Ukategorisert

SP-politiker ville hemmeligholde millionbevilgning til kongemonument

SP-politiker i Eidsvoll og mangeårig toppfigur i Bondelaget Amund Venger forsøkte å hemmeligholde at en millionavsetning fra Eidsvoll kommune til grunnlovsjubileet i 2014 var tenkt brukt til å reise et monument over Christian Frederik. Venger har planlagt dette siden ifjor høst, og fått sitt eget parti, samt Ap og SV med på planene.

Amund Venger har lenge jobbet for ideen om å reise et monument over Norges første folkevalgte konge, Christian Frederik. Planen var å sette av 500 000 kr hvert år i tre år fremover. Det var ingen i kommunestyret som visste hva avsetningen var tenkt brukt til da den ble vedtatt av flertallspartiene i kommunestyret før jul. Tirsdag ba Venger om lukkede dører i formannskapet. Der redegjorde han for sitt forslag, som altså de tre rødgrønne partiene støtter. De tre partiene har flertall i Eidsvoll kommunestyre. Monumentet skal være Eidsvoll kommunes gave til grunnlovsjubileet. Venger forsøkte å få en avstemning over forslaget i formannskapet, men lokalavisen EUB (Eidsvoll Ullensaker Blad) skriver i en knapp artikkel i nettutgaven at opposisjonen fikk hindret avstemningen.

Det stinker av fremgangsmåten
til Amund Venger (SP). Et grunnlovsjubileum er ingenting å kimse av. Norge har verdens nest eldste fungerende grunnlov (efter USA). Planlegningen av jubileet er i full gang, og Eidsvoll kommune er tungt inne. Skal det gis en gave fra kommunen – finansiert med innbyggernes penger – der grunnloven ble til, bør det være tilnærmet unison enighet blant de folkevalgte. Både om beløp, formål – og selve gaven. En statue av Christian Frederik er slett ikke noen uproblematisk gave, noe jeg skal komme tilbake til. Som nevnt over var det de tre flertallspartiene (gjenvalgt ifjor med knappest mulig stemmetall) som sørget for første del av bevilgningen på årets kommunebudsjett – men uten å si hva pengene skulle brukes til. Allerede her er flertallet på ville veier. Innbyggerne i Eidsvoll har rett til å vite hva kommunepolitikerne vil bruke pengene deres til. Eidsvoll har mange utfordringer som bør løses. Det er slett ikke sikkert at innbyggerne er enige om et kongemonument som den beste måten å bruke deres penger på.

Hvis Eidsvoll først skal gi en gave til grunnlovsjubileet bør partiene bli enige om et felles forslag både hva angår beløp, formål og gave. Hvorfor gjør Venger dette til en smal partimarkering? Einar Madsen (Ap) er nyvalgt ordfører, men burde ha pondus nok til å sette foten ned for Vengers private planer med andre folks penger. Forrige periodes ordfører, nå varaordfører Terje Teslo er mer erfaren – og til alt overmål Vengers partifelle. Men lokalavisen vet å fortelle at de to ikke går så godt sammen. Madsen og Teslo burde satt ned foten for fremgangsmåten til Venger – og sikret en mer forsvarlig behandling av ideen om en gave til grunnlovsjubileet – og bruk av innbyggernes penger.

For det er innbyggernes penger Venger har tenkt å bruke. Penger folk betaler i skatt, og forventer at går til en god skole, god eldreomsorg, og annet som politikerne lovet for ca trekvart år siden. Å lukke folkevalgte møter bør man være svært varsom med. Åpenhet og innsynsrett bør være hovedregelen. Det bør svært gode grunner til, f.eks personvernhensyn, for å lukke møte i folkevalgte organer. Jeg har selv opplevet en slik luguber fremgangsmåte, da senere statsråd og KrF-leder Dagfinn Høybråten lukket budsjettmøtet i fylkeskulturstyret i Akershus for å få flertall for å kjøpe malerier for 2 millioner kroner. Hvis saksbehandlingen ikke tåler åpenhet, bør man heller ikke vedta å bruke pengene.

Monument over Christian Frederik – eller finnes der andre helter?
Lesere av Liberaleren vil vite at vi er opptatt av grunnloven, av de liberalistiske ideene som lå til grunn for arbeidet med den, og den tidsånden som fortsatt preget Eidsvollsmennene til en viss grad – selv om den var på retur i resten av Europa.

I 17.mai-taler er det spesielt to personer som trekkes frem som heltene i 1814, arveprins Christian Frederik, og sorenskriver Christian Magnus Falsen. Det hevdes gjerne at uten førstnevnte ville ikke Norge ført noen selvstendighetskamp i 1814, og sistnevnte benevnes som grunnlovens far.

Jeg mener for det første at det finnes flere helter fra det utrolige året 1814, og at Christian Frederik kanskje ikke fortjener å stå i fremste rekke. La oss se litt på begivenhetene som ledet Norge fra enevoldstid og kolonistatus til representativt styre, maktfordelingsprinsipp og personalunion med Sverige.

Bevar Norge dansk!
Christian Frederik var arveprins til Danmarks trone fordi fetteren, kong Frederik VI var barnløs. Det var som danskekongens stattholder at Christian Frederik ble sendt til Norge i mai 1813. Helt fra 1803 var Europa preget av den franske førstekonsulen Napoleon Bonaparte (fra 1804 keiser Napoleon I) sine erobringskriger. Sveriges konge Gustav IV Adolf var fanatisk motstander av Napoleon. Efter tapet av Finland i 1808 til Russland (Napoleons allierte) ble Gustav IV avsatt. I Danmark var Frederik VI alliert med Napoleon. Fra 1807 var Danmark-Norge i krig med Napoleons fiende England. Tapet av den danske flåten i 1807 gjorde det problematisk for den eneveldige danske kongen å holde den såkalte helstaten Danmark-Norge sammen. I Norge var det uår, sult og nød. Britiske krigsskip patruljerte kysten, og hindret forsyninger i å komme frem fra Danmark. Christian Frederik måtte derfor smugles inn til Norge. Budskapet fra den kongelige fetter var klart: Bevar Norge dansk!

Sverige reddes fra undergangen
Sveriges nye konge fra 1809 Carl XIII (Gustav IVs onkel) var barnløs. Riksdagen lette efter en arving til tronen. En som kunne redde Sverige fra undergangen. De lette både i nabolandet Danmark, men det viktigste var å ha Napoleons aksept. Sverige hadde ikke råd til å legge seg ut med Napoleon. Ved Napoleons hoff fantes de største krigsheltene i datidens Europa. Marskalk Jean Bernadotte ble kandidaten Riksdagen i Ørebro samlet seg om. En mann som hadde regjert humant over Hannover, og som ridderlig fangevokter over svenske offiserer som var franskmannens krigsfanger (1806). Carl XIII var senil, og Carl Johan (som Bernadotte valgte til navn da han ble adoptert av svenskekongen og ble kronprins av Sverige) tok raskt over styringen.

I 1812 la Carl Johan om Sveriges politikk. Bitterheten var stor i ledende kretser over tapet av Finland. Men Carl Johan så Norge og Sverige som en naturlig geografisk enhet, og ønsket å få Norge som erstatning for Finland. Han startet arbeidet med å bearbeide svenskene til å slutte opp om hans idé, samtidig som han jobbet for å bygge opp en ny koalisjon mot Napoleon. Den ble virkeliggjort, og bestod foruten Sverige av Russland, England og Preussen. Østerrike sluttet seg også til. På Trachenbergmøtet i juli 1813 la Carl Johan, som kjente Napoleons taktikk best, opp slagplanen mot Napoleon. Efter slaget ved Leipzig (16 – 19.oktober 1813) var Napoleon konstant på vikende fot.

Carl Johan dro nordover med hæren sin, for å tvinge gjennom realiseringen av de alliertes løfte til ham; Norge som belønning for kampen mot Napoleon. Fredsavtalen som ble undertegnet i Kiel 14.januar 1814 virkeliggjorde Carl Johans mål. Danmarks eneveldige konge avstod Norge til Sverige. De allierte hadde gitt ham et løfte, men Carl Johan måtte virkeliggjøre det selv. Efter datidens folkerett var Kieltraktaten en gyldig avtale. Befolkningen i Norge hadde ingenting de skulle ha sagt. De levet i et enevelde. Deres konge hadde valgt Napoleons side – og tapte. Prisen for tapet var Norge.

Christian Frederiks desperate trekk
efter at Kieltraktaen ble kjent, var å gjøre Norge selvstendig. I realiteten hadde Norge få muligheter til å stå på egne ben. Et fattig område i Europas utkant, uten egen kongefamilie, uten egen adel, og med en stort sett importert overklasse. Økonomien efter syv års krig var en komplett katastrofe, noe grunnlovsforsamlingen ikke tok hensyn til. Den ustedte istedet Eidsvollsgarantien.

En måned efter at Kieltraktaten ble inngått, ble det såkalte stormannsmøtet på Eidsvoll holdt. Det var her det ble besluttet å sammenkalle en riksforsamling for å få utarbeidet en grunnlov. Det viktigste er likevel at Christian Frederik, som den eneveoldsprinsen han var, ble overtalt til ikke å la seg utrope til konge av Guds nåde. Georg Sverdrup skolerte ham i folkesuverenitetsprinsippet; makten utgår fra folket. Georg Sverdrup er en av de ekte heltene fra 1814: Han forhindret at enevoldstanken fra unionstiden ble videreført av Christian Frederik.

Riksforsamlingen kom sammen på Eidsvoll 10.april, og var ferdige med sitt verk 17.mai. Da var grunnloven utformet og vedtatt, med § 1 som en selvstendighetserklæring for Norge. Mange av de 112 mennene som var valgt møtte opp med egne grunnlovsutkast. Som kjent ble utkastet forfattet av Christian Magnus Falsen og Johan Gunder Adler lagt til grunn for arbeidet i konstitusjonskomiteen.

Christian Magnus Falsen blir altså kalt “grunnlovens far”. Falsen var både før og efter riksforsamlingen embedsmann, en administrator i kongens tjeneste. Under riksforsamlingen gjorde han det til sin fremste oppgave å gi grunnloven en så sterk kongemakt som mulig. Kongen skulle jo være Christian Frederik! Blant annet sørget Falsen i debatten 19.april for å forhindre at det ble opprettet en egen utenrikskomite under riksforsamlingen. Utenrikspolitikken skulle være den utøvende makts ansvar; altså kongens..

I motsetning til Falsen ville “Unionspartiet” til Wedel Jarlsberg at man skulle ha mindre kongemakt og mer folkemakt i grunnloven. En løs union med Sverige skulle prege grunnloven. Man kan si at Wedel og co var mer realitetsorienterte enn Falsen og Christian Frederik.

Det har efterhvert blitt reist tvil om Falsen var hovedmannen bak utkastet til grunnlov. Denne tvilen har imidlertid sjelden kommet frem i den alminnelige debatt rundt forberedelsene til riksforsamlingen. De to var uansett begge kongens menn; Falsen gikk efter nederlaget i “kattekrigen” i tjeneste hos Carl Johan, mens Adler fulgte Christian Frederik til Danmark. At Falsen gikk i tjeneste hos Carl Johan ble et tungt slag for de øvrige i det “selvstendighetspartiet” han ledet i 1814. Hans popularitet sank kraftig.

Grunnlov ville vi fått likevel
for også Carl Johan hadde lovet nordmennene dette i sin propaganda i årene mellom 1812 og 1814. Han holdt seg godt orientert om forholdene i Norge, og visste at en union med Sverige ville bli tung å svelge for nordmennene. Carl Johan anerkjente aldri Christian Frederik som konge, for den danske arveprinsen hadde satt seg opp mot (de offisielle) instruksene han hadde fått fra sin fetter danskekongen. Erklæringen om et selvstendig Norge var i strid med internasjonal rett. Carl Johans nøtt var denne: Da Carl Johan skulle innta sitt nye rike stod han overfor et fullbyrdet faktum; En splitter ny grunnlov vedtatt av folkevalgte representanter, en valgt konge – av de samme representanter. Hva skulle han nå gjøre? Carl Johan var fremfor alt legalitetens mann.

Nå måtte han finne en måte å nedkjempe Christian Frederik på, uten å få folket mot seg. Løsningen ble “kattekrigen“, en invasjon efter svært humane direktiver. De svenske soldatene fikk knapt lov til å lade geværene, for å overdrive litt. Tilslutt ble det våpenhvile og fredsforhandlinger. Christian Frederik måtte abdisere. Carl Johan godtok aldri hans krav på tronen, hverken på den ene eller den annen måte. Han var en opprører mot legaliteten. Grunnloven ble bevart, efter at en ny grunnlovsforsamling om høsten hadde vedtatt en helt ny grunnlov – med alle de samme paragrafene, kun endret det som var nødvendig for å få til personalunionen med Sverige. De hadde jo strengt tatt ikke trengt å vedta alle paragrafene på nytt, men det gjorde de. Hvor mange nordmenn vet at det ble utformet hele to grunnlover i Norge i 1814? Det var bergenseren Wilhelm Christie som var ansvarlig for dette mesterstykket. Han har fått sin statue, til høyre for Stortingets inngang. 04.november var Stortinget ferdig med sin de facto grunnlovsrevisjon. 09.november gjorde Carl Johan sitt inntog i Christiania.

1814 – oppsummert
Norge ble med i en personalunion med Sverige (Kielfreden, unionspartiet, Wedel). Grunnloven ble bevart (Eidsvollsverket). Norge ble et konstitusjonelt monarki, basert på prinsippet om at kongens posisjon utgår fra folket (Eidsvollsverket, Sverdrup, Notabelmøtet).

Var Carl Johan en erobrer? Ja, men han hadde datidens folkerett på sin side. Og stormaktene støttet ham. Christian Frederik måtte overtales til å godta at han fikk kongemakten av folket – ikke at han skulle få den helt automatisk på grunn av at han var født inn i den danske arverekkefølgen. Grunnloven ble bevart. Men var det Christian Frederiks verk – der han satt deprimert og ensom og ventet på en returmulighet til Danmark? Eller var det Christie og co som sørget for å vedta en på papiret helt ny og selvstendig grunnlov? Var det kanskje Carl Johan, som gav efter – for å oppnå det han allerede mente var hans rett; unionen mellom Norge og Sverige? Ville han selv – den gamle revolusjonssoldat – ha skjenket Norge en grunnlov?

Hvor stor rolle hadde Christian Frederik egentlig i begivenhetene i det merkelige året 1814? Naturligvis stod han på scenens sentrum her i Norge. Ihvertfall helt til finalen kom. Da var han ute av landet.

Carl Johan ble mer konservativ med årene, og kunne ofte rase mot de bindingene han måtte leve med som konstitusjonell monark, gjennom grunnloven. Men han holdt seg alltid på legalitetens vei. Kongen og parlamentet lærte seg å leve med hverandre.

Sommeren 1814 kunne Carl Johan valgt erobrerens metode, og valset over svake Norge med solid overmakt militært, og betydelig mer erfaring på slagmarken. Men han gjorde ikke det. Han valgte en løsning som sikret både Kieltraktaten og grunnloven. Den eneste som denne løsningen ikke hadde plass til, var Christian Frederik.

Opprørskongen som sviktet
Lars Roar Langslet har i to bind forsøkt å rehabilitere Christian Frederik, og beskrevet frykten for den “radikale” danske kronprinsen i årene efter 1814. Men fasiten er at som kong Christian VIII (1939 – 48) ble han svært så konservativ. For å si det forsiktig. Eneveldet i Danmark ble avskaffet først efter at Christian VIII (Christian Frederik) hadde gått i graven.

Hvem er de ekte heltene fra 1814?
Det kommer vel an på øyet som ser, om det var Christian Frederik som ledet an i 1814 – eller om han måtte slepes og overtales. Den norske historikeren Ernst Sars kalte ham for teaterprinsen. Det lå kanskje mer for ham å bedåre overklassedamene i salongene enn å føre seg på slagmarken.

Historikerne på 1800-tallet skrev nærmest Christian Frederik ut av historien. Men det gjorde de da sannelig med Carl Johan, også! De drev med nasjonsbygging. Norges korte blomstring i 1814 skyldtes fremsynte menn, ifølge disse historikerne. Menn som måtte dra en enevoldsprins efter seg og foran seg, men som tilslutt måtte bøye seg for utenlandsk våpenmakt.

På slutten av 1990-tallet kom en utstilling og to biografier om Carl Johan. Han har vært like mye “ute” av norsk historie som Christian Frederik – og forbundet mer med en gate i Oslo enn med sin rolle i 1814 og 30 år som reell monark på Norges trone.

Hvis jeg skal velge mellom en enevoldsprins og en revolusjonssoldat, tror jeg at den siste er mest aktuell. Den første er oppskrytt, og det kan reises seriøse spørsmåll ved hvilken betydning han egentlig hadde. Men som republikaner velger jeg helst Georg Sverdrup og, Wilhelm Christie. Uten dem hadde eneveldet vart lenger enn til 1814. Og det er slett ikke sikkert at Grunnloven hadde blitt mer enn en episode sommeren 1814. Istedet ble den det moderne Norges fødsel. Bruddet med det gamle privilegiesamfunnet.

Christian Frederik var en svak prins, en opportunist som bøyet seg for de ideene som måtte til for berge den norske tronen for Oldenburgerslekten. Falsen og Adler var kongstjenere. Falsen gav kongen så sterk makt i grunnloven at Stortinget i årene efter 1814 måtte tolke bremse og stå ringvakt rundt grunnloven. Den lille makten de hadde der måtte de verne om, fremfor å utvide den. det skjedde først ut over i 1870-årene og frem mot parlamentarismens gjennombrudd i 1814. Falsen var altså mer opptatt av kongen enn av folket i sin grunnlovsgjerning våren 1814.

1814 handler om Christian Frederik, om Carl Johan, om Georg Sverdrup, Christian Magnus Falsen, Wedel Jarlsberg, og Wilhelm Christie.

Sverdrup sikret folkesuverenitetsprinsippet. Christie berget Grunnloven under revisjonen høsten 1814, da den skulle tilpasses personalunionen med Sverige. Carl Johan var storsinnet den høsten. Han måtte vinne nordmennes gunst, og stagge Sveriges adel og offiserer. Det kunne gått langt annerledes og verre med Norge i 1814. Jeg kan ikke helt se at det er Christian Frederiks fortjeneste.

0 0 vurderinger
Vurdering
1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
trackback
9 years ago

[…] vil vite har det vært en intens debatt i det politiske miljøet i Eidsvoll kommune, fordi SP-politikeren Amund Venger forsøkte å kuppe debatten om en gave fra kommunen i forbindelse med 20…. Han fikk flertallspartiene Ap, SV og SP med seg på å sette av penger til en gave, ialt 1,5 […]

Mest lest

Fra arkivet