Ukategorisert

Ap-glansbilde i Folkets hus?

Imorgen åpner Ap-landsmøtet i Folkets hus i Oslo. Efter et år med store problemer for regjeringen har man kanskje klart å helle nok olje på vannet til å få landsmøtet til å fremstå som et pent utstillingsvindu for Ap. Skjønt, jeg tviler.

Ifjor sommer var det monstermastene i Hardanger som skapte bråk både internt i regjeringen, og blant velgerne på landsmøtet. En kald vinter og fire ekspertutvalgs utredninger klarte å snu opinionen og gjøre monstermaster akseptable. Det er lenge siden Ap hadde valgplakater med rykende fabrikkpiper, stilisterte arbeidere og gigantiske master innover i fjordene. Monstermastene dukker nok ikke opp på Aps valgplakater foran kommune- og fylkestingsvalget. Nå er mastene et nødvendig onde – ikke et symbol på fremskrittet som kommer til hver krok av landet.

Oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen klarte man også å unngå. Istedet skal fylket som lever av subsider fra resten av landet, Finnmark få hjelp av olje- og gassdop fra Barentshavet. Det er fint om Finnmark får noe annet enn subsidier å leve av, men Liberaleren mener at Norge ikke burde hente opp mer olje og gass. Kuwaitifiseringen av Norge fortsetter, mens omstillingene lar vente på seg. Problemet med regjeringens kompromiss om Lofoten og Vesterålen viste seg igår; det er åpnet for leting og utvinning sør for Lofoten – men et ukontrollert utslipp kan være minst like farlig for fiskeressursene. Kanskje blir det et slag i luften – eller det kan bli mer bråk fra miljøbevegelsen.

Sykehusstriden i Møre og Romsdal har man ikke laget noe kompromiss av. Snarere har man helt bensin på bålet. Striden om fødeavdelinger i distrikts-Norge forsøkte Jens også å skjære gjennom i, men det spørs om ikke striden om disse to temaene vil dukke opp for fullt i valgkampen. Om ikke på landsmøtet.

Maria Amelie-saken innledet året, og statsministeren fremstod som en følelseskald paragrafrytter. Efterhvert som pressen avdekket sannheten om Madina Salamovas familie forsvant sympatien, og Jens Stoltenberg kom istedet ut som en rasjonell og fornuftig administrator med et synspunkt basert på fakta fremfor følelser. Opinionen støttet regjeringens holdning, og Salamova vil snart være tilbake i landet med en lov tilpasset henne spesielt. Svært få andre vil nyte godt av Lex Amelie.

Imens er skjebnen til papirløse asylsøkere, ureturnerbare og mindreårige stadig uløst. Fortsatt kommer politiet natterstid eller tidlig om morgenen til å hente ut velfungerende personer som ikke har lovlig opphold eller spesielt beskyttelsesbehov. Personer som er i full jobb, som lærer seg norsk og betaler sin skatt. Men ut skal de. Regjeringens innvandrings- og asylpolitikk er helt bakvendt. Det blir nok ikke noe opprør på Ap-landsmøtet preget av hjerterom og omtanke for mindreårige asylsøkere, slik som Grethe Fossum i sin tid klarte å få til.

Datalagringsdirektivet skaper nok neppe noe leven på Aps landsmøtet. Partiet viste ingen tegn til synlig debatt om direktivet, før Ap-ledelsen fremla partiets standpunkt under Soria Moria II-forhandlingene. Når Aps stortingsrepresentanter efter vedtaket mandag nå får sjikanerende epostmeldinger er det ironisk at Anette Trettebergstuen sier til VG at “Neste gang vil jeg anbefale dem å prøve heller å påvirke meg før debatten.”” Skal man forsøke å påvirke en Ap-politiker må man kanskje melde seg inn i Ap? For de debattene som har gått om DLD i det offentlige rom har ihvertfall ikke hverken reflektert eller skapt noen internt Ap-debatt.

Til tross for at den rødgrønne regjeringen har helt penger over kommunene som pyromaner kaster bensin på bålet vil kravet om mer penger til kommuner og fylker ganske sikkert komme opp på landsmøtet. Mer penger koblet med avstandstagen til konkurranseutsetting og anbud vil sørge for at kommuneansatte fortsatt vil jobbe i monopolsituasjoner – uten at man vet noe om prisen på jobben de gjør reflekterer de faktiske utgiftene. For man har jo ingen alternative aktører å gå til.

At regjeringen ikke vil gi uorganiserte arbeidstagere retten til et forhåndsvarsel før de permitteres vil LOs lakeier i Folkets hus applaudere høylydt.

Det vil bli gjengitt skrekkeksempler fra Adecco-saken fra talerstolen, men uten at det skjeles særlig mye til de mange lovbruddene i det offentlig eiede helsevesenet. Fagbevegelsen vil stå på barrikadene for at ansatte i helsesektoren skal tvinges til å jobbe normalarbeidsuke, selv om både leger og oljearbeidere jobber langt ut over dette. Det kommer neppe noe krav om at stortingsrepresentantene skal omfattes av Arbeidsmiljøloven.

Vi kommer sikker til å få høre mye om sosial dumping på landsmøtet, men ingenting om at innvandringsstopp, krav om norske lønnsstandarder etc bidrar til å skjerme norske lønnstagere fra konkurranse med utenlandske arbeidere. Selv om hverken helsesektoren, servicesektoren eller bygge- og anleggsbransjen kunne klart seg uten arbeidskraft fra utlandet. Det er slutt på solidariteten med arbeiderklassen i fattigere land. Norske arbeidere drar stigen opp efter seg, og bygger høye murer for å verne om sine egne goder. At utenlandske arbeidstageres fremste konkurransefortrinn nettopp er prisen på egen arbeidskraft vet landsmøtedelegatene så altfor godt.

Vi kommer nok til å få høre mye om vekst i budsjettene, og mindre om manglene på veier, i kollektivtrafikken, i helsesektoren og mange andre steder. Hvor det egentlig blir av alle pengene er det visst ikke så farlig å finne ut av. Det er jo bare å kreve mer penger og mer oljeutvinning.

Den rødgrønne regjeringen preges av slitasje og kompromisser som ingen vil ha medmindre man ønsker å beholde taburettene. Kommentatorer i medstrømspressen vil efterlyse “nye saker” og “nye grep” fra de rødgrønne. Men Soria Moria II ligger der. Det er den som skal gjennomføres innen 2013. Og de mange manglene i den norske velferdsstaten som vi daglig kan lese, se og høre om media viser at det ikke behøves nye saker – men å gjøre noe for å oppfylle de løftene man har gitt. Man kan jo alltids spørre delegatene om de har vann i sitt lokale svømmebasseng.

Jens Stoltenberg har aldri begeistret meg. At han er en pedagog i sin tilnærming til politikk, som forbildet Gro Harlem Brundtland, er greit. Han må gjerne argumentere og forsøke å overbevise. Men han mangler overbevisning. En lærer som ikke virker grepet av stoffet han skal formidle, vekker ingen.

De to mest aktuelle efterfølgerne hans er nettverksbyggeren Trond Giske og flink gutt-pregede Jonas Gahr Støre. Jeg ser helst ingen av dem som hans efterfølger. Men i Ap stokker man på formuleringene i partiets vedtekter – for å få nok en mann i 50-årene fra Oslo inn i Aps ledelse. Ikke at det bryr meg. Jeg er ikke tilhenger av kvotering. Partiets ledelse bør ha de beste – ikke setttes sammen som et kvotert puslespill. Men slik partiet fant en løsning da “opprøreren” Thorbjørn Berntsen ble nestleder sammen med Gunnar Berge (som forøvrig er aktuell med memoarene sine), vil Ap helt sikkert finne løsninger nå. Det er jo pragmatisme som er Aps ledestjerne.

Det eneste som truer regjeringen er det indre samholdet mellom de tre partiene. Jens møter intet opprør i egne rekker. Misnøye har man lang trening i å glatte over. Man kaster noen kjøttben hit, og noen fagre ord dit.

Efter landsmøtet kommer alvoret. Regjeringen har vært truet av sammenbrudd 3 – 4 ganger ifølge SV-biograf Frank Rossaviks nye bok. SV og SP må holdes i tømme slik fylkeslagene i Ap må; med små godbiter som ikke tar fokus vekk fra maktfatet.

Til høsten er det valgkamp. Da vil vestlandsopprøret, dårlige veier, utdatert kollektivtrafikk og mange andre saker komme rekende som små og store isfjell på regjeringsskutens kurs. Kanskje blir bråket så mye at Stoltenberg til slutt gjør som Willoch; går lei av kravstore og virkelighetsfjerne samarbeidspartnere og stigende forventningers misnøye fra velgerne.

Den som lever får se. Og kanskje Støhre.

Comments are closed.