Kommentar

Bistandsadvokatenes politiske amatørskap – og sensurforsøk

Dommeren i rettssaken mot Anders Behring Breivik må stadig balansere på en stram linje, noe hun klarer bra. Men bistandsadvokatene tråkker stadig over grensen, i sine forsøk på å sensurere alt de ikke liker. Idag utviste de det rene amatørskap rent politisk.

En straffesak skal bringe klarhet i handlingen, hvem som er skyld i handlingen – og om mulig; motivet for handlingen. Slik er det også i rettssaken mot Anders Behring Breivik. Selv om vi vet hva han har gjort (handlingen), og at han har påtatt seg skylden.

Hva med motivet? Det er til det kjedsommelige gjentatt at spørsmålet om Breiviks tilregnelighet blir det sentrale tema i rettssaken. Det handler også om motiv. Er han utilregnelig er det jo ingenting som kan forklare hans handlinger. De er en gal manns verk. Umulig å beskytte seg mot, uansett hvilke forholdsregler man tar. Noe helt annet er det om han anses tilregnelig. Da vil motivspørsmålet melde seg med full tyngde.

Det foreligger to rapporter fra psykiatrisk sakkyndige. Disse må retten aktivt ta stilling til, fordi de har stikk motsatte konklusjoner. Den første konkluderer med utilregnelighet, den andre med tilregnelighet. Den første ble møtt med krass kritikk, og kritikken har ikke stilnet. For psykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby har oppvist total mangel på kunnskap ikke bare om de såkalte kontrajihadistene, men om det innvandringsfiendtlige miljøet og deres synspunkter rent generelt. Likevel fikk deres rapport godkjentstempel av Den rettsmedisinske kommisjon. Den andre rapporten, skrevet av psykiater Agnar Aspaas og lege Terje Tørrissen har derimot blitt «tatt til orientering» av den samme kommisjonen, og de to forfattene har fått kritiske spørsmål; de har blant annet ikke tatt godt nok hensyn til om opplevelser i barndommen kan ha gjort Breivik utilregnelig.

Breivik selv ønsker ikke å bli kjent utilregnelig. Forsvarerne hans må derfor føre vitner som sannsynliggjør at han er tilregnelig, og at standpunktene hans ikke er så ekstreme at de vitner om et sykt sinn.

Idag kom de dermed frem i lyset og inn i rettssalens flomlys, de som føler seg oversett, latterliggjort, hånet, foraktet og trakassert. Og knapt noen av dem representerer spesielt tunge miljøer. Spesielt ikke Vigrid-leder Tore Tvedt eller tidligere leder i Norwegian Defence League, Ronny Alte. Lederen for SIAN, Arne Tumyr stiller i en litt annen kategori. Han og hans organisasjon har gjort spede forsøk på å delta i den politiske debatten, ved å avholde møter og demonstrasjoner. Den fjerde, redaktøren for nettstedet HonestThinking, Ole Jørgen Anfindsen stilte i retten med status som sakkyndig vitne. Hans vitneforklaring var den eneste av de fire som ble kringkastet direkte.

Hva ville forsvaret med fire så spesielle vitner? Vise at holdningene Anders Behring Breivik begrunner sitt angrep på det norske demokratiet og massedrap på AUF’ere med, slett ikke er forskrudde teorier skrudd sammen på gutterommet av en som har forlest seg på ridderromaner og fantasifulle titler brukt i dataspill. Mange frykter islam, og betrakter det som en ideologi mer enn en religion. Mange er redd for innvandring generelt og fra muslimske land spesielt, og lengter tilbake til en tid da nordmenn var blonde og blåøyde, og Norge var monokulturelt i alle sammenhenger.

Da Behring Breivik forklarte seg innledningsvis i rettssaken var det mange som ristet på hodet. Muligens rister de like mye på hodet av de fire vitnene som idag ble ført av forsvaret. Det burde egentlig klart seg med Anfindsen og til nød Tumyr. Men man kunne også droppet Tumyr og latt det bli med Carl I. Hagen, Vidar Kleppe og Jan Simonsen istedet. Politikere både rettens aktører og offentligheten kunne forholdt seg til. Men til tross for sin innvandringsmotstand står de sistnevnte tre for langt unna Breivik til at det hadde vært troverdig..

Det mest spesielle ved dagens rettsforhandlinger er ikke firkløveret i vitneboksen, men opptredenen til bistandsadvokatene til de overlevende og de omkomnes pårørende. Da dommer Arntzen spurte om bistandsadvokatene hadde spørsmål til vitnene, svarte Frode Elgesem dette, ifølge Dagbladet: » Nei, men vi har en kommentar til Anfindsen og vitnene etterpå. Denne saken gjelder en tiltale for terror, som består av en lang rekke drap og drapsforsøk. Det vitneprov jeg har hørt i dag viser at det finnes oppfatninger som Breivik deler der ute, og kan ha verdi for tilregnelighetsspørsmålet. Men utover det, om disse vurderingene er riktige eller sanne, mener vi er uinteressant og vil ikke stille spørsmål til det, sa Elgesem.»

Mette Yvonne Larsen var ikke snauere: «- Vi synes at det er relevant å høre hva Breivik har å fortelle, men hva tilfeldige vitner med hans syn har opplevd, det synes vi verken kaster lys over saken eller er noe særlig heldig. Vi synes det er ganske støtende at ofrene skal forholde seg til det. Den type historier kan ikke forklare det som skjedde på Utøya og i Regjeringskvartalet. Det er ikke mulig å forklare. Det er én manns verk, sier hun.» Til N24.

At Behring Breiviks politiske radikalisering skal forklares med ødelagte sykler, påståtte voldtekter og overfall fra personer (gjenger) med flerkulturell bakgrunn, og forklare massedrap er ganske spesielt. At Tumyr, Alte og andre som forfekter et ytterliggående syn på innvandring føler seg forfulgt, er ikke overraskende. De forveksler ytringsfrihet med ytringsplikt, og deltagelse i samfunnsdebatten med gjennomslag for sine synspunkter. Når de ikke publiseres i den grad de ønsker, og deres gjennomslag er langt fra å slå gjennom den politiske lydmuren, ikler de seg en offerrolle.

Det er langt mellom de handlinger og opplevelser Breivik referer til og det politiske univers han har skapt seg. Men det er enda lenger mellom hans tross alt ytterliggående politisk univers og Bombeattentat og massedrap, som han står tiltalt for.

Spørsmålet om motiv for de grusomme handlingene er likevel hva retten må belyse. Hvis Behring Breivik tross alt er tilregnelig, hva er hans motiv? Bistandsadvokatene representerer overlevende og pårørende til AUF’ere. Breivik har uttalt at de er politiske aktivister for et flerkulturelt Norge, og dermed «legitime politiske mål». Det er naturligvis tungt å forholde seg til. Men skal man gjøre noe annet enn å avskrive hans handlinger som galskap og psykose, så må man være villig til å sette seg inn i det politiske univers og de ideologiske sammenhenger gjerningsmannen påberoper seg. Vi andre kan mene at både han, Tvedt og Tumyr er helt på jordet når de hevder at vi står i en sivilasjonskrig, og er utsatt for koloniseringsforsøk fra muslimer. Men teorien om Eurabia er ingen gutteromsfantasi. Den deles av mange, drøftes og diskuteres. Men altså, i liten grad i norsk politisk debatt.

Det kan være mest bekvemt for Norge om Breivik avskrives som en galning. For da slipper man å forholde seg til hans univers. Men hva om det kommer enda en terrorist som påberoper seg de samme beveggrunnene?

Dommer Arntzen har efter hva jeg kan se administrert rettsforhandlingene godt, selv om noen avgjørelser kan kritiseres. Blant annet om hvor mye av tiltaltes utsagn og fremferd som kan kringkastes, og hvilke vitner som skal kringkastes og ikke. Når det foreligger to psykatriske rapporter med vidt forskjellig konklusjon må retten gjøre mest mulig for å ha et grunnlag for sin avgjørelse om tilregnelighet eller ikke. Selv om det er vondt for overlevende, pårørende og andre å høre flere enn Breivik fortelle om politiske synspunkter som ligger nær Breivik, så er deres vitneforklaring faktisk viktige for rettens beslutning.

Retten har tatt stort hensyn til overlevende og pårørende. Men skal rettsoppgjøret med Anders Behring Breivik oppfattes, som grundig, upartisk og rettferdig, kan ikke overlevende og pårørende få diktere rettsforhandlingene. Retten har et godt bilde av handling, konsekvens og skyld. Men motivet må tas på alvor.

Å sperre Behring Breivik inne på en psykiatrisk institusjon, og avskrive hans motiver som fantasier og gutteromsteorier kan være den største tabben i norsk rettshistorie. Mette Yvonne Larsen og andre bistandsadvokater har sine oppdragsgivere å ta hensyn til, men bør i fortsettelsen også tenke over hva rettsstaten og det norske samfunnet i lengden er tjent med.

Ute i gatene, og i den offentlige debatten, har deltagere og opinion vist en imponerende verdighet og vilje til å holde Breiviks holdninger og standpunkter på god avstand. Men det er ikke hele hans univers som i sum er farlig for det norske samfunnet, men alle de enkeltdelene som folk kan slutte seg til i større eller mindre grad. Skal man efter rettssaken, når Norge skal gå videre, kunne forholde seg til og møte de enkeltstandpunktene og påstandene med holdninger og motargumenter, må man kjenne til Breiviks begrunnelser. Det gjør man ikke ved å sensurere andre personer med mer eller mindre samme holdninger. Som retten tross alt har godkjent som vitner.

AUF-leder Eskil Pedersen vil ha en nasjonal dugnad mot ekstremismen. Den vil komme som følge av vanlig meningsbrytning og debatt i et demokrati.

Mette Yvonne Larsen og andre bistandsadvokater er iferd med å grave en grøft mellom dem som aksepterer å måtte forholde seg til Breiviks standpunkter og holdninger – for i det hele tatt å kunne møte dem med motargumenter og andre verdier – og de som vil sensurere både Breivik og alle andre som er motstandere av et flerkulturelt samfunn.

Fra arkivet

Arrangementer

  • Mont Pelerin Society - Oslo 2022
    • 04/10/2022 - 08/10/2022
    • Oslo
  • LibertyCon 2022
    • 14/10/2022 - 15/10/2022
    • Miami