Ukategorisert

Ikke helt presist om Struensee og Rotevatn

I en vittig og spissformulert om enn unøyaktig kommentar har Sven Egil Omdal sammenlignet Unge Venstre-leder Sveinung Rotevatn med den liberale helten Johan Friedrich Struensee. Grunnen er Unge Venstres forslag om en individuell “røddagskonto” tilpasset et flerkulturelt samfunn.

Pussig nok reflekterer Omdal lite ved akkurat det flerkulturelle aspektet ved forslaget. Som altså går ut på å gi alle nordmenn en “konto” for helligdager, som man kan ta ut tilpasset sin egen tro.

Dette forslaget vil ifølge Omdal skape problemer. For arbeidslivet, som må tilpasse seg at ikke alle ansatte feirer kristne høytider. Dessuten vil det ramme felleskapsfølelsen i samfunnet om muslimer jobber i julen og får fri til å feire id istedet. Omdal sammenligner med andre land, som Frankrike. Der ble kirke og stat skilt allerede i 1905. Men likevel har man fri på kristne høytidsdager. I et land som er adskillig mer flerkulturelt preget enn Norge. Så hvorfor skal man egentlig bry hodet sitt med de kristne fridagene? Kanskje fordi man, som Omdal skriver, som liberalere kan “unne seg den luksus det er å tenke prinsipielt.” Ingen dårlig attest, om det er positivt ment. Noe man kan bli i alvorlig tvil om, efter å ha lest Omdals kommentar.

For en liberaler bør det være en ære å bli sammenlignet med Johan Friedrich Struensee. Men det er nok ikke derfor Omdal slår Unge Venstre-lederen i hartkort med den tyske legen som startet en imponerende reformprosess i et av Europas mest ensrettede land. For også i Danmark-Norge anno 1770 ble det gjennomført en helligdagsreform. Problemet er bare at det ikke var Struensee som initierte den. Han bare iverksatte den fordi han var enig. Han ville sannsynligvis ha gått lenger.

Omdal er også elskverdig nok til å nevne Struensees ublide skjebne; han ble halshugget og partert for 240 år siden i år. Slik var straffen for majestetsfornærmelse i det kongelige eneveldet Danmark-Norge.

Men forskjellene mellom Rotevatn og Struensee burde tross alt vært nevnt. Struensee levet som nevnt i et kongelig diktatur, innført 110 år tidligere (eneveldet). Hans maktbase var uhyggelig smal; han var livlege for den gale kong Christian VII, og efterhvert elsker til den ensomme og utstøtte dronning Caroline Mathilde. De skal til og med ha fått en datter sammen.

Struensee var i liberale reformer som en fransk revolusjon i èn person, en reformator verdig en sammenligning med Napoleon hva angår fart og omfang på reformarbeidet. Og alt foregikk nærmere 20 år før den franske revolusjon, og 30 år før Napoleon startet med å modernisere dèt Frankrike han hadde tatt makten i ved militærkupp. Men Struensee gjorde noen elemenære og katastrofale tabber. Det var derfor det gikk som det gikk. Med hodet, altså. Denne historien kan du midt i september bivåne på film. Med Mads Mikkelsen i hovedrollen.

Sveinung Rotevatn er, som Omdal skriver, “allestedsnærværende”. Han er en av de mest medieprofilerte Unge Venstre-lederne i nyere tid. Og bra er dèt. For skal liberale ideer nå frem i dette samfunnet av særinteresser, særordninger, subsidier, proteksjonisme og vennskaps- og kjennskapsbånd mellom politikermakt, organisasjonsmakt og pengemakt, så må det finnes dem som er villige til å markedsføre liberale ideer. Også ideer som ikke umiddelbart finner gjenklang hos dem som har makt, eller nyter godt av privilegier, særordninger eller statlig beskyttelse.

Liberalismen handler om å gi det enkelte menneske frihet til å styre sitt eget liv. Men også til å ta ansvar for konsekvensene av de beslutningene man tar. Noen er redde for å gi andre såpass mye frihet, andre er redde for å få så mye frihet. Noen vil gjerne ha friheten, men ikke ansvaret for konsekvensene. Skal man klare å markedsføre liberalismen som en helhetlig ideologi – med både frihet og ansvar, må man ikke være skyggeredd.

Den viktigste forskjellen er kanskje at Rotevatn lever i et demokrati. Han kan lansere forslag i samme tempo som Struensee sendte ut kongelige forordninger, mden han er avhengig av å få tilslutning. Først i egen organisasjon, så i moderpartiet, og så gjennom oppslutning i valg. Hvis Venstre får makt, må en slik programpost anses som så viktig at partiet bruker tid og krefter på å få gjennomført reformen. Sånn sett har Rotevatn en vanskeligere, lengre og mer kronglete vei å gå, enn Struensee hadde.

Et aspekt Omdal i liten grad tar opp i sin kommentar (som har stått på trykk i Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen), er dèt faktum at en liberal helligdagsreform ikke bare er en logisk konsekvens av at statskirkeordningen er avskaffet. Det er også en utstrakt hånd til et begynnende flerkulturelt samfunn. Bare dèt alene tilsier at Rotevatn og Unge Venstre ikke er på popularitetsjakt. Ideen om en røddagskonto er et godt, liberalt reformforslag. Derfor vil det sannsynligvis ikke bli satt ut i livet med det første.

For liberalere er Johan Friedrich Struensee et nærmere studium verdt. Det Liberale Folkepartiet utnevnt Søren Jaabæk til den første liberalist. Kanskje Unge Venstre kunne begynne å regne Struensee blant sine politiske aner?

Comments are closed.

Verdt å lese fra Liberalerens arkiv