Ukategorisert

KrF – muslimenes parti?

Kristelig Folkeparti bedriver nyorientering om dagen. De vil både bli mer liberale, men også samarbeide med FrP. Det kan gi nokså forvirrende signaler. Muligens kan FrP oppleve at deres beste allierte i KrF blir en mengde tillitsvalgte muslimer.

KrFs nestleder Inger Lise Hansen mener at partiet ble for uklare i sin posisjonering før valget i 2009, og derfor tapte. Hun mener at partiet må vise at det er klart “borgerlig”, og derfor kan samarbeide med FrP. Om ikke i regjering så ihvertfall fra sak til sak. Det er slik KrF forholder seg H/FrPs mindretallsbyråd i Oslo.

KrFs konservative mindretall (de er bare mer konservative enn resten av partiet), representert ved Anita Apelthun Sæle jubler i Nettavisen for samarbeide med FrP.

Samtidig tar både partiets strategiutvalg og et enstemmig sentralstyre til orde for å fjerne den såkalte bekjennelsesparagrafen i partiets vedtekter. Denne paragrafen innebærer at den som vil ha verv i KrF – som tillitsvalgt eller folkevalgt – må være bekjennende kristen.

Inger Lise Hansen tar dermed til orde for å endre innholdet i begrepet borgerlig, uten at vi skal la dette være tema i denne artikkelen.

Signalene fra KrF er i sannhet forvirrende
Selv om Høyre fremstår som klart mer liberalt enn tidligere både når det gjelder homofiles rettigheter og saker som ytringsfrihet (blasfemi) etc. Men et samarbeid med FrP må nødvendigvis innebære at en H/FrP-regjering med støtte av KrF ikke kan fremstå som spesielt verdilibera. Medmindre Høyre totalt overkjører FrP i disse spørsmålene, og/eller KrF snur trill rundt og ofrer standpunkter i verdispørsmål. Og hva er da KrFs eksistensberettigelse?

Alliansen KrF-FrP
vil kunne presse Høyre i verdispørsmål. Vi må gå ut fra at KrF i sin vurdering av støtte til en H/FrP-regjering tar med i betraktningen at man kan få støtte for sine standpunkter i verdispørsmål. I de fleste andre saker står de to partiene milevis fra hverandre.

Spørsmålet er om Høyre lar seg presse. Det gjorde partiet i Bondevik II-regjeringen, der partiet deltok med KrF, og regjeringen hadde et sak-til-sak-samarbeid med FrP. Venstre, og de liberale i Høyre ble skviset.

Bekjennelsesparagrafen
til KrF er en besynderlig bestemmelse, vel å merke hvis man ikke kjenner partiets historie. Partiet ble stiftet i 1933 (samme år som Nasjonal Samling, uten sammenligning forøvrig), i protest mot at Venstre ikke nominerte Nils Lavik som toppkandidat. Partiet var et regionalt fenomen inntil 1945. Da ble partiet landsdekkende.

Partiet har alltid markedsført seg på sin kamp mot gudløshet og normoppløsning i samfunnet. Derfor har alltid verdikampene vært de viktigste for partiet. Enten det gjaldt kamp mot å avkriminalisere homofile handlinger, legalisere abort, innføre partnerskaps- og legningsnøytral ekteskapslov, mot å tillate at Tysklandsbrigaden skulle få utdelt kondomer etc. etc. Partiets moralisering over vanlige folks liv og individuelle valg gjør partiet til et formynderparti – slike som liberalister skyr som pesten. Men “liberalistiske” FrP vil altså samarbeide med KrF.

Partiet har knapt hatt en egen økonomisk politikk, men har ligget klart til venstre for partier som f.eks Høyre og FrP, og i de senere år også Venstre. I økonomisk politikk kan partiet plasseres på linje med Arbeiderpartiet, mens det i verdispørsmål har vært plassert på den konservative høyresiden. At det nå også finnes en liberal høyreside, kompliserer bildet for KrF.

Bekjennelsesparagrafen må forstås som et bolverk mot ugudelige Venstre-folk, og er et særnorsk fenomen. Da Janne Haaland Matlary og andre “europeere” i KrF på slutten av 1990-tallet forsøkte å modernisere partiet og gjøre det mer likt kristendemokratiske partier i Europa, falt dette på stengrunn.

Et KrF uten bekjennelsesparagrafen er i praksis et annet parti. Nå har partiet i de senere år fremstått som mer liberalt, i den grad det overhodet er riktig å bruke dette begrepet om KrF. Dette gjaldt spesielt under Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland. Under Dagfinn Høybråten er inntrykket av pietisme og moralisme igjen mer fremtredende. KrF er til å kjenne igjen. Derfor har oppslutningen også sunket. Det er ikke så merkelig. Norge fremstår idag som et langt mer liberalt land.

Hvilken nisje skal KrF velge
hvis det fjerner bekjennelsesparagrafen? De som for en ti års tid siden sto i spissen for moderniseringen av partiet lå i sentrum av partiet og norsk politikk. Ikke spesielt verdikonservative, og hverken til høyre eller venstre i økonomisk politikk.

De som ønsker å beholde bekjennelsesparagrafen, som f.eks Anita Apelthun Sæle, må betraktes som høyreorienterte. De ønsker å samarbeide med FrP, noe det store flertallet i partiet sålangt ikke har ønsket. Paradoksalt nok kan Sæle og co. få gjennomslag for samarbeid med FrP, men samtidig oppleve at partiets unike stilling som et kristelig parti blir borte.

Spørsmålene er mange: Vil partiet bevege seg til høyre også i økonomisk politikk? Vil partiet alliere seg med FrP i verdispørsmål – eller legg seg mer i sentrum, og ikke utfordre en bastant liberal majoritet i Stortinget?

Muslimenes parti
Da det ble kjent at det var aktuelt for KrF å fjerne bekjennelsesparagrafen, ville flere muslimer anbefale sine trosfeller ikke bare å stemme på men også være aktive i KrF.

Dette er ikke så merkelig. Islam fremstår som en trosretning preget av konservative holdninger. Både når det gjelder homofile, pornografi, alkohol, men også på områder som straff/kriminalitet, kvinnesyn etc. Hadde det ikke vært for FrPs innvandringskritiske profil ville nok mange muslimer kunne finne seg tilrette i Siv Jensens parti (og noen av dem gjør jo også dét).

Hvis landsmøtet virkelig vedtar å fjerne bekjennelsesparagrafen vil KrF kunne oppleve at mange konservative muslimer tar oppfordringene på alvor, og melder seg inn i KrF. Isåfall vil det være unaturlig, men ikke diskriminerende, å holde dem unna tillitsverv eller la være å nominere dem på valglister. Det må bero på den enkeltes dyktighet og erfaring. Og om KrF ønsker å gi positive signaler til potensielle velgergrupper.
Et visst innslag av konservative muslimer i KrFs rekker vil bety at partiets konservative fløy blir styrket. Den fløyen som til nå har vært mest positiv til samarbeid med FrP. Men KrFs modernisering kan dermed få andre resultater enn både partiets strategiutvalg og sentralstyre ser for seg.

Faller bekjennelsesparagrafen vil KrF for alvor flytte seg til høyre i norsk politikk, og permanent bli liggende på den konservative høyresiden. Og det var kanskje ikke dét som var meningen med moderniseringen?

Liberaleren ønsker naturligvis ikke at den konservative høyresiden styrkes. Derfor følger vi nøye hva som skjer i KrF. Partiet har alltid forvaltet standpunkter vi er uenige i, i verdispørsmål. De siste årene har partiet fått en konkurrent i FrP. Skulle disse to partiene klare å samarbeide er det på tide for alle liberalt innstilte mennesker – både på høyresiden og ellers – å våkne opp. Et verdiliberalt samfunn er ingen selvfølge. Selv ikke i 2010.

Les også:

Kristin Clemet fra Civita
Jan Arild Snoen fra Minerva

0 0 vurdering
Vurdering
3 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
simonfur
10 years ago

sitter ikke Venstre i byrådet i Oslo også?

Odd Erling N. Eriksen
Odd Erling N. Eriksen
10 years ago

@simonfur:

Nix, Venstre gikk ut etter valget i 2007. Dagens byråd i Oslo er et rent H/FrP-byråd.

simonfur
10 years ago

stemmer. Forøvrig mange gode poenger. Hva KRF finner i FRP er jo et godt spørsmål. Om de får regjeringsmakt så hjelper ikke det når H/FRP har liberal poltikk på en del av KRF kjerneområder som alkohol og legning/tro.

Men som sagt, enklere å være i mot noe enn for. No slipper vel kanskje V sin dårlige kompis.