Ukategorisert

Nobelkomiteen: Tør FrP gå mot strømmen?

For Det kongelige norske Arbeiderparti skal det helst være «business as usual». En stund efter det norske medlemmet av IOCs varmestue, Gerhard Heiberg, har Aps partisekretær Raymond Johansen funnet grunn til å kritisere Nobelkomiteen. Ikke like plumpt og diktaturbeundrende som Heiberg, men like gjennomskuelig. Nobelkomiteen bør reformeres! Sett at den bør nettopp dét. Kan FrP gå foran?

Fjorårets tildeling av Nobels Fredspris til den kinesiske dissidenden Liu Xiabo skaper fortsatt rabalder. IOC-medlem Gerhar Heiberg og andre næringslivstopper har kritisert Nobelkomiteen. For den norske regjeringen skaper det fortsatt hodebry at kommunist-Chinas ledere ikke skiller mellom Nobelkomiteens tildelinger og utenrikspolitikken til den rødgrønne regjeringen. Og det er pussig at de kinesiske kommunistpampene ikke klarer skillet. En ting er at Chinas ledere later som om de ikke forstår at i et demokrati bestemmer ikke regjeringen alt. Noe helt annet er at de oppfører seg snurt overfor en norsk regjering som gjør det meste for å tekkes kanskje den viktigste økonomiske supermakten i verden. Akkurat som de fleste andre regjeringer i verden gjør. For utenriksministeren, næringsministeren og andre i regjeringen var fjoråets tildeling ergerlig. De er sikkert positive til Liu Xiabos arbeid. Men de visste at det ikke kunne bli «business as usual» med China efter den tildelingen. Det er bare å se hvor ofte China legger opress på regjeringer og statsledere for ikke å ivareta en så politisk impotent leder som Tibets eksilleder Dalai Lama. Hadde China fortiet ham ville knapt noen brydd seg om hvem han besøkte for å tale Tibets sak. Norske relasjoner til China er blitt skadelidende av Nobelkomiteens tildeling. Man tråkker ikke China på tærne. Gahr Støre, Giske og de andre som håpet på å bli med på den kinesiske karusellen sliter med å finne ut hva de skal gjøre for å komme ut av dødvannet efter fjorårets tildeling fra Nobelkomiteen.

Norsk dobbeltspill for fred og smøring av diktaturer
At politisk tonedøve næringslivsledere lever efter devisen om at «penger lukter ikke» og således går verdens største diktatur tilhånde, er skuffende men ikke overraskende. Nå har imidlertid det største regjeringspartiet funnet en måte blidgjøre Chinas røde maktmennesker på; man tenker høyt om en reform av Nobelkomiteen. For tanker som ikke forplikter er jo ikke så farlige. Ihvertfall så lenge man ikke lever i det kinesiske diktaturet.

Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen mener Nobelkomiteens sammensetning bør endres, slik at dens arbeid og tildelinger ikke blir forvekslet med offisiell norsk utenrikspolitikk. Slik det nå er kunne man jo tro at komiteen bedriver den slags utenrikspolitikk som regjeringen ikke kan gjøre. Der Norge må ta hensyn til sine allierte, til næringslivet og eksportinntektene, kan Nobelkomiteen drive idealistisk arbeid for verdensfreden og menneskerettighetene. Et fint dobbeltspill. Hadde det ikke vært for at også det offisielle Norge har ambisjoner om å bli en stormakt innen fredsarbeide. Det offisielle fredsarbeidet skal imidlertid ikke gå i veien for næringslivets kontrakter. Derfor driver Norge fredsarbeid noen steder, som i Sri Lanka og mellom israelere og palestinere – mens statsbedriftene investerer i diktaturer. Slik driver Jonas Gahr Støre, Erik Solheim, Trond Giske og Ola Borten Moe det offisielle Norges dobbeltspill videre.

Nobelkomiteens sammensetning
bestemmes av Alfred Nobels testamente. Der står det at komiteen skal settes sammen av det norske Stortinget. Ikke mer enn det. At komiteen består av tidligere stortingsrepresentanter og statsråder er en gammel praksis. At Nobelkomiteen akkurat nå har en leder som har vært stats- og utenriksminister – og leder Europarådet, er tilfeldig. Torbjørn Jaglands nærmeste forgjengere har vært ikke-politikere. Men da komiteen tildelte prisen til den tyske redaktøren og antinazisten Carl von Ozzietsky var koblingen mellom det offisielle Norge og komiteen enda tettere.

Det er prestisje å sitte i Nobelkomiteen. Dagens utviklingsminister, tidligere partileder i SV Erik Solheim skriver i sin selvbiografi «Nærmere» (Millennium, 1999) at SV brukte god tid på å forberede lederskiftet i forbindelse med Hanna Kvanmos abdikasjon som SV-dronning i 1989. Han skriver: «Heldigvis fikk SV nok styrke etter valget i 1989 til å sikre henne de to «pensjonistvervene» hun ønsket seg – Nobelkomiteen og riksrevisjonen.» (s 125/26).

Makten til å endre Nobelkomiteens sammensetning
befinner seg i partienes stortingsgrupper. Kanskje også i Stortingets valgkomite. Og presidentskapet kan ha et ord med i laget. Hver høst konstituerer Stortinget seg. Det betyr at de velger hvem som skal være medlem hvor, hvem som skal være ledere, nestledere og sekretærer for stortingskomiteene. Hvem som skal få reise til FN og hvem som skal få andre mer eller mindre prestisjefulle verv.

Som det fremgår av Wikipedia-artikkelen om Nobelkomiteen har det vært regelen helt fra 1937 av medlemmer av den norske regjeringen ikke skal sitte i Nobelkomiteen. Siden 1978 sitter heller ikke stortingsrepresentanter i komiteen. De av komiteens medlemmer som har politisk bakgrunn var tidligere enten statsråd eller stortingsrepresentant.

Som det fremgår av boken til Erik Solheim finnes det mer eller mindre prestisjefulle verv eller jobber for ekspolitikere. Er du for ung til å bli pensjonist kan du bli fylkesmann. Men Nobelkomiteen er selve gullpremien. Du får en del av hele verdens oppmerksomhet. Du får sole deg i glansen av idealister – eller verdensledere.

Plassene i Nobelkomiteen er altså en del av «potten» når Stortingets valgkomite legger den omfattende kabalen. Medlemmene av Nobelkomiteen velges for seks år. Partiene får plass i komiteen efter sin størrelse. De to som nå skal skiftes ut er tidligere statsråd Sidsel Rønbeck (Ap) og tidligere stortingsrepresentant Inger Marie Ytterhorn (FrP). Signalene som nå gis, er at Stortinget kommer til å fortsette sin lange praksis. Komiteens leder, Torbjørn Jagland mener at kritikken av komiteen er «surrealistisk».

Redningsplanke for Siv Jensen?
Dagbladet har spekulert i at Carl I. Hagen kan komme til å bli oppnevnt som FrPs medlem. Skal man tro visse medier er forholdet mellom partiledelsen og den tidligere mangeårige formannen heller kjølig. Med den debatten som nå foregår om reform av Nobelkomiteen kan Siv Jensen ha fått en redningsplanke.

Carl I. Hagen er ingen «tidligere» politikere. Han var ordførerkandidat i Oslo ved årets valg, men gjorde så mange tabber at valget gikk rett vest. Men han valgte såvisst ikke å trappe ned. Han ble like godt leder for hele bystyregruppen. Som leder for FrPs seniororganisasjon er han også medlem av partiets sentralstyre. Han ble ikke stortingspresident, men kunne jo blitt statsråd. Men det blir nok med drømmen der også. Nobelkomiteen derimot, er noe annet. Den passer Hagens selvopptatthet og hunger efter prestisje og anerkjennelse. Ingen andre partier kan blande seg inn i hvem FrP oppnevner til «sin» plass efter Inger Marie Ytterhorn. Alt kan altså ligge til rette for Carl I. Hagen som nytt medlem av Nobelkomiteen. Mange går i rette med kritikerne av komiteen, blant annet Høyres gruppeleder i Trondhjem, Yngve Brox. Jan Egeland, tidligere statssekretær for Ap og visegeneralsekretær i FN har lansert personer som Desmond Tutu og tidligere FN-generalsekretær Kofi Annan som aktuelle som medlemmer av komiteen,

Fadesen da FrP første gang fikk medlem av Nobelkomiteen
er det knapt noen som husker nå. Den gangen, efter valget i 1989, skulle Hagen og resten av FrP-ledelsen gjøre sine hoser grønne hos KrF. Et fremtidig regjeringsarbeide skulle forberedes – mellom H, FrP og KrF. Selv om sistnevnte var mildt sagt lunkne. Utenrikspolitikk stod aldri høyt i kurs hos FrP. Først med nåværende talsperson Morten Høglund kan partiet sies å ha fått en profilert utenrikspolitiker. Men valget i 1989 sørget for at FrP skulle få et medlem i Nobelkomiteen. Og partiledelsen valgte å bruke vervet i sitt strategiarbeid. Derfor ble den KrF’eren Kåre Kristiansen oppnevnt. Og han ble ikke sittende lenge. Da Yassir Arafat fikk fredsprisen sammen med bl.a Shimon Peres valgte Kristiansen å trekke seg fra komiteen.

Da det ble klart at Kåre Kristiansen skulle få FrPs plass i Nobelkomiteen kritiserte jeg forøvrig dette i et leserinnlegg i partiavisen Fremskritt. Det var en naturlig oppfølgning av at jeg tidligere hadde tatt til orde for en opprydning i partiets utenrikspolitikk. Men nå kan det være på tide å ta opp denne tråden igjen, med et råd til Siv Jensen.

Du kan gå foran i reformarbeidet, Siv!
Flere, både i og utenfor Norge, mener at komiteen må få inn folk som ikke er ekspolitikere. Og gjerne personer fra andre land. Egentlig er ikke ideen så dum som den høres ut. Norsk utenrikspolitikk er sjelden spennende. Den handler om FN, NATO, og nå og da en verbal borgerkrig om tilknytningen til EU. Samt litt utenrikspolitikk og menneskerettigheter som idealistisk pynt over realpolitiske vurderinger.

Efter fjorårets storm fra China mot tildelingen til Liu Xiabo passer det egentlig dårlig å starte på en reform angående sammensetningen av Nobelkomiteen. Det vil virke som et knefall for China. Raymond Johansen og andre kan tro at de har vasket sine hender og gjort så mye som de kan for å blidgjøre China. Men Siv Jensen kan ta innersvingen på dem alle.

For som nevnt over er det partigruppene på Stortinget som skal oppnevne sine medlemmer. Denne gang gruppene til nettopp Arbeiderpartiet og FrP. Raymond Johansen og de andre Ap-toppene kan ha kalkulert med at det var riktig tidspunkt å gå ut med sitt reformutspill på, av to grunner: Man forsøker å blidgjøre China, og man vet at det ikke vil skje noe reelt fordi FrP skal ha Carl I. Hagen inn i komiteen.

Siv Jensen kan bli den som starter arbeidet med å endre og utvide Nobelkomiteens sammensetning. Hvis hun tør. Hun kan foreslå for sin stortingsgruppe at FrP skal gjøre nybrottsarbeidet – og dermed stille Ap i forlegenhet. For hvis FrP går foran, hvordan kan Aps ledelse unngå å følge opp? Efter utspillet fra partisekretær Raymond Johansen? Ap-ledelsen vil stille seg selv i et underlig lys hvis de ikke gjør noe. Men dét betinger altså at FrP går foran.

Siv Jensen kan foreslå at FrP oppnevner en norsk utenrikspolitisk ekspert. Eller en annen som har markert seg når det gjelder fred og/eller menneskerettigheter. For eksempel tidligere forlegger William Nygaard, som turde å publisere Salman Rushdies bok Sataniske vers. Skal man oppnevne en kritiker er Fredrik S. Heffermehl et alternativ. Han har lenge vært aktiv i tradisjonelt fredsarbeid – og er også en skarp kritiker av Nobelkomiteens arbeid (og av måten oppnevningen skjer på). Sannsynligvis står Heffermehl for langt unna FrP politisk til at han er et aktuelt valg. Men partiet kan også velge å gå utenlands. Det finnes nok av personer å ta av. Om nødvendig kan partiet rådføre seg med tenketanker som Cato Institute eller Heritage Foundation.

Konsekvensen av et slikt, dristig trekk som å oppnevne en ikke-politiker (kanskje en utlending!) til medlem av Nobelkomiteen er at plassen ikke kan brukes til å hedre hverken Carl I. Hagen eller noen annen i FrP (denne gang). Med FrPs fallende oppslutning kan det bli lenge til neste gang partiet får muligheten til å gi noen vervet i Nobelkomiteen. Så hvorfor ikke gjøre noe som garantert vil huskes? Og som kanskje kan få vidtrekkende følger?

Tør du gå mot strømmen, Siv?

Fra arkivet

Arrangementer

  • Mont Pelerin Society - Oslo 2022
    • 04/10/2022 - 08/10/2022
    • Oslo
  • LibertyCon 2022
    • 14/10/2022 - 15/10/2022
    • Miami