Meninger

Enevoldskonge får monument foran Stortinget

Så er plasseringen avgjort: Aftenposten skrev idag at Danmarks siste enevoldskonge, Christian VIII (som døde på denne datoen for 165 år siden) får sitt monument foran Stortinget. Det er Stortingets presidentskap som har avgjort plasseringen. Tre andre sentrale skikkelser fra 1814 mangler fortsatt i Norges “Pantheon”.

Liberaleren har tidligere skrevet om hvordan konservative som tidligere statsminister Kåre Willoch og tidligere kulturminister og biograf Lars Roar Langslet har slåss for å få reist et monument over “17.mai-kongen” Christian Frederik, eller Christian VIII som han het da han var konge av Danmark i perioden 1839 – 1848. Ifølge hans norske biograf Lars Roar Langslet ble han ansett som “farlig liberal” av de øvrige europeiske monarker fra han forlot Norge i 1814 til han ble dansk konge i 1839. Og som danske liberaleres håp. Men han beholdt eneveldet som styreform gjennom tiåret han satt på tronen..

Jeg var selv i debatt med Langslet i NRKs Kulturnytt 29.mars ifjor, om det i det hele tatt burde reises noe monument over Christian Frederik, og hva hans innsats var. Du kan lese mine refleksjoner i efterkant av debatten her. Flere lenker om temaet er samlet her.

Berget han grunnloven? Hvilken grunnlov?
Regjeringen la ut nyheten og Aftenposten skrev igår at Stortinget enstemmig vedtok å reise et monument over Christian Frederik, mens presidentskapet har avgjort hvor det skal stå. Og stedet ble Eidsvolds plass, rett foran Stortinget. Danmarks siste enevoldskonge skal pryde plassen foran Norges nasjonalforsamling, det fremste symbol på at demokratiet i Norge består 200 år efter at det ble vedtatt intet mindre enn to grunnlover samme år.

Stortingspresident Dag Terje Andersen (Ap) hevder at det er lite kjent at Christian Frederik, enstemmig valgt som konge av den grunnlovgivende forsamling på Eidsvoll efter at grunnloven var vedtatt, også berget grunnloven senere samme høst. Andersen sier: “Det som har druknet litt, er at han forhandlet frem at Norge fikk beholde Grunnloven. Derfor kunne vi gå i union med Sverige som et selvstendig rike. De forhandlingene var hans politiske mesterverk.”

Var de? Virkelig? Det er altså viktigere at Christian Frederik berget grunnloven, enn at han sørget for at Norge erklærte seg selvstendig efter 437 år under dansk (siden 1660) eneveldig styre? Viktigere enn at Norge fikk en grunnlov som knesatte folkesuverenitetsprinsippet og maktfordelingsprinsippet? Da må man forutsette at det faktisk var Christian Frederik som forhandlet frem at grunnloven skulle bestå i unionen med Sverige. Og at grunnloven faktisk var truet av den samme unionen.

1814 var et spesielt år. Ved inngangen til 1814 var Norge et lydrike under en eneveldig dansk konge, altså en monarkistisk diktatur. 17.mai var Norge et selvstendig land med en valgt konge og en grunnlov som markerte et helt grunnleggende brudd med alt dansketiden stod for; folkesuverenitetsprinsippet og maktfordelingsprinsippet erstattet enevoldsmonarken av Guds nåde. Selvstendighetserklæringen i § 1 markerte slutten på Norge som lydrike under Danmark, feilaktig kalt “union”. Og fra 09.november var Cal XIII av Sverige også Norges konge, gjennom en personalunion. Men Norge var mer eller mindre likeverdig; med egen grunnlov, eget parlament, egen regjering og egne domstoler. Kun kongen, flagget og diplomatiet/utenrikstjenesten var felles.

I 1814 ble det vedtatt to grunnlover. En ble vedtatt efter fem ukers debatt på Eidsvoll i april/mai. Den neste ble vedtatt 05.november, efter en måneds debatt i Christiania. Den første grunnloven ble vedtatt fordi de ledende kretser i Norge ikke aksepterte konsekvensene av eneveldet; at den danske kongen kunne gi bort Norge som krigsbytte i en krig der danskenes kongen hadde valgt den side som tapte (Napoleons). Kieltraktaten av 14.januar 1814 var en folkerettsgyldig avtale støttet av stormaktene. Sverige skulle få Norge som krigsbytte, het det. Og heter det, i den galt fremstilte norske historieskrivningen. Det var den svenske kongen som fikk Norge som krigsbytte. Og han lovet Norge en egen grunnlov. Dèt Christian Frederik fikk istand av selvstendighetsverk i februar 1814 (folkeeden og valg av representanter til en grunnlovgivende forsamling) hadde svenskekongen altså lovet som en konsekvens av Kieltraktakten.

Det selvstendige Norge hadde ingen sjanse. Stormaktene stod på Kieltraktens grunn. Danmarks avståelse av Norge var korrekt. Sverige fikk belønningen for å være tro mot koalisjonen som nedkjempet Napoleon og for å ha gitt uvurderlig hjelp i å forstå Napoleons taktikk og tankegang. Da Sveriges kronprins, franskfødte Carl Johan satte igang sin “offensiv” mot Norge i juli 1814, for å få Christian Frederik til å akseptere Kieltraktaten, gav han sine styrker strenge instrukser om å opptre humant. Soldatene listet seg rundt som på kattepoter. Derav navnet Kattekrigen. Det ble snart våpenstillstand og fredsforhandlinger. Svenskene aksepterte folkesuverenitetsprinsippet; Christian Frederik skulle abdisere og legge makten i hendene på Stortinget. De norske forhandlerne var Jonas Collett og Nils Aall. Så, stortingspresident Dag Terje Andersen: Det var ikke Christian Frederik som forhandlet med svenskene om at grunnloven skulle bestå.

Legg merke til hva som var hovedpunktene i forhandlingene:

– Avtalene ble inngått mellom den svenske kronprinsen, på vegne av den svenske kongen, og det norske Stortinget. Svenskene godtok ikke Christian Frederiks krav på den norske tronen, så han var ikke part i den offisielle avtalen.
– Det norske Stortinget skulle samles innen slutten av september eller i begynnelsen av oktober for å ratifisere konvensjonen.
– Den svenske kongen aksepterte den norske Grunnloven, med nødvendige endringer for å tilpasse den til personalunionen med Sverige. Alle endringer skulle godtas av Stortinget.
– Christian Frederik skulle frasi seg alle krav til den norske tronen og forlate Norge. Denne siste avtalen var hemmelig.

En ny grunnlovgivende forsamling endret ikke bare de paragrafene i 17.mai-grunnloven som var nødvendige for personalunionen med Sverige; samtlige paragrafer ble vedtatt på nytt (se 3.punkt over). Dermed var både intensjonene i Kieltraktaten og 17.maigrunnloven ivaretatt; personalunion med Sverige, men egen grunnlov, eget parlament og regjering, og egne domstoler.

De som mangler i Norges “Pantheon”
Frankrike har sitt pantheon, der landets store menn og kvinner har fått sin hedersplass. Norge mangler et slikt, men området rundt Stortinget har statuer og byster av menn som hylles for sine bidrag ved viktige korsveier i Norges historie. Selv om noen mangler.

Fra 1814 har Wilhelm Frimann Koren Christie fått sin plass (til høyre, ved inngangen til Stortinget). Han var med både under riksforsamlingen på Eidsvoll i april/mai 1814, og var sentral da den 2.grunnloven ble vedtatt. I Wikipedias artikkel om ham står det: “Han var formann i komiteen under forhandlingene med Sverige, og har fått hovedæren for bevaringen av Norges selvstendighet i unionen. Han hørte til selvstendighetspartiet.”

Fra 1884 har “parlamentarismens far” og Venstres første leder, Johan Sverdrup en statue, vel å merke på siden av Stortinget (høyre siden hvis du står med ansiktet vendt mot Stortingets inngang. Han ledet kampen for innføring av parlamentarismen, mot (den svenske) kongemakten i 1870-årene og frem mot 1884.

Fra 1905 har statsminister Christian Michelsen fått en byste rett nedenfor Løvebakken. Han var statsminister fra mars 1905 – oktober 1907. Michelsen ble den som gjennomførte Norges selvstendighet i 1905, og den som sørget for at Norge fikk et monarki med en dansk prins som ny, norsk konge.

Fra 1940 har stortingspresident Carl Joachim Hambro fått sin statue på plenen foran Stortinget. Han bidro 09.april 1940 til at kongefamilien og regjeringen evakuerte Oslo, mens tyske styrker angrep hovedstaden og nettopp hadde til hensikt å fange kongefamilien og regjeringen. Da Stortinget samlet seg på Elverum sørget Hambro for “Elverumsfullmakten“, der Stortinget overdro sin makt til regjeringen så lenge Norge ikke var fritt.

Nå skal altså den siste danske enevoldskongen innlemmes i denne forsamling av viktige skikkelser i norsk historie.

Det er verdt å merke seg hvem som ikke har fått noe monument: Christian Magnus Falsen, som i eftertiden er blitt kjent som “grunnlovens far”; han utformet utkastet som ble lagt til grunn for arbeidet med grunnlov av riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, og ledet “prinsepartiet” (også kalt Selvstendighetspartiet). I eftertid er det oppstått strid om hvor stor del av æren for grunnlovsutkastet han må dele med sin medforfatter Johan Gunder Adler (som altså heller ikke har fått noe monument ved Stortinget). Falsen tjente både den danske enevoldskongen, det selvstendige Norges konge Christian Frederik, og de svenske unionskongene. Dermed ble han også omstridt allerede i sin samtid. Adler på sin side valgte allerede i 1814 å følge Christian Frederik til Danmark, og gå i dansk tjeneste. Den tredje som mangler, er Georg Sverdrup. Mannen som i 1814 overtalte enevoldsprinsen Christian Frederik til akseptere både folkesuverenitetsprinsippet og maktfordelingsprinsippet.

Jeg har gjentatt det før, og sier det gjerne igjen: Ved tohundreårsjubileet for grunnloven(e)s fødsel er det Georg Sverdup som bør æres.

Det er nå lagt til rette for at det er den siste danske enevoldskongen som skal hedres 17.mai 2014. Selv om det i høyeste grad kan diskuteres hvilken ære han har for at det endte så godt som det gjorde i 1814.

Emneknagger:
trackback

[…] Frederik. Konklusjonen deler Rasch-Engh med Liberaleren: Christian Frederik fortjener ingen statue! Som jeg skrev søndag: Heller et monument over Georg Sverdrup ved Norges pantheon. Del dette:E-postFacebookTwitter […]