Ukategorisert

Problemet med nasjonalt og statlig eierskap

kom klart til uttrykk i debatten efter næringsminister Trond Giskes redegjørelse til Stortinget idag. Er «nasjonalt eierskap» et mål? Hvordan skal statlig eierskap utøves? Næringsministeren møtte bevæpnet med sitater fra sine motstandere om nettopp disse temaene.

Særlig KrF og Venstre har problemer, men også regjeringspartiene SV og SP. Alle fire er opptatt av å gripe inn overfor bedrifter der staten har helt eller delvis eierskap, både når det gjelder oljesandprosjekter, og eierskap eller investeringer i selskaper som driver med ting som kan sverte freds- og miljønasjonen Norges rykte. Dette kaller de aktiv utøvelse av statlig eierskap.

De to rødgrønne regjeringspartiene er opptatt av såkalt nasjonalt eierskap, dvs. at viktige (eller symboltunge) bedrifter skal ha norsk eierskap. Under den rødgrønne regjeringen har statens oljefond investert tungt i andre land. Det er slett ikke sikkert at hverken politikere eller vanlige folk i disse landene er særlig begeistret for at bedrifter og næringer får utenlandsk (norsk) eierskap. Men Norge fortsetter ufortrødent å kjøpe opp. Den norske staten er en superkapitalist, som kjøper opp over en lav sko. Å kritisere private norske eiere – eller staten – for å «tillate» at norske bedrifter selges til utenlandske eiere får dermed en sterk eim av dobbeltmoral.

Enten så må man akseptere at Norge er en del av en internasjonalisert økonomi, der eierskap ikke kjenner landegrenser, eller så må man iverksette en helt annen politikk – for å lukke grensene for kapitalflyt og investeringer.

Aksepterer man en internasjonalisert økonomi slutter man å snakke om «nasjonalt eierskap». For det er en innholdsløs floskel.

Ønsker man nasjonalt eierskap må det norske oljefondet holde sine investeringer innenfor landets grenser. Reglene for å flytte kapital utenlands må gjøres ganske mye strengere. En slik politikk kan bare føres med SP og SV i førersetet. To partier med ca 10% oppslutning.

For dem som er tilhengere av statlig eierskap, er det en vanskelig balansegang å føye til ordet «aktivt». For hvor aktiv skal en eier være, som samtidig setter rammene gjennom lovverk og skattesystem, og i tillegg har kontrollfunksjon?

En stat som er knapp majoritetseier, eller stor mindretallseier, hvor aktiv skal den være for sin post – hvis interessene til staten går på tvers av de øvrige eiernes interesser?

Er det OK med hyppige sms’er og tlf.samtaler, eller skal staten uttrykke seg gjennom stortingsmeldinger? Når statens representanter i heleiede foretak (som helseforetakene) ikke engang bryr seg om klare signaler hva angår lønnsnivå til ledere, hva må til for at statens stemme som eier skal være så klar at den blir hørt?

Aktivt statlig eierskap åpner for detaljstyring, uklare roller, en annen variant av «gutteklubben grei»-kontaktnett, og flere andre negative aspekter.

Det beste hadde vært om staten foretok en krystallklar rollefordeling: Staten gir rammer og har kontrollfunksjon, mens private utøver eierskap.

Giskes posisjon i Ap og fagbevegelsen har vært et underliggende tema. Når saken ikke får konsekvenser for næringsministeren er det ikke bare fordi Giske har en sterk posisjon på venstresiden i Ap, men også fordi hans sterke meninger omo nasjonalt eierskap har stor støtte hos Aps regjeringspartnere – og internt i Ap. Dette visste naturligvis statsministeren. Å sparke Giske har sannsynligvis aldri vært noe tema. Når det viste seg at også Kristin Halvorsen som SV-leder ønsket salget av TV2 opp i regjeringens underutvalg stilte saken seg helt annerledes enn når Giskes utsagn om at regjeringen ikke hadde rukket å ta saken opp fremstod som om han motarbeidet statsministerens forsikringer til LO-lederen. Saken ville kommet opp på regjeringens bord på et eller annet tidspunkt. Det ville ikke endt med regjeringskrise, men lagt ytterligere bør på statsministerens skuldre. Til å begynne med så det ut til at saken ville bli en ripe i lakken for Giske. Men istedet har saken demonstrert en splittelse som går tvers gjennom regjeringen og Ap, mellom de «moderne» sosialdemokratene» og de mer tradisjonelle konservative og venstrevridde i Ap. Venstrevridde inkluderer også regjeringspartnerene SV og SP.

Hvis utsalget av TV2 hadde skjedd under Stoltenbergs første regjering ville SP og SV stemplet det som et resultat av Aps høyredreining. Hadde motstanderne av salg i den rødgrønne regjeringen hatt tid til å mobilisere ville LO-leder Flåthen hatt problemet internt hos seg. For salg til Egmont var ikke aktuelt for LO på en tidligere fase. Nå ble det slik likevel.

Saken har vært uheldig for den rødgrønne regjeringen. Men LO kan ikke i fremtiden komme og kritisere private norske eiere for å «selge ut» viktige bedrifter. LO bidrar selv til prosessen som eier. Og LO er en stor eier i norsk næringsliv. Det er bare ikke så synlig. LO kunne stått for en alternativ kurs hva angår eierskap. En kurs som står mer i stil til retorikken som fagbevegelsen bruker når de kritiserer privat næringsliv. Men LO opptrer altså som eier på samme måte som resten av det ikke-statlige (og statlige) næringslivet.

Gjennom høringen (som kanskje kommer) på Stortinget kan opposisjonen håpe å få strammet opp reglene for utøvelsen av statlig eierskap enda mer, slik at ikke Giskes sms-øvelser får gjenta seg. Det er det lengste man kommer i å passivisere statens eierrolle, inntil staten selger seg ned og ut av sine eierposisjoner i norsk næringsliv.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer