Ukategorisert

Har du heist flagget idag?

04.november kunne vært flaggdag i Norge. Spørsmålet er hvilket flagg vi skulle heist. Selv sildesalaten var ikke oppfunnet. Barnetog i november hadde vel heller ikke vært noe særlig. Men 04.november er Norges 2.grunnlovsdag. Og også den 2.grunnloven kom i 1814.

Ja, vi skal tilbake til det magiske året 1814. Det gullforgylte året i Norge historie, da våre forfedre i en skjebnetime kastet det danske åket og eneveldet på sjøen, og nøt selvstendigheten noen usannsynlige sommermåneder. Så kom høsten med gråvær og svenske soldater marsjerende over kjølen med en av Europas mest erfarne feltherrer i spissen. Selvstendigheten og ballprinsen Christian Frederik slo følge med fuglene sydover, mens en kald vind kom fra høst og satte nederlagets isroser i nordmenns kinn der stoltheten over eget overmot blusset så vakkert om våren og sommeren.

Fasiten om 1814?
Alle nordmenn tror de kan de vesentligste tingene om 1814; den danske prinsen Christian Frederik var danskekongens representant og øverste myndighet i Norge. Da stormaktene tvang taperlaget Danmark til å avstå Norge til vinnerlagets Sverige (Kieltraktaten), og Christian Frederik fikk hjelp av fremsynte norske menn som Georg Sverdrup og Christian Magnus Falsen sørget for at Norge i løpet av noen få korte våruker fikk skrevet en grunnlov og stablet et moderne demokrati på benene. Så kom stormaktene og tvang opprørskongen Christian Frederik til å abdisere og Norge til å akseptere unionen med Sverige (sånn omtrent Kieltraktaten) – mens en brummende Carl Johan måtte akseptere den norske grunnloven (med kosmetiske endringer). Heltene er Christian Frederik, Christian Magnus Falsen, demokratiets påvirkingsagent Georg Sverdrup, og om høsten da alt syntes tapt redningsmannen Wilhelm Christie som berget grunnloven.

Men stemmer oppfatningen vår av hva som skjedde i 1814 – og er de nevnte herrer virkelig heltene vi bør feire?

Opptakten til 1814
finner vi både i det dansk-norske eneveldet, napoleonskrigene og den stadig dypere krisen i Sverige. Svartedauen, reformasjonen i 1537 og innføringen av eneveldet i 1660 var tre begivenheter som førte Norge inn i et dypere avhengighetsforhold til Danmark og fjernet alle danskekongens rivaler til makten; den katolske kirken og den norske adelen. Norge var i realiteten en provins i Danmark. Men utviklingen av en egen økonomi hadde skapt ønske om større norsk selvstyre, og for noen noe så dristig som tanker om selvstendighet. Som alliert med Napoleon sank Danmark de første årene efter 1800 ned i elendigheten. Britene brant hele den danske flåten, og gjorde kontakten med Norge vanskelig. Nordmennene måtte klare seg selv.

I Sverige hadde man problemer med kuppforsøk, attentater mot kongen (som drapet på Gustav III i 1792), og avsettelsen av den gale Gustav IV i 1809. Den foretrukne tronfølgeren døde på mystisk vis. Gustav IV’s onkel kom igjen på tronen (Carl XIII), men han var gammel og uten arvinger. Også Sverige syntes fortapt. Russland hadde sett sitt snitt til å tilrane seg Finland fra Sverige alt i 1808. Hvordan skulle det gå med Norden i disse svært dramatiske tider?

I 1810 virket det for Sverige som om redningen lå i en allianse med Napoleons Frankrike – som var på høyden av sin makt. Riksdagen i Ørebro valgte den franske marsjalen Jean Bernadotte til tronfølger. En kjent fransk hærfører som hadde gjort seg populær blant tilfangetagne svenske offiserer. Carl XIII adopterte Bernadotte, som valgte navnet Carl Johan. Men svenskene var dårlig orientert. Carl Johan satte igang med å bygge en allianse mot Napoleon – med Russland og England, og efterhvert med Østerrike. I Sverige kalles dette “1812 års politik“. Carl Johan hadde som fransk general og marsjal deltatt i de mange felttogene Napoleon hadde foretatt på det europeiske kontinentet – både før og efter statskuppet 09.november 1799 der han grep makten i Frankrike. Den inngående kjennskapen Carl Johan hadde fått til Napoleons strategi ble av stor betydning da alliansen mot Napoleon ble tømret. Det skjedde for alvor på det såkalte Trachenberg-møtet (som ligger i dagens Polen) 09. – 12.juli 1813. Uten kart kunne Carl Johan beskrive europeisk landskap, liste opp geografiske særtrekk og militære formasjoner og forklare hvordan man skulle bruke Napoleons strategi mot ham, og slik overvinne ham. Og dét gjorde de, i det såkalte folkeslaget ved Leipzig i oktober samme år. Napoleon måtte rømme byen, og befant seg derefter på flukt – inntil han måtte abdisere i april året efter.

De allierte var ivrige efter å forfølge Napoleon og knuse ham, men Carl Johan hadde andre planer. Han hadde blitt oppholdt med gyldne løfter – om blant annet Norge som premie. Nå var han lei av snakk og tomme løfter. Han gikk sin egen vei. Ikke sydover, mot sitt fødeland Frankrike, men nordover – mot Danmark. Danskekongen hersket, ihvertfall formelt, over Norge. Nå skulle han tvinges til å avstå Norge til Sverige. Og de allierte skulle stilles overfor et fullbyrdet faktum; et avstått Norge. Da kunne de ikke gå fra sine løfter. Og da nærmer vi oss både 1814 og det som ble en direkte årsak til at Norge på denne dagen i 1814 fikk en ny grunnlov og en svensk konge.

Kappløpet om Norge
kunne vi kalt det som nå skjedde. Mens Carl Johan jobbet med å overbevise svenskene om at de skulle glemme Finland og heller se mot Norge, og overbevise sine allierte om at Norge og Sverige utgjorde en naturlig enhet, sendte danskekongen sin fetter og arving prins Christian Frederik til Norge som stattholder. Han måtte smugles inn, siden britene patruljerte farvannet mellom Danmark og Norge. Mye av det som nå skjedde, er kjent.

Carl Johan presset danskekongen militært, og fikk fremforhandlet Kieltraktaten. Der avstod Danmark Norge til Sverige. Det er forresten ikke helt nøyaktig; Norge skulle avstås til kongen av Sverige. Christian Frederik klarte ikke å forhindre at nyheten om Kieltraktaten ble kjent i Norge. Og det fantes et “parti” av ledende menn som jobbet for at Norge skulle bryte med Danmark, og nærme seg Sverige istedet. Men Christian Frederik hadde mottrekket klart; Norge skulle erklære seg selvstendig – med ham selv som konge. Han var jo tross alt allerede arving til tronen. Men Georg Sverdrup fikk ham på andre tanker; han overbeviste prinsen om folkesuverenitetsprinsippet. Makten utgår fra folket. Denne tankegangen hadde hatt mye å si både for den amerikanske og franske revolusjonen. Dermed fikk vi Notabelmøtet, eden på kirkebakkene landet rundt – og tilslutt riksforsamlingen på Eidsvoll.

For å hindre at Norge ble underlagt Sverige ofret Christian Frederik fødselsretten og eneveldet, og ble isteden Norges første folkevalgte konge. Valgt 17.mai 1814. Eneveldet ble avskaffet. Kongen av guds nåde ble istedet en konstitusjonell monark. En dristig for ikke å si dumdristig strategi. Norge stod helt alene. Slagne Danmark kunne ikke hjelpe. Den gamle allierte Napoleon var detronisert og eksportert til den lille middelhavsøyen Elba. Og alle de europeiske stormaktene var på Sveriges side. I tillegg var Norges økonomi katastrofal og militære slagkraft nærmest ikke-eksisterende. Men det magiske ordet selvstendighet ble brukt som blendverk for å skjule sannheten for folket. Grunnloven ble skrevet og signert. Broderlenker ble dannet før grunnlovsfedrene dro hvert til sitt og overlot styringen til Christian Frederik og statsrådet.

Efter å ha ordnet Kieltraktaten var Carl Johan nå bundet til å følge sine allierte “storebrødre” til Paris. Han selv og Sverige var tross alt spurven i denne tranedansen. Først da Napoleon var slått og bourbonerne gjeninnsatt på Frankrikes trone kunne Carl Johan vende nesen mot nord igjen.

Kattekrigen, Mossekonvensjonen – og en ny grunnlov
Nå er vi kommet til siste kapittel. Og det er ikke mindre dramatisk enn de foregående. Vel hjemme i Sverige ble Carl Johan feiret som en helt. Europas svøpe var nedkjempet. Sveriges storhet gjenreist. Sverige var tilkjent Norge.

Problemet var bare at i Norge satt det allerede en konge. Christian Frederik. Nå som Carl Johan trodde han skulle få nyte seierens frukter måtte han ut i krigen igjen. Den såkalte kattekrigen. Han måtte tvinge gjennom Kieltraktatens bestemmelser, åpenbart mot nordmennenes vilje. Men traktaten var gyldig efter datidens folkerett. Stormaktenes representanter reiste til Christiania for å tale revolusjonskongen til rette. Uten hell. Christian Frederik og hans menn vendte det døve øret til. Men nå var det alvor. Han måtte kommandere norske soldater ut i felt. Mot en av Europas mest erfarne generaler. Carl Johan gav sin hær strenge instrukser. De skulle ikke plyndre. De skulle holde seg til veier istedenfor å ferdes over dyrket mark. Det var knapt så de skulle få avfyre et eneste skudd. De måtte formelig liste seg frem mot Norge. Derav navnet “kattekrigen“.

Christian Frederik gav fort opp. Nordmennene beskyldte ham for å være feig. Mossekonvensjonen ble fredsavtalen kalt. Siden svenskene ikke anerkjente Christian Frederik var han ikke part i avtalen. Svenskene forhandlet med Stortinget. Kravet fra Carl Johan var at grunnloven måtte forandres – slik at den skulle tilpasses unionen med Sverige. Carl Johan hadde selv lovet nordmennene en egen grunnlov – i propagandakrigen rettet mot Norge. Nå trengte han ikke sette igang den prosessen.

Christian Frederik abdiserte og dro hjem til Danmark. Der måtte han vente i mange tiår på å bli konge. Valg til et nytt storting ble holdt, der bare ca. 1/4 av representantene også hadde vært en del av riksforsamlingen. Bare Wedel Jarlsberg fra “svenskepartiet” ble innvalgt. Det var Christie som ble denne 2.grunnlovsforsamlingens helt høsten 1814. Han tok ledelsen i arbeidet, og istedenfor kun å forhandle om de paragrafene som måtte endres i Eidsvollsgrunnloven ble hver eneste paragraf stemt over. Formelt fikk Norge derfor ikke en “revidert” grunnlov men en helt ny grunnlov.

Mens Eidsvollsgrunnloven ble vedtatt i perioden 10.april – 17.mai, ble den 2.grunnloven fra 1814 utarbeidet i tidsrommet 07.oktober – 04.november. På denne dagen ble Carl XIII valgt til norsk konge (som Carl II).

Christian Magnus Falsen, som nå er kjent som “grunnlovens far” var mest opptatt av å sikre kongens makt i den grunnloven som ble laget på Eidsvoll. For kongen, det skulle jo være Christian Frederik. Falsen var tross alt embedsmann fra eneveldets tradisjon. Han valgte å tjene den nye kongen også. Slik sett skuffet han mange som bare med tungt hjerte aksepterte unionen med Sverige. Dette er blitt glemt (eller fortiet) i den tradisjon som er vokst frem rundt det magiske året 1814.

Christian Frederik ville ha sin fødselsrett, og være enevoldskonge. Det var Georg Sverdrup som overbeviste ham om å bryte med fortiden og ønske fremtiden (folkesuverenitetsprinsippet) velkommen. Christian Frederik ville ikke kjempe for Norges selvstendighet da det ble alvor. Feighet – eller endelig litt realitetsorientering? Carl Johan hadde lovet nordmennene en grunnlov – men aksepterte en tilnærmet blåkopi av 17.mai-grunnloven. Og han brukte minimal makt for å få det til. Selv om han kunne feiet all norsk motstand tilside. Med stormaktenes aksept.

Dét Norge som trådte inn i 1815 hadde forandret seg helt grunnleggende. Rammene for fremtiden var satt både av Kieltraktaten og riksforsamlingen på Eidsvoll.

Det reaksjonære Europa som vokste frem efter at Napoleon var nedkjempet fryktet “revolusjonskongen” Christian Frederik. Han ble de liberales helt. Men skuffet stort da han tilslutt kom på tronen. Det var efter hans død at Danmark gjennomgikk demokratisering og modernisering.

Til tross for at Carl Johan var erobrereren som satte en stopper for nordmennenes revolusjon og drøm om selvstendighet, ble han en folkekjær konge i Norge. Han satte igang arbeidet med å bygge Slottet, og vernet Norge mot hevngjerrige svenske militære og adelige – som ville “tukte nordbaggene”. Han kunne være misfornøyd med Grunnloven – og sterkt kritisk til Stortinget. Men han satte seg aldri ut over de konstitusjonelle rammene.

Helten ble en skuffelse, og skurken ble folkekjær.

Kattekrigen ble den siste krigen mellom Norge og Sverige, og den ble Sveriges siste krig.

Men tross alt skal vi vel være glade for at grunnlovsdagen feires 17.mai – og ikke 04.november.

0 0 vurdering
Vurdering
Tags:
1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
cra
cra
8 years ago

Ja, kan ikke gå i tog i dette været.