Ukategorisert

Honduras – et år efter

For et år siden var Honduras i nyhetsbildet verden over. Grunnen var et påstått kupp mot president Manuel Zelaya. Bildet skulle snart vise seg å være mer komplisert. Det var nemlig en konstitusjonell strid.

Undertegnede og Liberaleren havnet snart i den verbale skuddlinjen her hjemme, sammen med Minervas Jan Arild Snoen. Grunnen var at vi omtalte det påståtte kuppet som en konstitusjonell strid.

Konstitusjonell strid
Hvorfor? Jo, fordi Høyesterett ba landets militære om å avsette president Zelaya, og dét med støtte fra Kongressen. Grunnen var at presidenten, som i henhold til landets grunnlov ikke kan velges for mer enn én periode hadde forsøkt seg på en Chaves-vri; å gjennomføre en rådgivende folkeavstemning om det skulle innkalles til en grunnlovgivende forsamling for å forandre landets grunnlov. Hæren hadde blant annet nektet å delta i distribusjonen av stemmeurner til den såkalte folkeavstemningen. Den som overtok efter at Zelaya var avsatt, var den neste i maktrekkefølgen, iht. landets grunnlov; Kongressens president Roberto Micheletti.

28.juni ble Zelaya arrestert av militæret. Tatt i betrakning Latin-Amerikas historie fikk han en human behandling. Ikke ble han fengslet og torturert, og ikke ble han henrettet. Istedet ble han sendt ut av landet. Han fikk snart husrom blant politisk likesinnede på kontintentet, og kunne holde show for verdenspressen.

Det handlet altså om en konstitusjonell strid. Men verdens ledere så det ikke slik. Med stor selvsikkerhet ble det såkalte kuppet fordømt. Verdens ledere var plutselig eksperter på konstitusjonelle forhold i Honduras. Til tross for at det ikke er uvanlig i både Nord- og Syd-Amerika med begrensninger i antall valg man kan stille til (i USA kan man bare stille til gjenvalg som president én gang), stilte Latin-Amerikas ledere seg opp på rekke for å støtte Zelaya. På Minerva forklarte Einar Bjørshol hvorfor.

Statsrettslig tung debatt i norsk bloggsfære
I norske og internasjonale medier var fordømmelsen av Zelayas avsettelse unison. Men i den norske bloggsfæren foregikk debatten livlig, og det var en debatt der tunge statsrettslige begreper som maktfordeling, konstitusjon, presidentstyre, begrepet «folkevalgt» osv. ble kastet frem i analysen av hva som egentlig foregikk i Honduras. Man kan i eftertanke spørre seg hvorfor medstrømsmedia ikke bidro med større fokus på disse sidene ved saken – men da hadde jo begreper som militærkupp, Latin-Amerika, bananrepublikk og lignende mistet sin assosiasjonsverdi.

Liberaleren ble som nevnt fordømt, i Klassekampen – og på nett, av SVs nåværende parlamentariske leder Bård Vegar Solhjell og folk fra partiet Rødt.

Liberalerens dekning av konflikten – og debatten
Vi presenterte konflikten i Honduras 29.juni, sammen med vårt prinsipielle syn. Vi omtalte eposten jeg sendte utenriksminister Jonas Gahr Støre – som jeg forøvrig fortsatt venter på å få svar på. Av venstresida.net ble høyresiden beskyldt for å ha et heller tvilsomt forhold til militærkupp og diktaturer – noe Liberaleren svarte på 30.juni. Refsen som ble meg og Jan Aril Snoen til del, sto i Klassekampen 02.juli – og Liberaleren svarte samme dag. Klassekampen hevdet i en kommentar under vår artikkel at min partipolitiske tilknytning ble brukt for å plassere meg i det politiske landskapet. Men det hadde vært vel så korrekt å bruke min idelogiske tilknytning. Det er nemlig den som avgjør mitt syn på konflikten i Honduras. Liberaleren hadde 03.juli en ny artikkel, der vi gjennomgikk mediedekningen av konflikten – samtidig som vi svarte Bård Vegar Solhjell på hans påstander om at høyresidens forhold til diktaturer er heller tvilsom.

Når jeg i eftertid leser de artiklene Liberaleren skrev, og de som ble skrevet på Minerva (av bl.a Jan Arild Snoen), og av Onar Åm, mener jeg at vårt syn står seg godt.

Burde vært stilt for riksrett
Liberaleren mente at Zelaya ikke burde vært sendt ut av landet, men snarere stilt for riksrett i Honduras. Det er pussig at når de militære i et latin-amerikansk land for en gangs skyld stiller seg på grunnlovens side, så blir det utlagt i verdens medier som et kupp i «god» latin-amerikansk tradisjon. Det var faktisk det motsatte.

«Grunnlovsstridig regime» – ifølge NTB
Et år efter avsettelsen av Zelaya har det ikke vært mye oppmerksomhet i media. Men Jeg har sett en heller komisk NTB-melding. Jeg siterer: «De fleste land i Latin-Amerika, inkludert Brasil, nekter å anerkjenne president Porfirio Lobo som vant et valg som ble arrangert av et grunnlovsstridig regime i fjor høst.» Det er begrepet «grunnlovsstridig regime» som påkaller smilet. Regimet var tvert imot i tråd med Grunnloven. Presidentvalget ble avholdt slik det var planlagt, iht. Grunnloven. Uten Zelaya som kandidat. Hvordan ville det vært om Zelaya hadde fått avholdt sin «rådgivende folkeavstemning» om å endre grunnloven får vi aldri svar på. Lobos regime er forøvrig anerkjent av både USA og EU.

Forsøk på å sverte Armando Valladares
I den norske politiske debatten er Honduras lite synlig. Men i forbindelse med arrangementet Oslo Freedom Forum tidligere iår ble det gjort forsøk fra Manifest Analyse og Magnus Marsdal på å sverte Armando Valladares. (Se blant annet denne artikkelen – med lenke til notatet fra Manifest Analyse der Valladares svertes). Han er i opposisjon til Castro-diktaturet på Cuba, og har tilbrakt 22 år i fengsel. Hans «forbrytelse» ifølge ytterste venstre er at han støttet avsettelsen av Zelaya.

Du kan lese mer om avsettelsen av Zelaya her. Og om den konstitusjonelle krisen i Honduras, her. Det er interessant å merke seg hvordan Wikipedia omtaler Zelayas regime, blant annet hans behandling av journalister.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer