Ukategorisert

Falklandskrigen: Diktatur mot kolonimakt

Idag er det 30 år siden Falklandskrigen ble innledet, med Argentinas overfall på Falklandsøyene. Efter 74 dager var det slutt. Både på krigen, okkupasjonen – og snart på militærdiktaturet i Argentina.

Falklandsøyene, på spansk kalt Las Malvinas, er en forblåst øygruppe litt nord for Sydpolkontinentet, og et godt stykke øst for kysten av Syd-Amerika. Så langt unna at de ikke kan sies å tilhøre den argentiske kontinentalsokkelen. Øyenes historie viser at innbyggerne i det som idag er Argentina ikke var så veldig opptatt av øyene mens de sloss for sin uavhengighet fra Spania (i tiden under og efter Napoleonskrigene). Men kampen mellom Spania og England om herredømme over øygruppen er videreført av Argentina og Storbritannia. Storbritannia har kontrollert øyene siden 1833, og det finnes få spor av kolonisering fra tiden før europeerne kom til Syd-Amerika.

På den annen side er det britene som har kolonisert og utviklet øygruppen i snart 200 år, og med unntak av Falklandskrigen har ikke Argentina gjort alvorlige forsøk eller hatt særlig hell med seg. Det er dermed ikke til å undres over at befolkningen på øygruppen domineres av folk av britisk herkomst, og at disse foretrekker å bli styrt fra London fremfor Buenos Aires.

Diktatur foran undergangen finner samlende sak
Så enkelt og klassisk kan Argentinas kortvarige okkupasjon av Falklandsøyene våren 1982 oppsummeres. Militærdiktaturet under general Leopoldo Galtieri slet, og lette efter en ytre fiende som kunne samle folket – og dermed skaffe juntaen folkelig støtte. Svaret ble «frigjøringen» av Las Malvinas – Falklandsøyene. Og dermed også kampen mot verdens kanskje fremste imperialiststat frem til 2.verdenskrig; Storbritannia.

Falklandskrigen ble militærdiktaturets undergang. Det ble avviklet året efter nederlaget for britene. Argentina hadde et utrangert flyvåpen og en ditto marine. Britene hadde høyteknologisk og moderne utstyrt militærvesen.

Resultatet av krigen var at britene festet grepet om Falklandsøyene. Øygruppen ble et pengesluk, men måtte beholdes, kontrolleres og forsvares.

Britenes kontroll – en tilfeldighet fra kolonitiden
Personlig mener jeg at britene ikke har hatt noe på Falklandsøyene å gjøre, men som lenken til øygruppens historie viser, er det typiske historiske tilfeldigheter som skaper en bestemt retning for et geografisk område. Britene har flere slike steder rundt om på kloden. Steder som egentlig er rester efter britenes kolonivelde, og kun derfor er under britisk styre idag. Men som muligens er for små til å klare seg selv.

På den annen side er det ingen grunn til å ha noen sympati for det argentinske militærdiktaturets forsøk på å avlede sine undersåtters oppmerksomhet rundt landets problemer, ved å fokusere på Falklandsøyenes fåtallige innbyggere av britisk herkomst. Storbritannias nærvær utgjorde ingen trusel mot militærdiktaturet. Det var Galtieris feilslåtte politikk som skapte problemene for Argentina. Ikke britene.

Nasjonalisme i Argentina, stolthet i Storbritannia – og mulige oljeinntekter
Grunnen til at oppmerksomheten igjen er økende rundt Falklandsøyene/Las Malvinas, er 30-årsjubileet, en mer nasjonalistisk og revansjistisk retorikk fra både den forrige og den nåværende presidenten i Argentina. Men ikke minst er det antagelsen om oljeforekomster i havområdet rundt øyene. Øyene er en dyr besittelse for britene, men kan få et stort økonomisk oppsving, dersom det blir oljeboring i området. Da er det heller ikke så rart at Argentina melder seg på i kampen om kontrollen med Falklandsøyene/Las Malvinas.

Selv om nasjonalisme, militarisme og krig for min del er negativt, er det positive resultatet av Falklandskrigen at Margaret Thatcher ble gjenvalgt som statsminister året efter, og for alvor kunne gå igang med sin økonomiske reformpolitikk. Til gavn for både Storbritannia og alle andre land som i årene efter har liberalisert sin økonomi.

Mest lest

Arrangementer

  • Ingen arrangementer