#, Bakgrunn

28.juli 1794: Da Terroren endte

På denne datoen i 1794 ble Frankrikes de facto hersker det siste året, Maximilien Robespierre henrettet i giljotinen. Uten lov og dom. Sammen med ham ble en rekke andre jakobinere henrettet. Det er paradoksalt at Klassekampen idag kaller Robespierre en demokrat. Han symboliserer meget godt mottoet flere revolusjonære har levet efter: “Hensikten helliger middelet”.

I våre dager forbinder vi terror med enkeltpersoner eller organisasjoner, som slår til med voldelige midler; bomber og attentater. De skal rive ned det bestående samfunn. Men under den franske revolusjon fra 1789 finnes en fase som kalles Terroren, eller skrekkveldet. Da var det statsmakten som stod bak terroren – og den var rettet mot statens egne borgere.

Klassekampen har en liten spalte øverst på side 2, der historiske begivenheter omtales. Idag handler spalten om Robespierres endelikt. I den kortfattede artikkelen står det: “Han hadde trodd på demokrati, og menneskets naturlige godhet. Idealene sine hentet han fra Jean-Jacques Rousseau. Han skulle ikke bare fornye Frankrikes politikk, men også Frankrikes ånd.”

Også den svenske historikeren og forfatteren Herman Lindqvist skriver i sin bok “Revolusjon! Frankrikes blodige år” rett ut: “Han var demokrat. Folkets vilje, moral, godhet, dyd og likeverdighet var grunnbegrepene i hans personlige filosofi.” (s. 317). Men hvordan skulle revolusjonen forsvares? “For Robespierre var terror, fengsel og dødsstraff for revolusjonens fiender derfor den eneste måten å redde revolusjonen og fedrelandet på.”

Klassekampens spalte over historiske begivenheter beskriver idag Robespierre slik: “Den karismatiske taleren og ideologen..”.

Lindqvist skriver derimot: “”Han hadde alt annet enn folkelig personlighet. Han oppsøkte aldri folket, og han deltok aldri i noen demonstrasjon eller aksjon i Paris. Han overvar aldri en henrettelse, og han unngikk alle steder hvor man kunne vente bråk og opptøyer.”

Karismatisk taler? “Han snakket langsomt og med svært lange setninger. Når han endelig tok en pause og kikket opp over de runde brillene, trodde tilhørerne at talen var slutt; men blikket feide bare langsomt over de tilstedeværende, og så fortsatte han å lese, stadig like langsomt.

Robespierre brukte utseendeidealet fra l’ancien regime; knebukser og pudret parykk lenge efter at Revolusjonen i 1789 og dens senere faser hadde fjernet det fra motebildet. Han var en asket. Han var ubestikkelig. Men hans glødende tro på revolusjonen fikk ham til å se sammensvergelser og fiender overalt. Girondinerne var det ledende partiet fra tidspunktet republikken ble innført som styreform i september 1792. Men krigen de hadde lansert for å eksportere de revolusjonære ideene til nabolandene gikk dårlig. Franske styrker var på vikende front. I selve Frankrike var det oppstander og tilløp til borgerkrig. Økonomien var i kaos. Og folket var skuffet over resultatene av revolusjonen så langt. Robespierres parti, jakobinerne, hadde vært mot krigen. Nå var det de som tjente på misnøyen med Girondinerne. Danton, DesmoulinsOlympe de Gouges og mange andre ble arrestert, og henrettet. At den radikale redaktøren for avisen Folkevennen, Jean-Paul Marat ble drept av Charlotte Corday hjalp til å nøre opp under radikaliseringen.

For Robespierre var det ikke nok at stenderforsamlingen som symboliserte vanlige folks fullstendige fravær av makt var erstattet av en nasjonalforsmaling i juni 1789, eller at privilegiene under det gamle regimet forsvant natten mellom 04. og 05.august 1789. Erklæringen om menneskenes og borgernes rettigheter 26.august 1789 var ikke nok (“Menneskene er født frie og forblir like i rettigheter”). Ei heller at republikken ble innført 22.september 1792 eller at den avsatte kongen ble henrettet 21.januar 1793. Tempoet i revolusjonens prosess for å skape et helt nytt samfunn var for lav. Altfor lav.

Fra juli 1793 hadde Robespierre, den sterke mann i Nasjonalkonventets velferdskomite, den reelle makt i Frankrike. Verneplikten ble reelt sett innført. Robespierre ville jakte på alle som motsatte seg revolusjonen. Han var som nevnt over ansett som ubestikkelig. For ham var moral og dyd viktige verdier. Og ingenting var viktigere enn å forsvare revolusjonen. Saint-Just, statsadvokat (sjefsanklager) Fouquier-Tinville og andre var minst like nidkjære som Robespierre.

I revolusjonens mest radikale fase ble Den katolske kirken berøvet restene av sin makt. Kirker og klostre ble plyndret og brent, prester jaget. Robespierre var deist, og 08.juni 1794 laget han en fest til ære for “Det høyeste vesen”. Katedralen Notre Dame ble gjort om til et “Fornuftens tempel”. Men til tross for en blendende forestilling kunne ironiske kommentarer om festen og Robespierre selv høres. Han anså dermed at kampen mot republikkens fiender måtte føres med enda hardere midler. Lindqvist skriver at tortur ikke var vanlig, at alle prosesser var åpne, og at det ble ført protokoll.

Men rettssakene var en parodi. Få dager efter festen på Marsmarken la han frem en ny lov om mistenkte, og om skjerpet terror. Man skulle ikke lenger ha jury ved revolusjonsdomstolene. Den anklagede skulle ikke få innkalle egne vitner, eller ha advokat. Dommerne hadde to valg: Frifinnelse eller fellende dom. Og 26.juli holdt han sin siste tale i Nasjonalkonventet. Hans anklager rammet de folkevalgte i stort monn, men denne gangen valgte de ikke å bøye seg. De tok til motmæle, og møtet måtte avbrytes uten noen form for vedtak. Dagen efter offentliggjorde Saint-Just i Nasjonalkonventet navnene på de anklagede, som Robespierre i sin tale dagen før ikke hadde navngitt. Men denne gang vedtok Nasjonalkonventet at Robespierre skulle arresteres. Robespierre og hans tilhengere søkte tilflukt hos bystyret i Paris (kommunen), som var like radikale som jakobinerne. Men bygningen ble stormet, og jakobinerne arrestert. Uten lov og dom ble Robespierre og ca 20 andre henrettet samme dag, og flere dagen efter. Terroren, skrekkveldet var over.

Nasjonalkonventet hadde vedtatt en ultrademokratisk grunnlov, men utsatte den i påvente av fred. I den situasjonen landet var i, måtte landet ha en “revolusjonær ledelse”. Dermed tok parlamentet også rollen som regjering (velferdskomiteen). Dette stred med maktfordelingsprinsippet til Montesquieu. Også rettsstatsprinsippene ble satt til side. Man var riktignok ikke tilbake til den vilkårlige rettsutøvelse under l’ancien regime. Terroren var målrettet; alle motstandere av jakobinernes revolusjonære ideal kunne rammes av anklager, fengsel og henrettelse. Slik sett la systemet til rette for angivere og falske anklager.

Hvis Maximilien Robespierre var demokrat, var det kun i betydningen “tilhenger av flertallsstyre”. Men et fritt samfunn må basere seg på tre elementer; individuelle rettigheter, maktfordeling og rettsstatsprinsipper. I et fritt samfunn har også mindretallet rettigheter et flertall ikke kan berøve dem. også om mindretallet er kun èn.

0 0 vurdering
Vurdering
Emneknagger:
3 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Anonym
Anonym
7 years ago

Bra oppsummering. Terrorregimet til Robespierre ble innført pga hyperinflasjon. Han trykket så mye penger at Frankrike igjen fikk oppleve hungersnød og sultkatastrofer. Han gjorde det selvfølgelig enda verre med sine priskontroller som ga underskudd på varer siden ingen ville produsere med tap. http://www.sjsu.edu/faculty/watkins/hyper.htm#FRANCE I 1812 var inflasjonen i Norge 150%. Dette skyldtes pengetrykking fra statsmakten i København. Det norske folk sultet. Og så kom 17.mai 1814. Hvorfor er det slik at Banksters, moderne økonomer, politikere og Klassekampen har fjernet dette fra historiebøkene? Hva har de alle til felles? Det de har til felles er ideer som ikke fungerer og som… Read more »

Gullstandard
7 years ago

På samme måte som hans beundrere, ja. Folket røst, via meg.

Voodoo-king
Voodoo-king
7 years ago

Hvorfor er det slik at Banksters, moderne økonomer, politikere og Klassekampen har fjernet dette fra historiebøkene? Hva har de alle til felles? Det de har til felles er ideer som ikke fungerer og som må løses på kort sikt med pengetrykking. Jepp, alternativet til å få fart på den øknonomiske sirkulasjonen på en usunn måte er å få fart på den øknonomiske sirkulasjonen på en sunn måte. Det sunne altertnativet gir folk flest økt levestandard, økt levestandard gir økt autonomi, om folk flest får mer makt vil politikere og sentralplanleggere få mindre makt. En ser altså at ved å skape… Read more »