heter en kronikk i Aftenposten, av Grethe Bøe-Waal. Den handler om den foreldreløse barndomsvennen Erik Ador fra Filippinene. Han var oppvokst i Norge, men ble alltid ansett som fremmed. Tilslutt orket han ikke mer. Som begikk selvmord. Det gjør vondt å lese, men du bør lese kronikken. Denne uken har vi sett og hørt i Oslo tingrett om hvordan ondskap kan utfolde seg i Norge, og ta livet av 77 mennesker for å forhindre et flerkulturelt samfunn – som allerede er et faktum. Skal vi unngå et hatdominert samfunn er det på tide å se på forskjeller som noe positivt. Hudfarve er noe man har, ikke noe man er. En fremmed er en venn du ikke kjenner. Ennå.
“Skal vi unngå et hatdominert samfunn er det på tide å se på forskjeller som noe positivt. Hudfarve er noe man har, ikke noe man er. En fremmed er en venn du ikke kjenner. Ennå.”
Vel talt.
Hverken du eller Grethe Bøe-Waal har forstått noe som helst av motivasjonen til Breivik. Mannen er ikke rasist. Han er imot den politiske ideologien Islam. Det er helt meningsløst å late som om man kan se på forskjeller som noe positivt i den sammenheng. Her snakker man om komplett forskjellige syn på virkeligheten. Hva er meningen med livet? Har det noe med konsekvenser for menneskeheten å gjøre? Eller har det å gjøre med å underkaste seg Allah? Vil man brenne i helvete om man ikke følger Koranen eller vil man ikke gjøre det? Vær klar over at idet du har… Read more »
Illusio:
Pleym har ikke nevnt ABB såvidt jeg kan se. Kronikken i Aftenposten handler heller ikke om ABB.
Helt riktig, Konrad. Rasisme kan anta mange former. Det handler ikke bare om å mene at ens egne er bedre, eller at forskjellene er for store til at man kan leve sammen (ofte uttrykt gjennom påstanden “like barn leker best”). Pussig nok er ikke setningen “der alle tenker likt tenker ingen” brukt særlig ofte som noen programerklæring for tilhengere av likhet og motstandere av (kulturelle) forskjeller.