Ukategorisert

SVs konkursbestyrer

Audun Lysbakken skulle redde SV. Nå kan det bli omvendt. Det er ikke mye penger det handler om. Men mange viktige prinsipper, som det norske parlamentariske systemet hviler på. Nettopp derfor er saken så alvorlig.

Saken kort rekapitulert: SVs ungdomsorganisasjon, Sosialistisk Ungdom har i flere år forsøkt å få penger til selvforsvarskurs for jenter. Det har de visst ikke lykkes med. Derfor ble organisasjonen Jenteforsvaret etablert. Den skulle få penger ut av skattefinansierte støtteordninger. Det klarte den. Pengene kom fra Lysbakkens departement. Hele departementets politiske ledelse har vært inne i prosessen. Ikke bare med å finne ut om penger skulle gis, men også med å rådgi ledelsen i Jenteforsvaret med hvordan de skulle utforme sine søknader.

Det kan naturligvis diskuteres om Lysbakken er inhabil eller ikke. Prosessen har ihvertfall ikke fulgt vanlige prinsipper; flere andre organisasjoner kunne vært aktuelle for penger fra samme pott – til omtrent samme formål. Dersom de hadde visst om muligheten for å søke. Men det har de ikke.

Så er det noen i departementets politiske ledelse som ikke har forstått at man ikke kan sitte på begge sider av bordet. Men det har blant annet statssekretær Kirsti Bergstø gjort. Hun har gitt råd blant annet til Mali SteiroTronsmoen om hvordan søknadene skulle utformes.

Feilinformerte Stortinget
Setningen “statsråd Lysbakken har flere ganger sagt at alle opplysninger i saken er lagt frem” oppsummerer godt hva som er galt. Man kan ikke flere ganger legge frem alle opplysninger. Medmindre han har fått dem i porsjoner fra de som har vært direkte involvert. Mer og mer tyder på at det blir en hoderulling i departementet. Spørsmålet er bare hvem som ligger dårligst an. At Bergstø står fremst i køen foran giljotinen er jeg overbevist om. Noe av det alvorligste en statsråd kan gjøre er å feilinformere Stortinget. Det er en dødssynd i det norske parlamentariske systemet. Blir en statsråd tatt i dette, er den gjenværende tiden i kongens råd kort. Opposisjonen har varslet at det blir åpnet sak i Stortingets kontrollkomite. Muligens med åpne høringer. Det betyr at man forlenger pinen for statsråden, hans parti – og for hele regjeringen. En slik prosess kan pågå selv om statsråden har gått av.

Løy for statsministeren
Den andre dødssynden for en statsråd er å lyve for statsministeren. En statsråd som beter seg slik at han eller hun mister statsministerens tillit er ferdig i jobben. Det ferskeste eksempelet på hvordan det kan gå, er Manuela Ramin-Osmundsen. Hun var fra statsministerens eget parti, og attpåtil blant forgjengerne i Lysbakkens departement. Den ene dagen satt hun ved siden av Jens Stoltenberg, som erklærte sin tillit til henne. Den neste dagen måtte hun gå av. Fordi hun holdt tilbake opplysninger for sin sjef.

Korrupsjon?
Heldigvis er ikke korrupsjon vanlig i norsk politikk. Man tenker gjerne at korrupsjon er å betale penger eller gi gaver/gjenytelser for å få en konkret ytelse fra en eller flere personer som besitter myndighet til å få gjort noe konkret. I forbindelse med saken om Jenteforsvaret har Lysbakkens departement – mot faglige råd fra byråkratene i departmentet – gitt penger til en organisasjon opprettet konkret for å få penger. Organisasjonen springer ut av Lysbakkens eget parti, med personer han er partifelle av – og kanskje kjenner – i spissen. Misbruk av posisjon til fordel for venner og kjente er en åpenbar konklusjon å trekke av det som har skjedd. Om noen skulle være i tvil: Korrupsjon er straffbart. Det er også en politisk dødssynd.

Oppsummert: En lukket prosess for å gi penger til sine egne partifeller. Feilinformere Stortinget man er avhengig av tillit fra. Lyve for sin sjef statsministeren. Kan det bli verre?

Statsministerens umulige situasjon
Jens Stoltenberg er som Lysbakkens sjef i en umulig situasjon. De siste månedene har Audun Lysbakken vært med i en unik prosess i norsk politikk; en helt åpen lederdebatt i eget parti, med avstemninger på grunnplanet i forkant av et ekstraordinært landsmøte (som er om to uker). Lysbakken har utkonkurrert stortingsrepresentant og Oslo SVs leder Heikki Holmås om støtte på grunnplanet i partiet. Lysbakken har hatt ca 60% oppslutning blant delegatene på årsmøter i fylkes- og lokallagene i partiet. Holmås trakk seg nylig som lederkandidat. Utfallet på landsmøtet syntes gitt.

Jens Stoltenbergs regjering er en koalisjon av flere partier. Derfor er det etablert et underutvalg i regjeringen. Dette skal løse opp i floker mellom partiene. Underutvalget består av partilederne, såfremt disse er statsråder. Om et par uker skulle altså Audun Lysbakken rykke opp i politikkens absolutte elitedivisjon; som partileder og medlem av det styrende organ i en flertallsregjering.

Kan Stoltenberg sparke en påtroppende partileder? Neppe. Kan han beholde en statsråd han ikke har tillit til? Det vil isåfall være nærmest unikt i norsk politisk historie. Hadde Lysbakken tillhørt Stoltenbergs parti ville han vært like politisk død som Manuela Ramin-Osmundsen. Uansett hva Stoltenberg gjør i en slik situasjon, blir det galt. Sparker han ut Lysbakken fornærmer han SV, og gjør samarbeidsforholdene i regjeringen dårligere. En koalisjonsregjering består av partier som stole på hverandre hele tiden, for å si det med tidligere V-leder Lars Sponheim. Forsvinner den ene av tre partiledere ut av regjeringen, svekkes den automatisk. Beholder han Lysbakken innfører han for det første en dobbelt standard; statsministerens partifeller i regjeringen kan ikke lyve for sin sjef, men det kan statsråder fra de andre partiene. Ihvertfall hvis man er utsett til å bli partileder. Efter denne saken vil Lysbakken uansett være svekket som statsråd. Alt han gjør vil bli møtt med tvil om han har sagt alt som er å si, og om han har begunstiget noen. En helt umulig situasjon både for statsråden – og for regjeringen.

Tilfellet Borten
Selv om saken med Manuela Ramin-Osmundsen er den nærmeste parallellen jeg kan komme på til Lysbakkens oppførsel, så kan det også være relevant å trekke frem tidligere statsminister Per Bortens såkalte “indiskresjon”. Det ble hevdet at han hadde vist frem en hemmelig EF-rapport til lederne av Folkebevegelsen mot EEC. At han ikke klart kunne avvise at han hadde gjort det, gjorde at de øvrige partiene i koalisjonsregjeringen Borten mistet tilliten til ham. Bortens regjering gikk i oppløsning, og det ble forsøkt etablert en ny regjering av de samme partiene, men SP stod last og brast med sin leder. Lysbakken kan være iferd med å miste tillit blant AP og SP for sin håndtering av bevilgning til Jenteforsvaret.

Konkursboet SV
Som parti fremstår SV efter seks år i regjering nærmest som et konkursbo. Partiet var blant taperne ved forrige stortingsvalg, og har i tiden efterpå brukt sperregrensen som svingstang. SVs svekkede stilling gjør at regjeringen lever farlig – selv om det ikke er valg. SV kunne funnet en “god sak” å gå ut av regjeringen på. Men da ville partiet havnet i “skyggenes dal”, og Stoltenberg kunne i større grad fridd til KrF og kanskje Venstre for å få gjennomslag for regjeringens forslag i Stortinget. Som medansvarlig for regjeringens politikk de siste seks år ville SV vanskelig gått ut i en knallhard og konfronterende opposisjonsrolle. Så lenge SV forblir i regjering vil regjeringen slite. Med et taperstempel. At Ap gjør det bra demmer ikke opp for SVs fall. Når det går mot nederlag synker lojaliteten. I dette tilfellet både internt i SV (til egen partiledelse og til regjeringsprosjektet) og mellom regjeringspartiene. En koalisjon kan ikke leve lenge dersom samarbeidspartnerne kommer med utfall mot hverandre, eller kommenterer anonymt i mediene.

Det er lite igjen av fredspartiet, feministpartiet, partiet for de svake, eller av miljøpartiet SV. Partiet er med og administrerer EØS-avtalen, fører krig i Afghanistan og har gjort det i Libya, planene om olje- og gassutvinning går ufortrødent videre. Fattigdommen i Norge er ikke utryddet. Sjelden har det vært mindre igjen av SVs tradisjonelle profilsaker.

Hvilke løsninger finnes?
Hvis – for det er ikke lenger når – Audun Lysbakken blir SV-leder kan han få tildelt et annet departement. Kanskje som en ommøblering av hele regjeringen. Stoltenberg vil “toppe laget”; gjøre den siste store endringen før stortingsvalget om et og et halvt år. Såpass tid må han ha om et endret mannskap skal bli samkjørt, og gjenvinne initiativet. Det departementet Lysbakken har har vært et viktig profildepartement for SV, men er samtidig det “letteste” i regjeringen. Et nytt og tyngre departement ville være naturlig.

Kirsti Bergstø og/eller andre i Lysbakkens departement får avskjed på grått papir. Selv om statsråden står ansvarlig overfor Stortinget kan det være at det reelle ansvaret ligger i kretsen rundt ham. Statssekretærer kan lett ofres. Dette kan likevel skape problemer for Lysbakken, fordi hans hurtigtogsfart mot makten i norsk politikk har efterlatt flere politiske prinsipper (han kaller seg ikke lenger marxist), og vil nå kunne efterlate folk som har hjulpet ham frem. Slikt skaper såre følelser og vondt blod. Hvor mye skal man ofre for å sitte nær makten? Lysbakken fremstår ikke lenger som en av de “rene og ranke”.

Lysbakken blir SV-leder, men går ut av regjeringen. Da får han tid til å drive partibygging, og kanskje også finne igjen sin egen politiske plattform. Slik at han kan gjøre SV til sitt eget og ikke lenger Erik Solheim & Kristin Halvorsens prosjekt. For Makt-SV er nettopp deres prosjekt. Lysbakken var opprinnelig i opposisjon.

Lysbakken tar “time-out”; går ut av regjeringen men velger å ikke stille som SV-leder i denne omgang. Det vil være en gedigen fallitt for hele SV, ikke bare Lysbakken selv. Ideologen som tilpasset seg og (nesten) vant makten blir felt på grunn av overivrige kvinnelige partifellers urettmessige tilraning av skattepenger.

SV velger å følge sin påtroppende leder, og går ut av regjeringen, slik at regjeringen går i oppløsning. SV må ta samling i bunn, og finne seg selv. SP blir friere til å gjenoppfriske sin distriktsprofil, kanskje bygge allianse i det såkalte sentrum, mens Ap kan ta på seg syvmilsstøvlene og stige opp mot de høydene som “Ørnen blant partiene” en gang pleide å befinne seg i.

Det kan bli en kombinasjon av disse alternativene. SV må fortsette i regjering med den lille innflydelsen de har der, fremfor å stå utenfor og være helt uinteressante. SVs partileder må mest sannsynlig være en del av regjeringen. Men Audun Lysbakken må ikke være SV-leder. Et åpenbart alternativ som SV-leder er ikke Heikki Holmås – men Bård Vegar Solhjell.

Er det lov å synes synd på Lysbakken?
Lysbakken står langt unna Liberaleren politisk, selv om han sikkert deler noen av de samme verdiene som oss hva angår det flerkulturelle samfunnet, rettigheter for homofile, forsvar for personvern – og ikke minst motstand mot datalagringsdirektivet.

Lysbakken har gjennomført en åpen lederdebatt uten at det har blitt strid eller (sålangt det synes) vondt blod. Han har ikke fremstått som noen “brødpolitiker”, men en som har hatt en sunn distanse til erobring og utøvelse av makt.

For Audun Lysbakken lå veien til norsk politikks absolutte elite foran ham flat og rett som en tysk autostrada. Lysbakken var SVs håp. Nå er han blitt mer enn en belastning. Han er blitt en møllestein rundt SVs hals. Verre kan det knapt bli.

Comments are closed.