Ukategorisert

The ballad of Lucy Jordan

Kan denne triste sangen om det tomme livet til en hjemmeværende kvinne av middelklassen si oss noe om likestillingens utfordringer efter 100 år med kvinnedag?

Dagsavisen var den første avisen jeg leste igår. Det var ingen tvil om at det var Kvinnedagen. Forsiden og de første 10 – 12 sidene var fylt med artikler om problemstillinger redaksjonen fant det naturlig å ta opp på Kvinnedagen. Ville det ikke vært OK å diskutere de samme temaene på hvilken som helst annen dag? Jo, naturligvis. Men efter min mening er det ikke det verste som kan skje at spesielle merkedager brukes til å ta opp problemstillinger og utfordringer knyttet til akkurat denne dagen. Uansett om det er kvinnedag, AIDS-dag, lesedag eller spesielle jubileer.

Antifeministhilsen
For medier som vil ha litt bråk og blest rundt kvinnedagen er det vanlig å finne frem noen (fortrinnsvis kvinner) som ikke definerer seg som feminister. Budskapet fra antifeministen(e) skal tirre opp de tradisjonelle feministene, slik at vi menn kan le av begge parter – og spørre oss hva som er annerledes på Kvinnedagen. Kvinner som krangler er da ikke akkurat noen nyhet. Årets kvinnedag er nr 100 i rekken. Da fant Dagsavisen frem til FrP-byråd og ikke spesielt liberale Sylvi Listhaug. Hun mener at den politiske venstresiden har kuppet kvinnedagen.

Sterke damer med sterk bok med sterke påstander
Marie Simonsen og Ingunn Yssen hadde skrevet bok sammen. Passende nok for røde feminister var bokens tittel “Bråk”. Jeg har ikke lest den ennå, men budskapet var ikke til å ta feil av: Kvinner taper på å gifte seg og få barn. Derfor bør de la dette være, og heller velge yrkesliv og karriere. Dessuten må statsfeminismen komme til heder og verdighet igjen. Det er behov for en stat som regulerer og bestemmer der folk selv ikke har vett til å ta de riktige valgene. Og høyresiden har lurt kvinnene med begrepet valgfrihet.

Ja, det er riktig at det går ut over karrieremessig fremgang og fremtidig pensjon å velge å være hjemme med barn en periode. Men i motsetning til tidligere tider er det ikke slik at man må si enten eller. Man kan jobbe før og efter barnefødsler, men likevel være hjemme med barn ihvertfall det første leveåret. Nå er det visstnok full barnehavedekning. Derfor er det ikke slik at kvinner “må” gå hjemme fordi de ikke praktisk kan ordne seg slik at de får kommet seg ut i yrkeslivet igjen. Og mannen har rett til å ta sin del av permisjonen.

Så er spørsmålet om det går an å gjøre noe med karriere og pensjon. For det første bør kvinner (som menn) prioritere pensjon, uavhengig av statlige ordninger. Da trenger ikke valget om å være hjemme med små barn å “dømme” kvinner til lavere pensjon i fremtiden. Den enkelte kan selv innrette seg slik at dette ikke er et problem. Og dermed faller et av Yssen og Simonsens hovedargumenter mot at kvinner skal velge familie og barn. Når det gjelder karriere fremheves det ofte av karriererådgivere at har man gjort noe mer enn å prioritere studier/utdannelse bør dette fremheves som noe positivt. Uansett om det er studentaktiviteter, arbeide i frivillige organisasjoner, eller å ha reist jorden rundt. Man har utvidet sin horisont. Også den som har valgt å prioritere nærhet til egne barn må ha mot til å fremheve dette som horisontutvidende og selvutviklende.

At kvinner gikk ut i yrkeslivet skulle få menn tilbake. Vi fikk fedrekvoten i fødselspermisjonen (som forøvrig aldri har vært ment å være en eksklusiv rett for kvinner). Men kvinner anser permisjonen som “sin”. Når det blir snakk om å tredele permisjonen skal kvinner ha seg frabedt å bli berøvet “sin” rettighet. Men det er altså en rettighet for foreldrene.

Det største hinderet for at menn skal ta mer ansvar hjemme er likevel økonomisk. Menn har ikke selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger. Man får fødselspenger utregnet efter inntekten til barnets mor. Fortsatt er det slik at menn i de fleste familier tjener mest. Da blir det et tap for familien om mannen skulle ta det aktive valg å være hjemme med egne barn en periode. Det er synd, men sant. Hvis Yssen, Simonsen og deres likesinnede skulle ta på alvor sitt ønske om at menn skal være hjemme, bør de stå på barrikadene for menns opptjeningsrett.

En annen sak er at kvinner fortsatt oppfattes som de mest naturlige omsorgspersoner for barn. Derfor får kvinner i de fleste barnefordelingssaker efter samlivsbrudd tilkjent foreldreretten og/eller hovedansvaret for barn. Menn/fedre føler at de ikke har noe de skulle ha sagt. “Det hellige moderskapet”, som Yssen og Simonsen vil til livs, oppleves som en ideologisk tvangstrøye – også for moderne menn som ønsker å ha omsorg og daglig ansvar for egne barn.

Når menn ikke kan ta ansvar for egne barn fordi 1) kvinner tviholder på mesteparten eller hele fødselspermisjonen, og 2) fordi hele familien taper økonomisk når menn ikke har selvstendig opptjeningsrett, så brukes dette mot menn i barnefordelingssaker. Den ene mannen blir i hvert tilfelle “anklaget” for at ikke flere menn tar det aktive omsorgansvaret.

Drømmen – husmorrollen – evner, anlegg og kompetanse
Så til balladen om Lucy Jordan. Middelklassekvinnen som føler at livet hennes er tomt for mening. Og her er det vel jeg skal pådra meg vreden fra Listhaug og hennes likesinnede:

Her husband, he’s off to work and the kids are off to school,
And there are, oh, so many ways for her to spend the day.
She could clean the house for hours or rearrange the flowers
Or run naked through the shady street screaming all the way.”

Lucy synes ikke det er meningsfullt at mann og barn rustes for dagens utfordringer, og hun finner ingen mening i å vaske huset og ordne blomsteroppsatser. Alternativet er å bli gal, eller rope/rase ut (om) sin meningsløse tilværelse.

Og her vil vel høyresidens kvinner mene at jeg nedvurderer morsrollen, nedvurderer arbeidet som gjøres i de tusen hjem. Men det gjør jeg slett ikke. Å sende bespiste barn med god matpakke, rene klær og ansikter, og store forventninger til barnehave eller skole er en følelse av å ha gjort noe riktig. Å vaske klær, kildesortere søppelet som kastes, planlegge innkjøpene slik at pengene brukes smartest mulig, og holde huset rent er alt sammen kanskje kjedelig rutinearbeid. Men man kan få en følelse av velvære når man ser på sine fullførte og utførte gjerninger. Men skal dette være alt? Nei, men kan jo alltids høre på Nitimen eller Sånn er livet på radio, eller så på Days of our lives på TV. Jeg skal ikke påstå at det gir korte glimt av velvære og lykke å se et rent hus, og tilfredse barn. Men i 20 år? Spar meg!

Liberalismens kjerneverdier om at ethvert menneske har rett til liv, personlig frihet, og til søken efter (individuell) lykke gjelder like meget for kvinner som for menn. Det er individuelle rettigheter. I ethvert menneske bor det evner og anlegg, talenter, forhåpninger og drømmer. Skulle noen få høre at de ikke har rett til å bruke seg og sine evner og og anlegg, eller leve ut sine drømmer, bare fordi de har galt kjønn? Vel, i store deler av verden er det slik.

At the age of thirty-seven she realised she’d never
Ride through paris in a sports car with the warm wind in her hair

Ingen drømmer er latterlige. Ingen evner eller anlegg er bortkastede. Det er bare å finne rett sted og til til å virkeliggjøre drømmen(e), og/eller til å bruke sine evner og anlegg.

Å la halve befolkningens evner, anlegg og kompetanse gå til spille fordi den delen av befolkningen skulle ha noen slags genetisk programmering som først og sist definerer dem som omsorgspersoner, er helt meningsløst. Noe helt annet er å tvinge noen til å gjøre noe de ikke vil. Det er her venstresiden bommer så fatalt. Å velge barn og familie blir nedvurdert til fordel for yrkesliv og karriere. Vel å merke når det gjelder kvinner. Venstresidens kvinner vil ha kvinner ut og menn hjem. Men å respektere valget til de kvinner som ønsker å være hjemme, eller til de menn som ønsker å jobbe fremfor å være hjemme, er ikke akseptabelt for venstresiden. For man respekter ikke individets frie valg. Venstresiden skal ha alle til å gå i takt. Det lanseres A4-modeller for det perfekte liv, og den som ikke følger opp må det jo være noe galt med.

Jeg kan skjønne at venstresidens kampsaker virket besnærende da det ikke var vanlig at kvinner var utearbeidende, og menn ikke var hjemmearbeidende. Men nå er det mer vanlig enn uvanlig at kvinner jobber. Og det begynner heldigvis å bli akseptabelt at menn velger barn og hjem for en periode. Heldigvis kom frihetsrevolusjonen på 1970- og 80-tallet. Det var ikke en revolusjon bare for kvinner, men både for kvinner og menn. Valgfrihet, dette utskjelte ordet som Yssen og Simonsen helst hadde sett dødt og begravet, fikk reell mening. Vi, folk flest, fikk velge å handle når vi ville, se på mer enn én TV-kanal og høre på én radiokanal. Valgfrihet sto som motstykket til statlig dirigering. Valgfrihet er ikke noe som kan stappes ned i en skuff når de som ønsker å bruke statsapparatet til å detaljstyre menneskers liv synes at nå får det være nok med individuell frihet. Nå er det på tide å samles på valen for å nå høyere, felles mål. Jeg vil selv definere mine mål, uavhengig av hva staten måtte mene. Og så må jeg ta konsekvensene av mine valg, eller finne måter å minimalisere ulempene (som eksempelet med lavere pensjon, over).

Jeg deler ett ønske med venstresidens kvinner; at flere menn ser det verdifulle og ubetalelige i å oppleve en lang periode med nærhet til, omsorg og ansvar for egne barn. Og at man tar det valget, uavhengig av om pensjonen blir lavere og karrieren bremser opp. Pensjonen er det mulig å gjøre noe med. Karrieren vil ikke bremse opp når “alle” ser det naturlige i at valget om omsorg for den oppvoksende slekt tas aktivt. Når valget ikke lenger er “sært” og uvanlig, da forsvinner “forståelsen” for at noens karriere skal bremse opp på grunn av slike valg.

De “gale” valgene – kvinner og yrkesliv
En reportasje som gikk igjen i flere medier på Kvinnedagen var den om tvillingparet med like lang utdannelse, men stor forskjell i lønn. Hun hadde valgt omsorgsyrke, han IT (om jeg husker rett). Skyldes det kjønn og tradisjonelle valg? Eller skyldes det andre mekanismer?

Efter min mening blir det for enkelt å skylde på kjønn når kvinnedominerte yrker også er yrker med lav lønn og lav status. Det har like mye med måten lønnskampen i disse yrkene blir ført på. Når f.eks sykepleier og lærere motsetter seg individuell lønnsdannelse eller lokale forhandlinger, da får man ingen konkurranse mellom arbeidsgiverne om å tiltrekke seg de beste arbeidstagerne, og man får heller ingen konkurranse mellom arbeidstagerne om å finne de arbeidsgiverne med best betingelser.

IT-bransjen, som ble brukt som eksempel, er en bransje med mye individuell lønnsdannelse. Mye fleksibilitet og mobilitet blant de ansatte. Ikke rigide arbeidstidsbestemmelser. Da blir også arbeidsbetingelser og lønnsdannelse derefter.

Det har vært mange slagord for å beskrive målene: Lik lønn for likt arbeid (kvinnelige og mannlige ingeniører må tjene det samme, forutsatt samme kompetanse). Lik lønn for arbeid av lik verdi (kvinnelige sykepleiere og mannlige oljearbeidere). Det siste tilsier en statlig dirigering av lønnsforhandlinger som partene i arbeidslivet neppe ville funnet seg i.

Det er to strategier som bør vurderes for å heve lønnen i kvinnedominerte yrker: Det første er å gjøre lønnsdannelsen friere – både gjennom lokale forhandlinger fremfor sentrale avtaler, og mer individuell lønnsdannelse. Det andre er at arbeidsgiverne bestemmer seg for å gi blaffen i hvem som skal være “lønnsledende”. For arbeidsgiverne i de kvinnedominerte yrkene er ofte offentlig sektor. Det vil si stat, kommune og fylke. Det betyr at den rødgrønne regjeringen kan bestemme seg for å gi disse kvinnene et lønnsløft. Enten et generelt, eller ved å omgjøre flere deltidsstilling til heltid. Den rødgrønne regjeringen har nå styrt landet i mer enn 4 år. Med rent flertall. Regjeringen har hatt gode økonomiske rammevilkår for å gjøre nettopp dette. Men, som gårsdagens nyhetsoppslag fortalte, daværende administrasjonsminister Heidi Grande Røys fra SV (som selv jobber i barnehave) prioriterte mannlige sjefer. Det var dette med liv og lære, da.

Jeg synes det er synd at kvinner velger tradisjonelle yrker. For jeg er overbevist om at kvinner er like dyktige i alle yrker som menn er. Når noen forteller til meg at vurderer å velge å bli f.eks sykepleier så forsøker jeg å argumentere mot. På grunn av status, lønn og fysisk slit. Men jeg må respektere frie og selvstendige valg. Jeg å håper bare at valgene ikke er tatt fordi man føler at det er det eneste valget man kan ta.

Å rette opp skjevhetene
Er det riktig at kvinnebevegelsen ikke har betydd noe for kvinner av idag, slik Sylvi Listhaug påstod i Dagsavisen igår? Det er synd å stille historieløsheten sin så til de grader til skue. Stemmerett for kvinner (1913), retten til å ta utdannelse/studere, og retten til å være økonomisk selvstendig (både arv og egen inntekt) var kamper kvinnebevegelsen måtte ta for å rette opp skjevhetene i lovverket. Idag behandler lovverket kvinner og menn som selvstendige og likeverdige individer på disse områdene. Sånn sett eksisterer det idag ikke formelle skranker som hindrer kvinner i å nå dit de vil. Det eksisterer i tillegg bestemmelser for å straffe dem som diskriminerer på grunn av kjønn, og for å sikre at kvinner ikke blir forbigått ved f.eks ansettelser.

Når Listhaug føler at 1970-tallets kvinnebevegelse førte kamper hun ikke følte seg hjemme i, er jo det et fritt synspunkt å ha. Man kan være uenig i abortlov, likestillingslov og kampen mot porno. Men kampen for at enhver kvinne skulle føle verdighet, føle å bli tatt på alvor, og slippe å bli diskriminert skal man ikke kimse av. Der hvite (velstående, utdannede) menn alltid har følt at de har retten på sin side, har andre måttet kjempe for å bli hørt, og for å bli tatt på alvor.

Når mange kvinner idag tar sine rettigheter som en selvfølge er det bra. Det viser at man tross alt har kommet et stykke på 100 år. Det gjenstår mange områder hvor ting kan bli bedre. Men alt i alt må det være lov å konstatere at på alle områder går det fremover. Ett område gjenstår; at vold og overgrep mot kvinner taes på alvor. Vampus har sitt å si om den saken.

I denne artikkelen har jeg påpekt hvor viktig det er at evner, anlegg og kompetanse ikke går til spille fordi innehaver har “feil” kjønn. Men jeg kommer tilbake til i hvilken grad man skal føle seg forpliktet til å “realisere seg selv”.

0 0 vurdering
Vurdering
4 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Magni
10 years ago

Saksopplysning: “Menn har ikke selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger. Man får fødselspenger utregnet efter inntekten til barnets mor.” er feil (heldigvis!). Sidan ganske lenge (eg trur vi snakker 1990-talet, eller iallfall veldig tidleg 2000-tal) har far fått foreldrepengar ut frå eiga inntekt, oppad avgrensa til 6G (same regel som for mor). Imidlertid er retten til fedrekvote avhengig av at *mor* har rett på foreldrepengar. Fedrekvoten er 10 veker som far kan ta uansett om mor er i jobb eller ei (men ho kan (generelt) ikkje få foreldrepengar samtidig som han). Omtrent 20% av kvinnene får eingongsstønad, så for enkelheits skuld kan… Read more »

Pleym
10 years ago

Takk, Magni!

Når jeg ser hva du skriver skjønner jeg at jeg har tenkt riktig men skrevet feil.

Skal menn kunne være hjemme betyr det at mor må ha tjent penger før fødselsen.

Dette betyr at de som har livsledsager som er student eller innvandrer er blant dem som sliter økonomisk hvis han skal være hjemme. Enig?

Og det er i så tilfelle ikke noe å være fornøyd med. Såvidt jeg husker lovet regjeringen å gjøre noe med dette – men har ikke gjort noe spesielt.

Eivind Knudsen
Eivind Knudsen
10 years ago

Sylvi Listhaug tar feil når hun påstår at “venstresiden har kuppet Kvinnedagen”. De har alltid hatt den! Forslaget om å innføre Kvinnedagen som internasjonal markering ble i sin tid tatt av den senere Moskva-kommunist og nesegruse Stalin-beundrer Clara Zetkin! Den eneste grunnen til at mademoiselle Zetkin ikke er plassert på historiens skraphaug, hvor mennesker som henne hører hjemme, er en radiotale hun holdt i mars 1932, hvor hun tok avstand fra Adolf Hitler. Hun var da over 80. 80 års totalitarisme har altså blitt utslettet av 3 radiominutter hvor man tar avstand fra en annen totalitarisme enn sin egen. Snakk… Read more »

Pleym
10 years ago

Eivind, jeg vil si at kvinnedagen er en sosialistisk oppfinnelse. Men merk at selv Norsk Kvinnesaksforening på sin nettside påpeker at de første som sloss for at kvinner skulle ha like rettigheter som menn var de borgerlige kvinnene. Mange Venstre-kvinner sto f.eks først i rekkene i kampen for stemmerett, studierett, arverett og økonomisk selvstendighet. Så kan du naturligvis kritisere at jeg ikke fokuserer nok på at kvinnekampen bør gå inn på nye arenaer; nemlig å frigjøre kvinner fra etniske minoriteter. Men jeg sier deg; frykt ikke! Det kommer artikler om dette temaet også. Mitt grep var å ta utgangspunkt i… Read more »