Ukategorisert

Norge trenger en liberal regjering

vedtok Unge Venstres landsmøte på Hamar i helgen. Ingenting oppsiktsvekkende at en liberal ungdomsorganisasjon ønsker en liberal regjering. Men UV mener moderpartiet må være beredt til å samarbeide med alle partier som ønsker å bytte ut en Ap-dominert regjering. Dette, mener kritikerne, åpner for at Venstre kan sitte i regjering også med FrP. Og slikt fører til bråk.

Jeg har dessverre ikke fulgt med på landsmøtedebatten, og må derfor tolke vedtaket ut fra hva som står i selve landsmøteuttalelsen, som ble vedtatt mot bare en håndfull stemmer. Selve avstemningsresultatet er oppsiktsvekkende, i ungdomsorganisasjonen til et parti der daværende partileder Lars Sponheim for bare to år siden ble oppfattet å sammenfatte Venstres holdning i regjeringsspørsmålet til å være “heller Jens enn Jensen”. Altså; heller en mindretallsregjering av Ap en en regjering der FrP inngikk (med Høyre).

“Heller Jens enn Jensen” – en dødslinje
Sponheim forsøkte fortvilet å endre “Heller Jens enn Jensen” til “hverken Jens eller Jensen”, underforstått ville Venstre heller ha en regjering av Bondevik II-typen (H, V, KrF). Velgerne gikk ikke på den. I 2005 begikk Carl I. Hagen et “karakterdrap” på Bondevik foran hele pressekorpset. Alle visste fire år senere, både kommentatorer, politikere – og velgere, at FrP ikke anså det som noen stor forskjell om en Bondevik II-type regjering eller en Ap-regjering styrte landet. Forskjellen ville være om FrP kom med eller ikke. Sannsynligheten for at FrP skulle innsette Sponheim, Solberg og Høybråten var altså minimal. Dermed fikk den rødgrønne regjeringen flertall på Stortinget på nytt, men ikke flertall blant velgerne. Sponheim klarte ikke engang å bli gjenvalgt, og gikk av som partileder allerede valgnatten.

De ikke-sosialistiske partienes “Tuppen og Lillemor”-aktige krangling foran 2009-valget fikk akkurat nok velgere til å mistro dem, til at det ikke ble flertall for skifte. Og hadde det i det hele tatt blitt noe skifte? Et borgerlig flertall der Høyre valgte samarbeide med SP og KrF ville gitt stor sannsynlighet for at FrP ville innsatt en ren Ap-regjering, med støtte av Sp og SV. Hvis Høyre istedet hadde valgt FrP, er det stor sannsynlighet for at Venstre (og kanskje KrF) ville innsatt en Ap-regjering. En fullstendig fastlåst situasjon. Velgerne så det. Og valgte istedet å la de rødgrønne fortsette.

Skei Grande og Hareide mer åpne enn Sponheim og Høybråten
Men nå er noe iferd med å skje. Både Venstre og KrF har byttet partiledere. Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide har tatt over for Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten. Men er det nok? Trine Skei Grande har vært klarere enn Sponheim på at hun ikke vil legge ned veto mot hvem Høyre skal samarbeide med. I motsetning til Sponheim vil altså Venstre under Skei Grande la en H/FrP-regjering bli dannet, og så samarbeide fra sak til sak. Akkurat som i Oslo. Det betyr at man noen ganger samarbeider med regjeringen, mens man andre ganger stemmer mot den, og kanskje skaffer flertall med andre. Men det er ufravikellig at man må bli enige om statsbudsjettet. Og medmindre FrP må skrinlegge mesteparten av sin økonomiske politikk, er det slik jeg ser det lettere for Venstre og spesielt KrF å bli enige med Ap enn med en regjering der FrP har betydelig innflydelse. En nærmest uløselig situasjon for Erna Solberg.

Da er vi tilbake ved politikken. Sakene. Og det er der Unge Venstres landsmøteuttalelse viser vei.

En mindretallsregjering av Høyre og FrP må unngås
Annerledes er det vanskelig å tolke følgende avsnitt i UVs landsmøteuttalelse: “Den største trusselen mot en fremtidsrettet miljøpolitikk og en anstendig innvandringspolitikk er en mindretallsregjering som gir Arbeiderpartiet spillerom. En mindretallsregjering bestående av Høyre og Frp vil gjøre det vanskelig å finne innflytelse for Venstre i nettopp disse sakene selv om man inngår et borgerlig budsjettsamarbeid. Dette er en selvstendig grunn til å søke regjeringsdeltagelse etter valget i 2013, og å ønske et samarbeid med alle borgerlige partier.”

Ordene “disse sakene” i avsnittet henviser til miljøpolitikken og innvandringspolitikken. Det burde stått integreringspolitikken, men det er så sin sak. Og det er nettopp når det gjelder saksfeltene miljø og innvandring/integrering at Venstre og FrP står lengst fra hverandre.

Unge Venstres poeng er at en mindretallsregjering av H og FrP kan finne løsninger med Ap, og dermed utelukke Venstre og de andre partiene som i sin tid utgjorde den såkalte “flyktingeopposisjonen” (Venstre, KrF, SV, SP). V og KrF klarte ikke å løsne båndene mellom H, FrP og Ap når det gjaldt flyktninger og integrering i Bondevik II-regjeringen. Sp og SV har heller ikke klart å gjøre det i den rødgrønne regjeringens tid. Unge Venstre har lært av historien. De vet at H, FrP og Ap – hvis to av dem eller alle tre) – har flertall sammen, kan blokkere for liberale løsninger både når det gjelder integrering og miljø. Hvis FrP havner i regjering Venstre også være der. Slik tenker Unge Venstre. Og de har unektelig et poeng. Men utfordringene med å bli enige på de på de nevnte to saksfeltene – og på alle andre – er likevel enorme. Spørsmålet er om de lar seg løse.

Oppskriften på forhandlingsbrudd
Ligger i landsmøteuttalelsens efterfølgende avsnitt. Tenk deg at Høyre, FrP, Venstre (og kanskje KrF) sitter i forhandlinger efter å ha fått flertall ved stortingsvalget i 2013. Venstres forhandlingsdelegasjon har følgende mandat (og dermed begrensninger):

“Venstre kan samtidig ikke sitte i en regjering som går mot partiets grunnleggende verdier. Det er en forutsetning at en regjering Venstre deltar i fører en langt mer miljøvennlig politikk enn den sittende regjeringen. Venstre bør blant annet kreve vern av Lofoten og Vesterålen, en ansvarlig økonomisk politikk, demping i offentlig pengebruk og betydelige innenlandske kutt i klimautslipp.

En borgerlig regjering må også føre en human asylpolitikk i tråd med Norges internasjonale forpliktelser, samt en integreringspolitikk fri for populisme og fremmedfrykt. Innvandrings- og integreringspolitikken må, som all annen politikk, ta utgangspunkt i enkeltmennesket, ikke gruppetenking basert på etnisitet eller religion.

Venstres foretrukkende regjering er med Høyre og Krf. Likevel må Venstre kunne sitte i en regjering med alle dagens opposisjonspartier dersom våre krav oppfylles.”

Alle de saker og saksfelter som her nevnes fører Venstre på kollisjonskurs med FrP. Hvordan forhandlerne skal formulere seg ut av de tilsynelatende uoverstigelige forskjellene mellom partiene er for min del en gåte. Jeg har ett, konkret råd: Start nå. Hvert av de fire ikke-sosialistiske partiene bør ta for seg de andre partienes stortingsvalgprogrammer, prinsipprogrammer, statsbudsjettforslag og andre politiske dokumenter. Blinke ut problemområdene. Og så se hva man er enige om. Derefter finne ut hvor uenigheten er størst. Og se om det ligger noen muligheter for å bli enige.

Ta et eksempel: Miljø. FrP mener at forurenser skal betale. Venstre er for å bruke markedet til miljøets beste. Med disse to setningene som bunnplanker må de kunne meisle ut en miljøpolitikk som begge partier kan stå bak.

Et tynt grunnlag
er de sakene og holdningene som uttalelsen peker på som felles, borgerlig tankegods:

“For liberalere er enkeltmennesket viktigere enn systemer. Velferd i offentlig regi skal gå til de som trenger det mest, ikke smøres tynt utover dem som har mest fra før av. Fremtiden skal sikres gjennom en skikkelig satsing på miljø, forskning og utdanning, selv om det betyr å prioritere ned andre velferdsområder.

Dette står i kontrast til kollektivismen og strukturkonservatismen som føres av dagens regjering, der de svakeste faller gjennom og kortsiktig gevinst trumfer langsiktig bærekraft. Liberal politikk er alltid i opposisjon til sosialdemokratiet, og Venstre må jobbe for å bytte ut dagens Arbeiderparti-dominerte regjering etter stortingsvalget i 2013.

Venstre fører en borgerlig politikk basert på borgerlige fellesverdier. Synet på et progressivt Norge i form av verdiskapning, private initiativ, utdanning og statens omfang tilsier at Venstre må søke makt i en borgerlig regjering.!

Ovennevnte avsnitt er landsmøteuttalelsens innledning.

Synet på verdiskapning og privat initiativ, samt på statens omfang peker i retning av bedre kår for næringslivet. Mindre byråkrati, færre lover, lavere skatter og avgifter. Mer privatisering og konkurranseutsetting. Det vil skape fart i økonomien, og dermed øke skatteinngangen (jfr. tilbudssideøkonomiens teori). Noe som igjen vil føre til at staten har mer penger å bruke på de viktigste oppgavene. I uttalelsen pekes det på forskning og utdannelse. Og miljø. Dette skal altså være Venstres satsningsområder (= mer penger) i regjeringen.

Noen vil kanskje også mene at ved å tolke verdiskapning litt annerledes og koble det med privat initiativ kan man også få inn den tredje sektor (mellom stat og marked). altså frivillige organisasjoner. Dette er både den liberale dimensjon, og KrFs hjertesaker.

Men er dette nok? Efter min mening er det i tynneste laget. Men det er et likevel et godt utgangspunkt. Både ideologisk og realpolitisk. Som nevnt over, må partiene heller før enn senere nedsette grupper til å utforme utkast til felles politiske standpunkter – til et fremtidig forhandlingsdokument. Forhandlingene vil uansett bli så vanskelige at det er greit å starte forberedelsen med en gang.

Å starte allerede nå vil gi de ikke-sosialistiske partiene anledning til samme tilnærmelsesprosess som de rødgrønne i årene før 2005. Å skrive seg sammen i merknader og forslag på Stortinget. Men ikke i for stor grad. For Unge Venstre har et par sluttpoenger som er helt essensielle.

Når skal velgerne få vite?
Å sette sammen regjeringskonstellasjoner. Å leke seg med statsrådslister. Å “kreve” svar på vegne av velgerne om hvem som vil samarbeide med hvem. Dette er journalistenes yndlingsbeskjeftigelse frem mot et valg. I 2009 ødela det valgkampen for de ikke-sosialistiske partiene. For meg ble det veldig vanskelig å stemme på et parti jeg er medlem av – men som ikke kunne si om ikke-sosialistisk valgseier skulle gi ikke-sosialistisk regjering. Jeg endte opp med å stemme Venstre likevel. Flere velgere stemte på de ikke-sosialistiske partiene enn på de rødgrønne, men sistnevnte fikk flertall på Stortinget.

Skal sakene, ideologien og løsningene på utfordringene komme i fokus, må man unngå at alt skal handle om hvem som kan samarbeide med hvem. Såpass har Unge Venstre skjønt. Og det skulle bare mangle.

Derfor heter det tilslutt i uttalelsen fra UV-landsmøtet:

“Venstre bør ta endelig stilling til om partiet skal sitte i regjering etter stortingsvalget i 2013. Venstres velgere skal vite at man ønsker å søke regjeringsmakt, men både de borgerlige partienes størrelsesforhold og resultatet av forhandlinger vil avgjøre om Venstre skal gå inn i regjering eller være i opposisjon

Unge Venstre vil at:
– Venstre skal søke regjeringsdeltakelse etter stortingsvalget i 2013, og søke mest mulig gjennomslag for liberal politikk.
– Et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering.
– Venstres valgkamp i 2013 skal fokusere på vår egen politikk, og ikke på andre partier.

– Venstre skal delta i enhver borgerlig regjering som fører en anstendig innvandringspolitikk, en ansvarlig økonomisk politikk, demping i offentlig pengebruk og en god miljøpolitikk.

– Valgresultatet avgjør om Venstre skal søke regjeringsmakt.”

Unge Venstres poeng er dette: Ikke-sosialistisk valgseier skal gi en ikke-sosialistisk regjering. Hvilken politikk denne regjeringen skal føre, og hvem som skal være med i den, avgjøres av partienes oppslutning innbyrdes styrkeforhold ved valget. Venstre bør fokusere på sin egen politikk – og skape tillit til og oppslutning om den. Velgerne skal ønske at Venstre får mest mulig gjennomslag i forhandlingene om en ny regjering. Da må velgerne gi Venstre sin støtte ved valget. Venstres løsninger kommer ikke av seg selv, men som en følge av at velgerne har gitt Venstre sterk nok støtte til med styrke å stå på for sine løsninger i forhandlingene.

Og de andre partiene vil si akkurat det samme til sine velgere.

Det er naturligvis slik en valgkamp skal foregå: Partiene skal snakke om sin egen politikk. Hva den innebærer. Så får velgerne si sitt på valgdagen.

Uttalelsens nest siste strekpunkt er naturligvis en utfordring til FrP. For FrP vil ønske andre saker og temaer inn i en regjeringserklæring. Og journalistene vil naturligvis peke på disse store motsetningene politisk mellom de to partiene. Det er journalistenes jobb. Så får vi se om partienes viljeserklæringer er nok til å vinne velgernes tillit. Denne gangen.

Hele uttalelsen fra Unge Venstres landsmøte kan leses her.

Unge Venstres leder Sveinung Rotevatn skal på Politisk kvarter i NRK P2 imorgen tidlig, kl. 0745. Da vil sikkert landsmøteuttalelsen bli tema.

0 0 vurdering
Vurdering
7 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Anonym
Anonym
9 years ago

Rotevatn er en god leder uansett, glad for gjenvalget. Samarbeid med FrP er både en bra og dårlig ting. Bra fordi mange mener det er dumt av V å ikke gjøre det, og fordi FrP vil moderere seg med V. Men dumt om V risikerer samme skjebne som SV, samt at mange V-velgere misliker FrP sterkt. Dessuten er det litt spesiell timing, etter Breivik. Men jeg er glade for at UV er dristige, slik de også har vært i EU-saken og når det gjelder legalisering av cannabis.

Eivind Knudsen
Eivind Knudsen
9 years ago

“Dessuten er det litt spesiell timing, etter Breivik.” Anonym? Neppe! Det viser bare at unge Venstre, til forskjell fra mange andre som sier de ikke liker den gruppetenkning de selv driver med, er istand til å se forskjellen på et partis politikk og at et underordnet, tidligere partimedlem har begått en forbrytelse. Unge Venstre er også realpolitisk oppvakte nok til å forstå at dagens sosialistregjering føler en politikk som på de fleste områder er skadelig for landet, og det tar organisasjonen konsekvensen av. Jeg merker også en viss tilnærming fra Fremskrittspartiets side, se bl.a. Solvik Olsens uttalelser til Aftenposten idag.

trackback
9 years ago

[…] landsmøtevedtak om regjeringssamarbeid med FrP. Les også Liberalerens kommentar om samme tema, her. Kategori(er): Kort sagt, […]

Geir Angeltveit
9 years ago

Eg vil jo sterkt anbefala at folk les vedtaket på http://www.ungevenstre.no

Det står at ein kan inngå samarbeide med alle dei borgarlege partia. Men med visse sjølvsagte krav.

Frp har uansett ikkje fleirtal for mesteparten av sin tullete politikk (økonomisk uansvarlegheit osb), så det skremmer meg ikkje. Det som skremmer meg er om AP skulle få mindretallsregjering og kunne gjennomført mykje av sin innhumane politikk (innvandring osb), støtta av Frp.

Høgre, Venstre og Krf vil aldri akseptera det tullet til Frp.

trackback
9 years ago

[…] God analyse av vedtaket på Liberaleren.no. […]

trackback
9 years ago

[…] Haakon Riekeles begrunner landsmøtets vedtak i en artikkel på Minerva. Vi minner om Liberalerens analyse av samme vedtak. Kategori(er): Ideologi, Kort sagt, Partier og organisasjoner, […]

trackback
8 years ago

[…] også min kommentar til Unge Venstres samarbeidsresolusjon fra landsmøtet nylig. Kategori(er): Helse og sosial, […]