Ukategorisert

Efterpåklokskap om lederlønninger

Tabloidene fokuserer idag på lederlønninger. VG viser med eksempler at staten er lønnsledende – og Dagbladet mener på lederplass at statsråder må ha fullmakt til å endre inngåtte avtaler i eftertid. Her retter man baker for smed, og respekterer ikke inngåtte avtaler.

“Staten leder lønnsfesten” er overskriften over to sider i dagens VG. Avisern har gått gjennom de 15 største selskapene på Oslo børs, og funnet ut at det er lederne i de statseiede selskapene som er best betalt. Det var igår det ble fokusert på at den best betalte ansatte i Norsk Hydro, Eivind Reiten, faktisk ikke jobber der. Det er efterlønn han har. Næringsminister Trond Giske er sin vane tro ute og kritiserer topplederne. Men selv er han i kraft av sin statsrådsjobb faktisk generalforsamling. Og han setter sammen styrer i flere selskaper. Han har dermed makt til å gjøre noe.

Dagbladet kaller sin hovedleder idag “Giskes slag i lufta”. Avisen fokuserer på at det ikke fantes spesielle regler for lederne i statsselskaper da Reiten ble ansatt, men at regjeringen i Eierskapsmeldingen ihvertfall strammet inn regelverket. Avisen skriver videre: “Vi har hørt det før. Det smame kan man si om næringsminister Trond Giskes skjennepreken mot Reiten i Dagsrevyen slndag kveld.” Og: “Næringsministeren har for lite verktøy i kassa.”

Dagbladet kobler statlige lederes lønninger sammen med den såkalte “arbeidslinjen” til regjeringen, som blant annet førte til innstramninger i pensjonsreglene; det skal lønne seg å jobbe! Men er det noen som antyder at Reiten og de andre topplederne ikke jobber?

Sluttsatsen i Dagbladets lederartikkel er oppsiktsvekkende: “Som regjeringsmedlemmer bør statsråder ha makt til å sette en stopper for slike eksesser. Når de ikek skaffer seg det, blir det bare slag i lufta hver gang de kommer ut i mediene for å stramme opp grådige næringslivsledere.”

Inkonsekvent regjering
Det er lett å være enig med Dagbladet (og VG) i at den rødgrønne regjeringen er inkonsekvent ved å refse de lederne de selv har ansatt (eller beholdt) i de helt eller delvis statseiede selskapene. Den nåværende regjeringen har tross alt hatt makten siden høsten 2005 -og hatt god tid til å bytte ut på styrer og ledere i selskapene. Og det har såvisst Giske gjort, også. Og da blir den kritikken han slenger ut av seg hul. I beste fall.

Lederne i store selskaper er ikke lutret gjennom Arbeiderbevegelsens hårde krav til likhet og beskjedenhet. Og de av dem som faktisk har bakgrunn fra Bevegelsen viser en imponerende evne til å frigjøre seg fra dens tankegods når de havner som ledere eller styremedlemmer. Offentlige skjenneprekener fylt opp med sosialdemokratiske hedersbegreper er derfor helt malplassert i en debatt om lederlønninger.

Det som er oppsiktsvekkende er at Dagbladet tar til orde for at statsråder skal ha ha makt til å “sette en stopper for slike eksesser”. Hva mer mener avisen at næringsministeren trenger, enn sin instruksmyndigheten overfor statlig oppnevnte styremedlemmer – eller makten statsråden har som generalforsamling?

Jeg går ut fra at Dagbladet ikke i fullt alvor mener at statsråden skal ha en slags intervensjonsmakt til å fjerne eller endre inngåtte avtaler? Isåfall er dette en inngripen i arbeidslivet som er ganske oppsiktsvekkende. Da burde det være duket for noen runder i rettsapparatet, for ledere som får sine fremforhandlede avtaler endret i efterkant.

Avisenes fokus bør endres
Det burde istedet være på styrene i de selskapene de lister opp – istedenfor på de navngitte lederne. Hvorfor ikke liste opp navnene på styremedlemmene som var med og vedtok de fremforhandlede avtalene? Hvorfor ikke se på hvilke statsråder som har vært generalforsamling i hvilke selskaper? Så kunne avisene stille styremedlemmene og (eks-)statsråder de samme moraliserende spørsmålene som idag blir næringslivslederne til del? Og sitter det ikke representanter for arbeidstagerne i styrene? Hvor var de da ledernes avtaler ble utformet?

VG og Dagbladet retter baker for smed, når de kritiserer topplederne.

Jeg oppfatter kritikken som typisk uttrykk for norsk likhetsideologi. Og da mener jeg ikke at folk skal ha like muligheter, men at ingen skal skille seg ut. Hverken ved innsats, begavelse, kompetanse, eller resultater. Det skal helst være på det jevne, virker det som.

Norske lederlønninger sies å ikke være spesielt gunstige, i en internasjonal sammenheng. Men selv om lederne leder selskaper som konkurrerer internasjonalt, er det norske forhold lederlønningene blir sammenlignet med. Og her skal som kjent forskjellene være minst mulige.

Personlig mener jeg toppledere skal belønnes for sine resultater, og kompenseres for risikoen de tar. Det burde være mer innsatslønn – ikke mindre. Det er ingen åttetimersjobb å være leder i et stort selskap.

Tags:

Comments are closed.