Ukategorisert

Utopisk realisme utbrer filosofi via sosiale medier men filosoferer lite over rosabloggerne

Morten Tønnessen har de siste årene pendlet mellom Norge, Estland og Brasil. Han forsøker å utbre filosofi og gi filosofiråd via sosiale medier. Han snakker gjerne med Liberaleren om sosiale medier generelt, og blogging spesielt. Men rosabloggingen anser han ikke som noe sunnhetstegn ved nivået i norsk samfunnsdebatt.

NRKs analysesjef Kristian Tolonen har kommentert en undersøkelse om at blogger blir lest av mange, men skrives av få. Det hevdes at blogger er et tenåringsfenomen. Liberaleren har snakket med norske bloggere ingen vil oppfattet som typiske rosabloggere, om blogging, sosiale medier – og om at rosabloggerne stjeler oppmerksomheten. I Liberalerens serie om de som blogger uten å være rosabloggere presenterer vi mannen bak bloggen Utopisk realisme.

– Morten Tønnessen, du er nok forholdsvis ukjent for Liberalerens lesere, så kan du si litt om hva du driver med?

Jeg fullfører i høst en doktorgrad innen fenomenologi og semiotikk hvor jeg har norsk ulveforvaltning som case study. Doktorgraden er tatt ved Estlands Universitetet i Tartu, men jeg har også vært tilknyttet et par norske universiteter, og skal neste år jobbe som universitetslektor i filosofi ved Universitetet i Stavanger.

Jeg var aktiv i Miljøpartiet De Grønne som 18-åring, og var da bl.a. med på å lage partiets første alternative statsbudsjett. Så ble jeg anarkist og sluttet. Likevel var jeg partisekretær under valgkampen i 2003 (siden jeg mente det var bedre bruk av min tid og mine krefter å bidra der enn å være telefonselger). Jeg har ikke vært medlem av De Grønne siden 1995, men sympatiserer med partiet.

– Hvor lenge har du blogget?

Siden 2007 (Utopisk Realisme – Utopian Realism begynte året etter).

– Du har jo flere blogger. Kan du si litt om hvordan du bruker dem, og hvorfor du har valgt å ha flere blogger?

Jeg har tre egne blogger: Utopisk realisme (politisk blogg), Utopian realism (akademisk blogg, engelskspråklig) og, de siste månedene, Kardemomme Tidende (satirisk blogg, særlig opphengt i stavefeil o.l.). Sistnevnte er et spinoffprodukt av det som i sin tid var en trykt blekke (en slags blanding av satirisk magasin og personlig årsberetning; et julebrev i magasinform), distribuert til venner og familie.

Jeg har siden 2006 vært knyttet til et utenlandsk universitet og der brukt engelsk som arbeidsspråk. Det gjorde det naturlig å ha en engelskspråklig blogg. Utopian Realism fungerer mest som en logg, dvs. en systematisk oversikt over mine akademiske aktiviteter. Bloggen føres på en måte like mye for min egen del som for lesernes del – men jeg har erfart at det er en god måte å kommunisere på utad også; bloggen er godt synlig i internettsøk innen de smale områdene jeg arbeider innen (biosemiotikk osv.) og bidrar slik til å fremme mine hjertesaker.

Utopisk Realisme, den eldste bloggen min, er politisk og som sådan aktivistisk. Det er godt å ha en arena for å fremme mine politiske synspunkter. Når jeg har skrevet noe i et trykt medium gjengir jeg det gjerne i etterkant i Utopisk Realisme, så slik fungerer også den bloggen som et slags arkiv over mine skriverier, ved siden av å inneholde bloggposter skrevet kun for nett.

I tillegg til disse tre bloggene er jeg også bidragsyter til den akademiske bloggen Biosemiosis – som imidlertid er lite aktiv – det siste året har jeg skrevet halvparten eller så som har blitt skrevet der, selv om vi i utgangspunktet er en lang rekke bidragsytere.

– Hva fikk deg til å begynne?

Utopisk Realisme er altså den eldste bloggen min, så utgangspunktet mitt var å skrive politisk. Siden jeg har vært samfunnsengasjert siden jeg var 14-15 falt det meg naturlig.

– Er du privat eller personlig på bloggene? Og hva er isåfall forskjellen?

Jeg er vel ikke så mye privat… Særlig ikke i Utopian Realism, der holder jeg en nøktern tone (skjønt bloggen er strengt knyttet til min egen aktivitet – bl.a. gjengir jeg iblant oversikter over hva jeg har lest). I Utopisk Realisme hender det jeg deler en privat erfaring, men det er ganske sjelden (f.eks. i innlegget “Terrorens retorikk”, hvor jeg beskriver min brors tilstedeværelse ved bilbomben i Regjeringskvartalet, og viser til at jeg de dagene gråt mer enn jeg noengang før har gjort som voksen). Der er jeg derimot tydelig på at jeg nesten utelukkende uttrykker egne meninger. Andre ganger deler jeg bare kjapt en link til annet materiale – f.eks. “dagens graf” i The Economist.

– Hvordan vil du karakterisere bloggene dine?

Utopisk Realisme er en politisk blogg med vekt på miljø, økonomi og liberale/demokratiske verdier. Utopian Realism er en akademisk blogg eller rettere logg, hvor jeg loggfører hva jeg skriver, redigerer, foredrar om osv. i akademisk sammenheng. Kardemomme Tidende er en satirisk, humoristisk blogg uten særlig kvalitet – billig humor.

– Er du opptatt av lesertall?

Joda. De er ikke så enormt høye, men jeg har et jevnt tilsig av lesere. Utopisk Realisme har midlertidig vært inne på noen topplister, blant annet var den de første to ukene etter terroren, da jeg blogget veldig aktivt, Sørlandets største politiske blogg. For Utopisk Realisme og Utopian Realism sjekker jeg via en automatisk tjeneste (Statcounter) lesertall ukentlig.

– Hvordan forholder du deg til respons på bloggene i form av leserkommentarer?

Jeg setter pris på kommentarer når de er vektige, og ignorerer dem når de er flåsete. Får ikke så veldig mange kommentarer dessverre. Jeg tillater anonyme kommentarer, og sletter bare spam.

– Har du en bevisst policy når det gjelder å lenke?

En stund lenket jeg i Utopisk Realisme systematisk til oppslag i VG og Dagbladet på nett, for å generere mer trafikk. Det sluttet jeg med da det begynte å bli uklart om de faktisk oppførte bloggene som lenket til dem. Nå lenker jeg bare til det som er høyst relevant. I Utopian Realism lenker jeg først og fremst til sider jeg selv er interessert i eller som er direkte relevant for det jeg omtaler. Jeg har dessuten både i Utopisk Realisme og Utopian Realism sidemenyer med permanente lenker til anbefalte og relevante sider.

– Markedsfører du bloggingen din gjennom sosiale medier?

Jeg deler endel blogginnlegg, særlig fra Utopisk Realisme, på Twitter og Facebook. I akademisk sammenheng er jeg også å finne på Academia.edu, et sosialt medium jeg har stor sans for, men derfra lenker jeg bare i liten grad til blogginnlegg.

– Synes du at du klarer å skape større interesse for filosofi gjennom sosiale medier?

Det er jeg litt usikker på. Det jeg gjør er å bruke filosofi i samfunnsdebatten, til å få perspektiv på pågående debatter. Selskapet mitt Spør Filosofen har egen nettside, har gitt navn til min Twitter-konto og har egen Facebook-side (dvs. jeg som offentlig person). Men foreløpig har det blitt lite penger i kassa, selv om jeg byr meg fram som platonisk prostituert. Også som kommers filosof må jeg bevare en viss integritet, så det er nok grenser for hva jeg kan være med på. Uansett, jeg tror ikke akkurat at de beste filosofiske debattene foregår på Facebook. Hva gjelder Twitter utviklet jeg flere år før den tjenesten ble lansert konseptet “SMS-filosofi” – store spørsmål, korte svar. Skulle tatt copyright på det…

– Kan det være like greit å skrive “notater” på Facebook som å blogge?

Det blir et forskjellig og mer begrenset publikum. Så om jeg har noe jeg vil ha ut, nøyer jeg meg ikke med å skrive på Facebook.

– Du er rimelig aktiv også på Twitter. Hvordan bruker du twitter?

Det har variert hvor aktiv jeg har vært på Twitter – det nådde en topp under og like etter terroren. Da brukte jeg det også som en god informasjonskilde, for å holde meg løpende oppdatert. Generelt lenker jeg til de fleste av innleggene mine i Utopisk Realisme via Twitter. Dermed fungerer Twitter-kontoen min bl.a. som en slags feed for Utopisk Realisme. Twitter-navnet mitt er forresten Sporfilosofen (knyttet til den kommersielle nettsiden www.Sporfilosofen.no).

– Kan man få til god synergi mellom ulike sosiale medier?

Jeg tror det er endel å få ut av det, ja.

– Hva inspirerer deg til å skrive en bloggpost?

Engasjement, magefølelse, et behov for å uttrykke meg, ha en stemme. Eller simpelthen en anledning til å viderebringe et morsomt poeng, eller nyttig informasjon.

– Er blogging for deg et overskuddsfenomen eller hvordan vil du karakterisere bloggingens plass i din hverdag?

Utopisk Realisme er i stor grad et overskuddsfenomen, men også ofte et nødvendighetsfenomen, når jeg føler sterkt for noe. Utopian Realism har jeg mer rutine på, der hender det jeg er bakpå med noen ukers rapportering, men jeg kommer alltid i rute igjen – der vet jeg hva som hører hjemme i bloggen, og må med.

– Har bloggingen din (eller bloggene) fått noen konkrete følger, i form av oppslag i medier, henvendelser til deg, eller på annen måte?

Ja. Oppslag i Nettavisen, Fædrelandsvennen, samt på noen nettsteder… Noen få avisartikler på nett har dessuten blitt korrigert etter omtale av feil i Utopisk Realisme, som jeg typisk har videreformidlet til journalisten. Et par forslag jeg har fremmet i Utopisk Realisme har videre blitt plukket opp av Miljøpartiet De Grønne. Ellers er det noen akademikere i forskjellige land som har funnet fram til arbeidet mitt via Utopian Realism, og så begynt å lese f.eks. tidsskriftartikler jeg har skrevet.

– Hvilket forhold har du til såkalt rosablogging?

Det tenker jeg ganske lite på. Men jeg har jo merket meg at det er noe typisk norsk ved det, og at endel andre land i større grad har politisk pregede blogger. Sånn sett er ikke den dominerende rosabloggingen et sunnhetsregn for nivået i norsk samfunnsdebatt. Rosablogging er selvsagt OK gitt sitt publikum, men det blir et problem når mye leste tenåringsbloggere med kompetanse på mote og posering uttaler seg skråsikkert flåsete om politikk (se Til Lars Petter Granli: Kildekritikk, gutt!).

– Har blogging noen betydning i samfunnet eller samfunnsdebatten?

Åpenbart. Men ikke først og fremst rosablogging, hva samfunnsdebatten gjelder. Debatten rundt datalagringsdirektivet er et godt eksempel på en politisk debatt som for en stor del var en bloggerinitiativ. Som den debatten illustrerer er det imidlertid ikke slik at nett-intelligensiaen nødvendigvis har avgjørende gjennomslagskraft i de politiske partiene. Men reise debatt, det kan man – og det har verdi i seg selv også, i et demokrati.

– Er de tradisjonelle mediene flinke nok til å bruke bloggere (skribenter som ikke er profesjonelle journalister), eller synes du de er nedlatende til fenomenet blogging og de “nye stemmene”?

Jeg vet ikke om nedlatenhet er det riktige stikkordet, men et problem er at det går for mye i de samme kjente navnene (noe som også gjelder papiravisenes “Twitter-spalter”, som i mange tilfeller blir et veldig internt kjendissirkus). Men noen har jo slått seg opp som dyktige politiske bloggere og derigjennom blitt en stemme i offentligheten også i trykte medier – f.eks. Vampus.

– Kan man måle betydningen av blogging, eller bloggernes innflydelse på media eller i samfunnet?

Eksakt måling er som på så mange områder mulig men lite hensiktsmessig (og misvisende, om det tas for alvorlig). Kvalitative studier er nok bedre egnet.

– Hvilke blogger(e) leser du selv?

Noen blogger til folk jeg kjenner, og noen av de større politiske bloggene i Norge (inkludert fake blogger som Jan Simonsens “Frie ytringer”), alt ganske sporadisk og usystematisk. Dessuten iblant noen internasjonale blogger, inkludert Dot Earth.

– Har du noen formening om hvordan fenomenet blogging vil utvikle seg?

Det blir nok ikke mindre av det med det første. Kanskje noen nye undergenre vil dukke opp, og go viral? Flere (partipolitisk) uavhengige politiske blogger hadde vært et stort pluss i norsk sammenheng. Partipolitiske blogger er ofte forutsigbare og kjedelige – en nymotens partipresse.

– Oppfatter du at bloggingen din kan knyttes til jobben din? Synes du det er greit å blogge om ting som har med jobb å gjøre?

I tilfelle Utopian Realism kan den åpenbart det, det er en slags jobblogg. Som akademiker føler jeg også et ansvar som intellektuell, og der kommer også Utopisk Realisme inn. Det ansvaret føler jeg imidlertid uavhengig av inntekt eller profesjon. I min bransje – filosofi og semiotikk – synes jeg det hadde vært unaturlig, eller i hvert fall lite hensiktsmessig, å ikke ville ytre meg i all offentlighet.

– Kan du forklare det for mange motsigende navnet Utopisk realisme?

Disse nøkkelordene hører naturlig sammen fordi det på lang sikt er slik at bare det som idag fortoner seg som utopisk virkelig er realistisk. Vi må få lengre tidshorisont i samfunnsdebatten, og en mer prinsipiell politisk debatt. Altfor mange premisser for samfunnsutviklingen tas for gitt, uten kritisk debatt. Når jeg presenterer meg som en utopist, så betyr det at jeg tenker i det lange løp, mener å vite noe om hva i det bestående samfunn som nødvendigvis er forbigående fenomener, og har en visjon om et bedre fremtidssamfunn.

Utopisk realisme
Utopian realism
Kardemomme Tidende

Comments are closed.