Ukategorisert

Fjern fortid, Hellesnes?

Klassekampens lederartikkel (av Pål Hellesnes) om dommen mot «kamerat Duch» i Kambodsja er pinlig lesning. Det er rett og slett ikke sant at «De som trådte feil tidligere har til det kjedsommelige gjort avbikt.»

Liberaleren kommenterte den første dommen mot en av de ansvarlige for folkemordet i Kambodsja i årene 1975 – 79 med at den kom for sent, og at rettsoppgjøret er for smalt.

Klassekampen ble startet av folk som støttet regimet til Pol Pot, som var ansvarlig for folkemordet i Kambodsja. Historien bak avisen er imponerende, og den har visstnok forlengst frigjort seg fra partiets styring over den daglige journalistikken. Men avisens ideologiske forankring er fortsatt på plass.

Pål Hellesnes skrev i lederartikkelen «Dommen» 27.juli: «For de av oss som ble politisk bevisste på venstresida etter 80-tallet har deler av ytre venstres ulykksalige svermeri for Pol Pot og hans morderiske regime framstått for det første som uforståelig, for det andre som pinlig, og for det tredje som fjern fortid.»

At svermingen for Pol Pot er «uforståelig» er det ikke vanskelig å være enig i – for den som har et liberalt grunnsyn. Men det er noe med totalitære og utopiske ideologier. De ender gjerne i diktatur. Spesielt det ideologiske grunnlaget handler om at samfunnet, staten og/eller partiet skal overordnes individet.

Men pinlig, Hellesnes? Hadde du enda brukt ord som forkastelig, uakseptabel etc ville jeg forstått det. Å hylle folkemordere, og relativisere folkemordet, lenge efter at detaljene er blitt kjent for all verden, er ikke bare uforståelig og pinlig, det burde fordømmes på det sterkeste. En forbrytelse blir ikke mindre alvorlig fordi andre har begått tilsvarende eller andre forbrytelser. Nazistenes konsentrasjonsleire blir ikke mindre avskyelige fordi Stalins GULag eksisterte både før og efter.

Hellesnes bruker også påstanden om at støtten til Pol Pot, som altså ligger 30 – 40 år tilbake i tid er «fjern fortid». Den påstanden skal vi altså godta, når vi sender «hvite busser» til nazistenes konsentrasjonsleire? Mye som foregikk på midten av 1970-tallet kan synes merkelig idag. Og bokstavelig talt som både fjernt og fortid. Men det ligger ikke lenger tilbake enn at dagens unge kan konfrontere sine foreldre og besteforeldre med deres støtte til Pol Pot. Ikke minst bør dagens elever i ungdomskolen og på videregående konfrontere lærere med ideologisk forankring på venstresiden om hvordan de stilte seg til Pol Pot den gangen. Og nå, for den saks skyld. Og forhøre seg om når læreren våknet, og hva som forårsaket oppvåkningen.

Fortsatt finnes det idag nordmenn som ikke vil akseptere at å støtte Quisling og Hitler var et ideologisk blindspor. Og da snakker vi om noe som foregikk en tilsvarende tidsperiode bak Pol Pot-myrderiene. Så hvordan kan vi forvente at lederne for AKP skal gjøre «avbikt», som Hellesnes kaller det?

Jeg vet ikke om man burde forvente det, men sannheten er at de ikke gjør det. Den mest sentrale AKP-ideologen, Tron Øgrim, gjorde det ikke. Pål Steigan relativiserer folkemordet. Jorun Gulbrandsen er heller ikke av de ivrigste til å å vise sitt «avbikt».

Mange tidligere AKP’ere nedover i rekkene har stille forlatt bevegelsen, men de daværende lederne nekter fortsatt for at de, for å si det med Bernt Hagtvedt, har et «politisk og morals ansvar» for at forsvarte, unnskyldte og bortforklarte folkemordet til Pol Pot.

Det er derfor rett og slett ikke sant at AKP’erne har gjort avbikt, slik Klassekampen sier. Bare les hva Tron Øgrim skrev, under den forrige offentlige debatten. Tittelen på innlegget i Dagbladet taler for seg selv: Unnskyldningen min får dere aldri.

Jeg vil snu Hellesnes’ formulering: AKP-lederne fra 1970-tallet har til det kjedsommelige unngått å gjøre avbikt for støtten til Pol Pot-regimet, men snarere gjort hva de kunne for å unnskylde, bagatellisere, bortforklare og relativisere folkemordet.

Det er en skam.

Også Nationen har en kommentar om Hellesnes’ lederartikkel.

Folkemord, tortur og overgrep mot individet skal hverken forsvares, bagatelliseres eller relativiseres. Om gjerningspersonenes politiske grunnsyn er rødt, blått, brunt eller sort spiller overhodet ingen rolle. For ofrene. Heller ikke for omverdenen bør det gjøre det. Fordømmelsen bør være total og unison.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer