Ukategorisert

Problemet med nasjonalt og statlig eierskap

kom klart til uttrykk i debatten efter næringsminister Trond Giskes redegjørelse til Stortinget idag. Er “nasjonalt eierskap” et mål? Hvordan skal statlig eierskap utøves? Næringsministeren møtte bevæpnet med sitater fra sine motstandere om nettopp disse temaene.

Særlig KrF og Venstre har problemer, men også regjeringspartiene SV og SP. Alle fire er opptatt av å gripe inn overfor bedrifter der staten har helt eller delvis eierskap, både når det gjelder oljesandprosjekter, og eierskap eller investeringer i selskaper som driver med ting som kan sverte freds- og miljønasjonen Norges rykte. Dette kaller de aktiv utøvelse av statlig eierskap.

De to rødgrønne regjeringspartiene er opptatt av såkalt nasjonalt eierskap, dvs. at viktige (eller symboltunge) bedrifter skal ha norsk eierskap. Under den rødgrønne regjeringen har statens oljefond investert tungt i andre land. Det er slett ikke sikkert at hverken politikere eller vanlige folk i disse landene er særlig begeistret for at bedrifter og næringer får utenlandsk (norsk) eierskap. Men Norge fortsetter ufortrødent å kjøpe opp. Den norske staten er en superkapitalist, som kjøper opp over en lav sko. Å kritisere private norske eiere – eller staten – for å “tillate” at norske bedrifter selges til utenlandske eiere får dermed en sterk eim av dobbeltmoral.

Enten så må man akseptere at Norge er en del av en internasjonalisert økonomi, der eierskap ikke kjenner landegrenser, eller så må man iverksette en helt annen politikk – for å lukke grensene for kapitalflyt og investeringer.

Aksepterer man en internasjonalisert økonomi slutter man å snakke om “nasjonalt eierskap”. For det er en innholdsløs floskel.

Ønsker man nasjonalt eierskap må det norske oljefondet holde sine investeringer innenfor landets grenser. Reglene for å flytte kapital utenlands må gjøres ganske mye strengere. En slik politikk kan bare føres med SP og SV i førersetet. To partier med ca 10% oppslutning.

For dem som er tilhengere av statlig eierskap, er det en vanskelig balansegang å føye til ordet “aktivt”. For hvor aktiv skal en eier være, som samtidig setter rammene gjennom lovverk og skattesystem, og i tillegg har kontrollfunksjon?

En stat som er knapp majoritetseier, eller stor mindretallseier, hvor aktiv skal den være for sin post – hvis interessene til staten går på tvers av de øvrige eiernes interesser?

Er det OK med hyppige sms’er og tlf.samtaler, eller skal staten uttrykke seg gjennom stortingsmeldinger? Når statens representanter i heleiede foretak (som helseforetakene) ikke engang bryr seg om klare signaler hva angår lønnsnivå til ledere, hva må til for at statens stemme som eier skal være så klar at den blir hørt?

Aktivt statlig eierskap åpner for detaljstyring, uklare roller, en annen variant av “gutteklubben grei”-kontaktnett, og flere andre negative aspekter.

Det beste hadde vært om staten foretok en krystallklar rollefordeling: Staten gir rammer og har kontrollfunksjon, mens private utøver eierskap.

Giskes posisjon i Ap og fagbevegelsen har vært et underliggende tema. Når saken ikke får konsekvenser for næringsministeren er det ikke bare fordi Giske har en sterk posisjon på venstresiden i Ap, men også fordi hans sterke meninger omo nasjonalt eierskap har stor støtte hos Aps regjeringspartnere – og internt i Ap. Dette visste naturligvis statsministeren. Å sparke Giske har sannsynligvis aldri vært noe tema. Når det viste seg at også Kristin Halvorsen som SV-leder ønsket salget av TV2 opp i regjeringens underutvalg stilte saken seg helt annerledes enn når Giskes utsagn om at regjeringen ikke hadde rukket å ta saken opp fremstod som om han motarbeidet statsministerens forsikringer til LO-lederen. Saken ville kommet opp på regjeringens bord på et eller annet tidspunkt. Det ville ikke endt med regjeringskrise, men lagt ytterligere bør på statsministerens skuldre. Til å begynne med så det ut til at saken ville bli en ripe i lakken for Giske. Men istedet har saken demonstrert en splittelse som går tvers gjennom regjeringen og Ap, mellom de “moderne” sosialdemokratene” og de mer tradisjonelle konservative og venstrevridde i Ap. Venstrevridde inkluderer også regjeringspartnerene SV og SP.

Hvis utsalget av TV2 hadde skjedd under Stoltenbergs første regjering ville SP og SV stemplet det som et resultat av Aps høyredreining. Hadde motstanderne av salg i den rødgrønne regjeringen hatt tid til å mobilisere ville LO-leder Flåthen hatt problemet internt hos seg. For salg til Egmont var ikke aktuelt for LO på en tidligere fase. Nå ble det slik likevel.

Saken har vært uheldig for den rødgrønne regjeringen. Men LO kan ikke i fremtiden komme og kritisere private norske eiere for å “selge ut” viktige bedrifter. LO bidrar selv til prosessen som eier. Og LO er en stor eier i norsk næringsliv. Det er bare ikke så synlig. LO kunne stått for en alternativ kurs hva angår eierskap. En kurs som står mer i stil til retorikken som fagbevegelsen bruker når de kritiserer privat næringsliv. Men LO opptrer altså som eier på samme måte som resten av det ikke-statlige (og statlige) næringslivet.

Gjennom høringen (som kanskje kommer) på Stortinget kan opposisjonen håpe å få strammet opp reglene for utøvelsen av statlig eierskap enda mer, slik at ikke Giskes sms-øvelser får gjenta seg. Det er det lengste man kommer i å passivisere statens eierrolle, inntil staten selger seg ned og ut av sine eierposisjoner i norsk næringsliv.

0 0 vurdering
Vurdering
9 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Karsten Eig
8 years ago

Det norske statlige eierskapet begrunnes med at man skal sikre at hovedkontor og viktige deler av virksomheten ligger i Norge. Derfor har staten store eierposter i viktige bedrifter. (Hvorvidt det er er riktig er jeg usikker på). Men, staten er, av erfaring, ikke en god bedriftseier. Dessuten, siden staten også er lovgiver og regulator, må den sikre at den ikke gir særfordeler til seg selv, og at den ikke overkjører andre aksjonærer. Dermed har staten vært nødt til å forme en eierskapspolitikk som, paradoksalt nok, gjør det umulig for staten å opptre som en aktiv eier: Den mener noe om… Read more »

IvarE
IvarE
8 years ago

Men hvem i all verden er det som har innbilt Giske o.a. at det er noe poeng i seg selv om en bedrifts hovedkontor ligger i Norge eller annetsteds? Det viktige (for absolutt alle parter, inklusive den norske stat) er at bedriften drives godt, ikke hvor hovedkontoret ligger! Jeg ville langt foretrekke en veldrevet bedrift fremfor en statlig drevet bedrift. “Resultatet blir at politikerne, særlig rødgrønne, forsøker å styre gjennom “signaler” til bedriftene, og si at de må oppføre seg ordentlig. Et ganske patetisk skue, som oftest følges av et “det trenger ikke vi å bry oss om, æddabædda” fra… Read more »

Karsten Eig
8 years ago

Staten, som majoritetsaksjonær, trenger ikke bryte norsk lov for å instruere styret i Statoil til å la vær å gå inn i et forretningsområde. Det er den i full rett til. Men du har selvsagt rett i at det ville kunne skremme bort andre aksjonærer. Mitt hovedpoeng var at hvis politikere skal mene noe om hva selskaper de eier skal gjøre, bør de gjøre det på den vanlige måten, å bruke sin aksjonærmakt. Oljesand er skittent, og det ville være forståelig om staten ikke ville ha Statoil inn i det. Men da må staten velge; enten gi klar beskjed på… Read more »

Gullstandard
8 years ago

Oljesand er et utmerket foretak, som absolutt bør utvikles, på samme måte som “shale gas”.

Karsten Eig
8 years ago

Ut fra rent energimessige betraktninger – ja. Ut fra klimabetraktninger, uten CO2-rensing – nei. Det er uansett for sent for staten å blande seg inn i hva Statoil gjør der.

IvarE
IvarE
8 years ago

@Karsten: Jo, beskyttelse av minoritetseiere står sterkt i aksjeloven, og staten bryter fundamentalt med norsk lov om den forsøker å instruere styret i et selskap som ikke er 100% statseid. Se for eksempel aksjelovens paragraf 6-25, 6-27 og spesielt 6-28. Staten kan bruke sin aksjonærmakt på generalforsamlingen (ordinær eller ekstraordinær) på lik linje med alle andre aksjonærer, men kan ikke på noe tidspunkt utover dette påvirke styret på noe vis! Ditt argument om å beholde arbeidsplasser i Norge invaliderer for øvrig det du sier over, om veldrevne bedrifter. Hvis bedriften kan drives bedre og / eller mere lønnsomt ved å… Read more »

Karsten Eig
8 years ago

IvarE, vi er enige i formalitetene, jeg var bare upresis i formuleringen. Poenget er at staten, hvis den vil, kan få Statoil til å gjøre det den ønsker – å ikke gå inn i et bestemt energisegment, som oljesand, er neppe i strid med noen vedtekter, siden selskapet også er involvert i forskjellige typer alternativ energi.

IvarE
IvarE
8 years ago

@Karsten: Nå er strengt tatt Statoil også en avsporing av denne tråden, som dreide seg om Giske og Telenor, men poenget er det samme: Det spiller ingen rolle om oljesand er nevnt i noen vedtekter eller ei! Staten kan ikke instruere Statoil (eller Telenor) om å gjøre noe som helst! Om Statoils ledelse finner oljesand interessant, så kan og skal de engasjere seg i oljesand. Og næringsministeren kan ikke, og skal ikke løfte en finger for å hindre det! Det har han ikke lov til! Og slik må det være for at næringslivet skal fungere! Alternativet, om så Giske skulle… Read more »

Karsten Eig
8 years ago

IvarE; Du mener altså at loven skal tolkes så strengt at ikke en gang en majoritetseier kan instruere selskapet via generalforsamlingen hva det skal gjøre? Om det er lurt og skremmer andre aksjonærer er så, men rent juridisk? Jeg kan ikke se noen bestemmelse som hindrer dette, utover begrensingene ved oppkjøp og §5.21 om at man ikke skal gi noen aksjonærer en fordel på andres bekostning (hei, Røkke!). Om Statoil pålegges å trekke seg ut av oljesand vil alle aksjonærer få samme smell. I sak er jeg helt enig med deg; Staten bør holde seg unna å bestemme om Statoil… Read more »