om borgerlønn består i at hvem som helst kan forlange å få en relativt stor sum penger for ingenting. Hvis man er syk eller hvis man er lat, samme f. man kan kreve oenger av andre, dvs meg ! Vel, jeg er ikke med på å være en slave for at late mennesker, ev. “kunstnere” med smale utgivelser skal få fullfinansiert hobbyen sin på min bekostning. Å påpeke hvor håpløst, uverdig og nedlatende NAV og andre… Read more »

Leirbag
Leirbag
10 years ago

Så du har ingenting imot å betale for dagens NAV-snyltere, men om borgerlønn skulle bli innført, så vil du ikke være med på å betale for de som kommer til å snylte der? Det var og en merkelig logikk. Og om du er enig i mye av det jeg sier omkring NAV, så burde du også være enig i at det må gjøres noe, mest sannsynlig burde NAV fjernes (eller regelverket gjøres så enkelt av NAV i praksis bare er en utbetaler) Dog, en merkelig argumentasjon det har du. Dagens dagpenger er i praksis borgerlønn, bare man har jobbet og… Read more »

trackback
10 years ago

[…] også Mosveens dødsattest Kategori(er): […]