Ukategorisert

Borgerplikt – eller stemmerett?

Et offentlig utvalg lefler med tanken om stemmeplikt. De aller fleste partiene avviser det blankt. Heldigvis. Efter terroranslagene 22.juli har mange (også jeg) meldt seg inn i en Facebook-gruppe der man lover å bidra til rekordhøy valgdeltagelse. Men hvorfor bør man stemme?

Utfører du din borgerplikt – eller benytter du deg av din stemmerett hvis du putter stemmeseddelen i urnen på valgdagen? Hva er egentlig et valg? Og når mister valget sin legitimitet? Jeg filosoferer litt i forkant av valget.

Mange oppfatter det som en plikt å stemme, og en ulykke med lav valgdeltagelse. Det er også et munnhell at man ikke har noe å klage på hvis man sitter hjemme på valgdagen. Her er det mye å være uenig i.

Noen påpeker at vi i Norge har rett til å stemme, men ikke noen plikt. I motsetning til i en del andre land er det ikke stemmeplikt i Norge. La meg derfor som liberalist redegjøre for hvordan jeg oppfatter det.

Jeg er født med visse umistelige rettigheter. Blant disse er retten til liv, til personlig frihet, og til søken efter individuell lykke. Alle andre individer har de samme rettighetene, uansett om de er klar over det eller ikke. For å beskytte rettighetene mot overgrep kan individene gå sammen om å danne en organisasjon for dette formålet. La oss kalle den organisasjonen for staten.

For å utføre sine oppgaver om å beskytte rettighetene oppretter staten et militært forsvar mot ytre fiender, et politivesen, et rettssystem og fengselsvesen for å ta seg av medborgere som ikke respekterer hverandres rettigheter. Å drive disse “vesenene” efter allmøteprinsippet er litt tungvint. Så alle som har opprettet staten godtar å gi fra seg en begrenset del av sin frihet til noen de velger å la seg representere av, i den daglige driften av staten. Dette kalles det representative demokratiet. Disse valgte representantene har et begrenset mandat for hva de kan gjøre, innenfor en begrenset periode. Og de må finne seg i å stå på valg når tidsperioden deres er over. Hvis de setter seg ut over sine fullmakter, eller nekter å la seg fjerne ved valg – har vi, som har avgitt noe av vår frihet rett til å ta den tilbake – om nødvendig med makt.

Dette jeg her har beskrevet er naturligvis et ideal, men det oppstod ikke i tykke bøker skrevet av livsfjerne tenkere. Den samme modellen står beskrevet i den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776, utformet av de engelske kolonienes valgte representanter. Altså av borgere som følte sine naboers utfordringer på kroppen. Den største av dem alle var at det engelske parlamentet skattla dem, men uten at borgerne i koloniene fikk være med på å bestemme hvordan deres penger skulle brukes.

Jeg har altså en rett til å stemme, og ved å putte stemmeseddelen i valgurnen avgir jeg noe av min frihet og autonomi. Ikke alle er villige til å gjøre dette. Derfor lar de være å stemme. Dette kan forstås ved bl.a å lese min bloggpost om sivil ulydighet.

Hvis man på et slikt grunnlag lar være å stemme har man likevel rett til å klage. På den manglende friheten til å styre sitt eget liv. Man kan jo ikke stemme på politikerne, slik at man oppfordrer dem til å fortsette å tro at de har en gudbenådet rett til å blande seg inn i andres liv.

Så har vi dem som kan være så fornøyde at de lar være å stemme. En engelsk statsminister gikk til valg på slagordet “Dere har aldri hatt det så godt” – og han ble gjenvalgt.

Så har vi dem med en grenseløs tillit til dem som styrer. De synes det er for vanskelig å ta stilling til alle sakene, og lar andre bestemme for seg. Både de som er innvalgt for å gjøre jobben, og naboen som benytter seg av stemmeretten.

Så er det de som er så misfornøyde med alle brutte løfter at de er for desillusjonerte til å stemme.

I Norge er valgdeltagelsen høy. Spesielt i USA er valgdeltagelsen enkelte ganger ned mot 50%. Betyr dette at valget er illegitimt? Skal langt under halvparten av de stemmeberettigede kunne bestemme hvem som skal styre over flertallet? Jeg synes ikke dette er enkle spørsmål å svare på.

Det minner meg litt om hvordan venstresiden i Norge gjentok og gjentok at Honduras president var folkevalgt og derfor ikke kunne avsettes av Høyesterett og parlamentet (kongressen). Dette til tross for at han hadde forsøkt å tukle med grunnloven, for å kunne bli gjenvalgt. Han hadde med andre ord satt seg ut over premissene han var innvalgt på grunnlag av.

Som du forstår av ovenstående er jeg motstander av begrepet borgerplikt når man benytter seg av stemmeretten. En rett er noe man har, som man kan bruke eller la være. Lav valgdeltagelse kan utfra grunner jeg har listet opp over være vanskelige å tolke, men blir den under 50% blir det en helt annen og mer alvorlig sak.

Ovenstående er en omarbeidet versjon av en bloggpost med samme tittel på Oppviglerbloggen i forkant av valget i 2009.

Comments are closed.