Ukategorisert

Behov for SV?

SV har efter seks og et halvt år i regjering mistet sin profil. Kanskje har det også mistet sin sjel. SVs forløper SF ble stiftet for å skape en demokratisk opposisjon til venstre for Ap. Er det fortsatt behov for en slik opposisjon – når de to partiene sitter i regjering sammen?

En tidligere revolusjonær marxist blir leder i et SV som to ganger tidligere i sin historie har satt grensestolpene mot venstre ved samarbeid med ikke-demokratiske krefter. I 1969 ble Mao-tilhengerne i det senere AKP kastet ut av partiet. I perioden 1973 – 75 ble det gjort et forsøk på å samle venstrekreftene på en demokratisk politisk plattform. Det lykkes ikke. Min lærer i samfunnsfag på videregående fleipet med at NKP ikke fikk lov å legge ned seg selv. I tilfelle en sovjetisk invasjon måtte russerne ha noen å vise frem som hadde bedt dem om å komme. Finn Gustavsen fikk rett i sin skepsis mot NKP, som tilslutt valgte å stå utenfor SV – som ble omdannet fra valgorganisasjon til Sosialistisk Venstreparti i 1975.

Finn Gustavsen sa det i klartekst til sine partifeller: Den norske arbeideren er ikke opptatt revolusjon. For ti år siden var Audun Lysbakken revolusjonær marxist. Han ville stenge Børsen, og gjøre mye annet som passet i et gammelmarxistisk revolusjonært program. Men efter eget utsagn står han ikke på den politiske plattformen. Kanskje er det marsjen mot partiledelsesposisjoner og elitedivisjonen i norsk politikk som har slept av ham de skarpe kantene. De røde klærne har han kastet underveis. Men hva med de som har jobbet for å få ham valgt? Er de fortsatt med ham?

SVs opprinnelse
Da Sosialistisk Folkeparti ble dannet i 1961 var det i protest mot norsk medlemskap i NATO, mot en utenriks- og forsvarspolitikk dominert av USA. Ap var ikke lenger rødt nok. partiet som i 16 år hadde hatt rent flertall hadde ikke benyttet flertallet til å farve Norge rødt nok.

SF, senere SV har omfavnet både nye og gamle folkebevegelser; fredsbevegelsen, miljøbevegelsen, og kvinnebevegelsen. Man har forsøkt å alliere seg med fagbevegelsen. Sistnevnte holder seg for det meste til Arbeiderpartiet. Sistnevnte ble jo i sin tid stiftet av fagforeninger -for fagforeningenes interesser. Ap og LO er så tett sammenvevet gjennom mer enn 100 år at det skal mer enn noen venstrevridde akademikere til for å bryte opp dette interessefellesskapet.

Hva har så seks år i regjering med “hovedfienden” Arbeiderpartiet og et mer venstrevridd SP gjort med SV? Finner man spor av de gamle folkebevegelsene som langt på vei utgjorde den brokede alliansen SV?

Fredspartiet SV er borte. Det er den enkleste konklusjonen man kan trekke efter seks oget halvt år i regjering. Mens SV har deltatt i regjering har Norge fortsatt å delta i den USA-ledede krigen i Afghanistan. Milliardene brukt på krigføring overstiger langt de summene som er brukt på å bygge et sivilt samfunn. Selv om kvinner i Afghanistan lever tryggere og har rett til utdannelse, er det sivile samfunnet langt fra trygt, og “demokratiet” i Afghanistan går neppe i den retningen SV’ere ønsker seg. Norge deltok i bombingen av Libya. Det vekket langt mindre raseri på SVs grunnplan enn bombingen av Serbia i 1999 – som omtrent delte partiet i to. Med SV i regjering har Norge vedtatt å bruke milliarder av kroner på nye jagerfly. Bevilgningene til Forsvaret er ikke blitt lavere i SVs regjeringstid. Hvilke fredsbyggende og -bevarende tiltak har SV egentlig fått gjennomslag for?

Miljøpartiet SV lider nederlag hele tiden. Oljeboring i Barentshavet. Oljeleting utenfor kysten av Lofoten. Ikke fullrensing av gasskraftverk. Stadig utsettelser av klimameldingen. Fiasko i Indonesia hva angår kjøp av regnskog for å hindre avskoging. Over 60% av norske arbeidstagere bruker bil til jobben. 13% bruker kollektivtrafikk. Milliarder av kroner mer til bygging og vedlikehold av veier (i distriktene) tyder på større gjennomslag for SP enn SV.

Kvinnepartiet SV – har de mer å kjempe for? Lønnsforskjeller mellom menn og kvinner som ikke kan forklares med andre faktorer enn kjønn består. SV har ikke klart å overtale sine allierte i fagbevegelsen til å droppe frontfagsmodellen. En modell for lønnsforhandlinger som sementerer forskjellene mellom høyt- og lavtlønnede, mellom mannsdominerte og kvinnedominerte yrker. Norge opplever en voldtektsbølge. Få voldtekter anmeldes, efterforskes – og få av disse igjen kommer opp for retten. SV bevilger penger til selvforsvarskurs for kvinner, men hva penger til mer synlig politi? Bedre prioritering innenfor politiet hva angår hvilke typer saker som skal efterforskes?

SVs “allierte” innen fagbevegelsen er en direkte motspiller når det gjelder lønnsløft for kvinner i offentlig sektor. De er heller ikke gode allierte for SVs kampsaker for klima og miljø. Men bevares, SV har da bidratt til mer skattelette for fagorganiserte enn for ikke-organiserte, ved å øke skattefradraget for fagforeningskontingent.

De siste årene har SV foretatt et skifte av hjertesaker. Istedenfor den klassiske arbeideren er det spesielt kvinner i offentlig sektor og småbarnsfamilier der begge foreldre er utearbeidende som er blitt SVs primære velgergrupper. Med kampsaker som motstand mot effektivisering og konkurranseutsetting i offentlig sektor, mindre bruk av vikarer og flere heltidsstillinger i helsesektoren, mindre tester og rapportering av hvilke resultater man oppnår for skattepengene i skolesektoren, samt heldagsskole, skolemat – og full barnehavedekning. Så hvordan har det gått?

Varm skolemat ble til en frukt. Full barnehavedekning ble oppnådd – på overtid. Ved massiv bruk av private tilbydere. Med Kjersti Grande Røys som fornyelsesminister klarte SV effektivt (!) å stanse alle reformer i offentlig sektor.

Hva så med sosialismen i SV? Man har beholdt skattenivået fra Bondevik II-regjeringen uendret i snart åtte år. Formuesskatten blir ikke avviklet. SV kunne helt sikkert tenkt seg høyere skatter og avgifter – slik at det ble mer å omfordele. Men så lenge SV sitter i regjering blir det ihvertfall ikke lavere skattenivå. Fattigdommen skulle utryddes, het det i den første Soria Moria-erklæringen. Men det har ikke skjedd. Nivået av mennesker som lever under den definerte fattigdomsgrensen er konstant eller økende. Altså det motsatte av hva som var målet. SV i regjering har ikke klart å bremse forbruksveksten. Isteden har man klart å øke det offentlige forbruket. Man tærer med andre ord på formuen.

Hva med kapitalismen? SV er jo et anti-kapitalistisk parti. Partiet kom ikke bare i regjering i 2005 men erobret til og med finansministerposten. At Ap’ere som opp gjennom årene hadde opplevet SV’ernes lange ønskelister uten inndekning frøs på ryggen ved tanken, er fullt forståelig. Men Kristin Halvorsen administrerte EØS-avtalen, unnlot å nasjonalisere bankvesenet (slik Gro Harlem Brundtland gjorde i 1990), og bidro som en god sosialdemokrat med store doser motkonjunkturpolitikk under finanskrisen i 2008. SV var blitt “ansvarlige”. Sikkert til fortvilelse for de mer venstrevridde ur-SV’erne. Kristin Halvorsen bygget tillit. Hos Ap-velgere som var redd for uansvarlighet. Hos SV-velgere som måtte ha tvilt på eget partis styringsevne. Hos borgerlige velgere som fryktet Cuba-sosialisme. Men samtidig gjorde hun SV overflødig. For hva skal man med et SV som fører Ap-politikk i finansdepartementet?

Et regnskap for politisk konkurs
Fredspartiet SV er borte. Miljøpartiet SV kjemper i konstant motvind mot Aps kraftsosialister. Sosialistene i SV administrerer EØS-avtalen og et langt mer kapitalistisk økonomisk system enn partiet vil ha. Kvinnepartiet SV har bremset konkurranseutsetting men ikke hevet kvinnedominerte yrkers lønn eller status. “Rettferdighetspartiet” SV har ikke klart å utrydde fattigdommen, redusere forskjellene eller begrense det private forbruket. Og enda har jeg ikke nevnt asylpolitikken.

Med et slikt politisk regnskap efter en og en halv periode i regjering burde det være opprør internt i SV. Men slik er det ikke. Merkelig nok. Kanskje har utålmodigheten og gløden forlengst gått ut av SV. Et parti som protesterte mot Ap fra 1961 – 2005 var muligens så slitne at å sloss med Ap innenfor regjeringen tok de siste kreftene?

Velgerne ser at SV taper så godt som alle kamper de involverer seg i, innenfor regjeringen. Et parti som deltar i regjering forplikter seg til å jobbe for flertall for regjeringens politikk. Man kan ikke både delta i og protestere mot samme regjering. Ikke rart velgerne spør seg om det er behov for et ekstra regjeringsparti til venstre for Ap.

Skal et parti ha innflydelse må det ha en plattform å forhandle ut fra. I 2005 og 2009 reduserte SV sin oppslutning sammenlignet med forrige valg. Foreløbig ser det ikke lyst ut foran valget i 2013.

Lysbakkens dilemmaer
Som SV-leder kan Audun Lysbakken velge å klamre seg til regjeringsprosjektet som Kristin Halvorsen og hennes forgjenger Erik Solheim gikk i bresjen for. Går SV ut av regjering før 2013 er det rødgrønne regjeringsprosjektet dødt. Da vil Ap enten regjere sammen med sentrum, eller alene – og satse på vekslende støtte melom sentrum og Høyre (disse to er nemlig enige om alle prioriteringer). SV havner i skyggenes dal. Men hvis SV fortsetter å tape internt i regjeringen vil tvilen om denne strategien øke jo nærmere valgdagen kommer.

Lysbakken kan også velge å gå ut på en “god sak”. Problemet for SV er at da må partiet gjennomen periode med indre ransakelse. Det harmonerer dårlig med å gå offensivt ut for å vinne nye velgere. Et parti som har deltatt nesten åtte år i regjering kan ikke med troverdighet danne en slagkraftig opposisjon mot samme regjering.

Selvransakelsen kan komme ved et evt. valgnederlag i 2013. Ikke før. SVs hovedprioritering nå må være å stå knallhardt på sine standpunkter i den rødgrønne regjeringen; øke forståelsen i Ap og SP for at det ikke blir valgseier i 2013 uten SV. Samtidig må partiet utad fortelle velgerne det samme; ønsker velgerne sterkere SV-preg på regjeringens politikk oppnår man ikke dette ved å stemme på Ap – eller ved å sitte hjemme.

SV’erne må få opp gløden, både i egen organisasjon, i arbeidet i folkevalgte organer, og i det utadrettede arbeidet. Oppgavene Audun Lysbakken har foran valget i 2013 er formidable. Og spørsmålet som vil ligge i bakhodet hos både SV’ere, Ap-folk – og velgerne – er: Er det egentlig behov for SV?

Hvis SV’erne svarer nei vil ikke Lysbakken klare å skape gløden som trengs internt. Hvis Ap-folk svarer nei vil ikke SV få de nødvendige gjennoomslag i regjeringen – eller forståelse i Ap og SP for SVs behov for seire og egenmarkering. Om velgerne svarer nei, får Lysbakken først vite valgnatten.

Lysbakkens tale til SVs ekstraordinære landsmøte

Hårete mål (leder i Bergens Tidende om SV)

0 0 vurdering
Vurdering
1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
trackback
8 years ago

[…] SF/SV hadde 44 års “ørkenvandring” i opposisjon. Partiet var jo stiftet i opposisjon til et Ap som ikke var “rødt nok (!) rent generelt, og spesielt i forbindelse med forsvars-, utenriks- og sikkerhetspolitikken. Nå kan det diskuteres hvor mye av disse forskjellene mellom Ap og SV som er igjen, efter seks år i…. […]