Ukategorisert

Carl III Johan 250 år idag

Idag er det 250 år siden Jean Baptiste Bernadotte ble født i Pau i det sydlige Frankrike. Ingenting tydet på at han i 1818 skulle bli kronet til konge av Norge og Sverige. Hans efterkommere bekler idag tronen ikke bare i Sverige, men også i Norge og Danmark.

Det var få forunt å forutse at sønnen til en fransk sakfører i Bearn født på denne dagen for 250 år siden under det franske eneveldet skulle få en helt bemerkelsesverdig karriere; fra han i 1780 vervet seg som menig soldat, via en bratt og rask stigning i gradene under den franske revolusjon (1789 – 1799), også skulle bekle posisjoner som ambassadør i Østerrike-Ungarn, krigsminister i regjeringen (direktoriet), stattholder i Hannover og fremgangsrik men omstridt general under Napoleons styre, før han – akkurat da han havnet i unåde hos keiser Napoleon – skulle oppleve å bli adoptert som tronfølger hos den aldrende, syke og barnløse svenske kongen Carl XIII, bidra til å beseire sin gamle fiende Napoleon, gjennomføre en personalunion mellom Sverige og Norge, grunnlegge et nytt kongedynasti i Sverige, og i tillegg overleve den reaksjonære restaurasjonen som oppstod i Europa efter Napoleons fall.

Artikkelsamling fra utstilling på Forsvarsmuseet i 1999

Historiens lykkkelige øyeblikk
Carl XIV Johan (i Norge III) ble hele 81 år gammel, og efter drøyt 7 år som kronprins av Sverige og halvparten så lang tid i Norge rakk å være konge av begge land i hele 26 år. Både for svenskene og nordmennene kan hans styre regnes helt fra hhv. ca 1811 og 1814. Han var den reelle hersker i begge land fra de nevnte årstall. Carl XIII var så gammel og svak at han ikke maktet å styre selv. Carl Johan var derimot en markant og sterk personlighet som hadde deltatt i revolusjonskrigene helt siden starten i 1792 og vært en av de mest kjente og fremste av Napoleons øverste offiserer. Til tross for et sterkt motsetningsforhold mellom de to. Svenskene ville ha en av Napoleons generaler på tronen, og kongens rådgivere planla egentlig å be Napoleon selv om å utpeke den han ville avse til den svenske tronen. Før en ung mann grep inn og endret historiens gang. Da Carl Johan kom til Sverige som kronprins så han ikke to land med flere århundrer lang historie med rivalisering, motsetninger og kriger. Han så en geografisk enhet, og ville forene de to og herske over den skandinaviske halvøy. Hvor sterkt nordmennene ville selvstendighet før 1814 er høyst usikkert. Men at Napoleon (og dermed hans allierte Danmark) ble tvunget på defensiven efter “folkeslaget i Leipzig” 17 – 19.oktober 1813 ble et av historiens tilfeldige vendepunkt; et lykkelig øyeblikk som gav Norge mulighet til å utrope sin selvstendighet, lage seg en egen grunnlov helt uten diktat fra andre, og skape seg en ny og moderne start – før virkelighetens brottsjøer veltet inn over den dristige seilasen Norges fremste menn og en ung dansk prins hadde lagt ut på. Vendepunktet med grunnloven 17.mai 1814 gjorde Norge til langt mer likeverdig partner i det som var lite mer enn en personalunion med Sverige under felles konge og utenriksstyre, sammenlignet med den underordnede tilnærmede kolonistatus man hadde under det danske eneveldet.

For Jean Bernadotte ble møtet med Carl Otto Mörner i Paris sommeren 1810 det lykkelige øyeblikk. Napoleons vrede hang over ham som en tordensky, men han begav seg ut på en seilas til et ukjent Skandinavia. Alt takket være en impulsiv og selvstendig ung, svensk offiser. Og kanskje takket være sine egne storslåtte gester mot svenske krigsfanger ved et par-tre anledninger opp gjennom årene, som feltherre i dèt som idag er Tyskland. Hans forløsende år var perioden fra han ble valgt som svensk kronprins høsten 1810, la om den svenske politikken i 1812 og ledet Sverige inn i en allianse med Russland, England og Østerrike mot Napoleon, bidro med sin kjennskap til og erfaring med Napoleons taktikk til å yte alliansen de nødvendige tjenester for å kunne nedkjempe Napoleon, og for Carl Johan til å hente sin belønning; Norge. Han fikk Norge som krigsbytte men ønsket kun en personalunion – ikke en koloni eller et erobret område. Da forhandlingene var sluttført, en ny grunnlov var vedtatt og han og sønnen Oscar kunne holde sitt inntog i Christiania 09.november 1814 var alt han ønsket oppnådd. Han kunne i ro og mak sikre sitt verk de neste årene, frem mot det ukjente tidspunktet da Carl XIIIs død skulle gi ham kongekronen på hodet. Da ville han stå ved neste korsvei: Europas reaksjonære monarker i den hellige allianse, det restaurerte franske monarkiet under Borbounerne, eller de skeptiske engelskemennene – ville de akseptere ham, “katten blant hermelinere”, eller ville de velte ham – den siste av Napoleons marskalker? Han hadde ingen grunn til bekymring; han hadde vunnet sin trone ved tilfeldigheter, lykke og flaks, men sikret den ved egen innsats.

Norge fikk modne mellom 1814 og 1905
Om Norge var rede til den selvstendighet en overmodig og uprøvet dansk tronfølger på 27 år erklærte i februar 1814, da han hadde fått vite at hans fetter kongen hadde gitt bort halve riket hans i forbindelse med fredsforhandlingene i Kiel, er høyst omdiskutert. Og efter min ringe mening tvilsomt. Men grunnlovsverket i 1814 la grunnstenen for det moderne Norge, og bidro til å skape en plattform for å utvikle landet frem mot selvstendigheten i 1905. Uten Carl Johans medgjørlighet under fredsforhandlingene høsten 1814 kunne starten på fellesskapet med svenskene blitt langt tøffere, likeledes kampen for reell selvstendighet. Unionen ble Sverige var altså langt mindre omfattende enn Norges underordnede stilling i eneveldet under Danmark.

DaNorge skulle utvikle sin nasjonalkarakter og alt fra forfattere, malere, politikere, diplomater og ikke minst historikere ble tiden med Sverige skrevet ned. “Storsvensken” er et uttrykk som har fått leve på folkemunne helt til idag. Og rett skal være rett: Ledende kretser i Sverige var forbannet over at Norge hadde satt seg opp mot en folkerettsgyldig traktat i 1814. Nordmennene var et opprørsk folk som måtte tuktes, sa de mest militante. Men Carl Johan var realpolitiker. Han visste at en militær seier over et lite folk som akkurat hadde fått smaken på frihet var den dårligst mulige start på hans kongstanke; ett rike på den skandinaviske halvøy – under hans krone. Derfor tøylet han de mest “storsvenske” og militante av svenskene, og gav si hær meget strenge instrukser om å opptre humant. Hæren listet seg frem som på kattepoter, og han aksepterte alt som skulle til fra norsk side for å få på plass foreningen med Sverige; grunnlov, parlament, rettsvesen, regjering – alt utenom Christian Frederik – som ble sendt hjem til Danmark som en forvorpen og uskikkelig skolegutt. Hans regjeringstid i Danmark som Christian VIII ble heller ingen lykkelig tid for de liberale. Det er verdt å merke seg at “liberalernes håp” i Danmark, slik hans norske biograf Lars Roar Langslet beskriver ham, i de 25 år han ventet på tronen ikke forberedte reformer for å avskaffe eneveldet i Danmark. Mens hans overmann i kampen om Norge i 1814 aldri grep til våpen for å overkjøre eller fjerne den for sin tid liberale norske grunnloven. Carl Johan ble mer konservativ med årene, men endringer skulle skje ad legal vei.

En krone i rennestenen
Carl Johans motsetningsforhold til Napoleon, som var seks år yngre, skyldtes at de begge beilet til samme kvinne; Desirèe Clary, en silkehandlers datter fra Marseille i Frankrike. Napoleon og Desirèe forlovet seg, men Napoleon dumpet henne på veien mot maktens tinde. Hun og Jean Baptiste Bernadotte giftet seg i 1798 og fikk sønnen Oscar 04.juli 1799, to dager efter at han ble utnevnt til Frankrikes krigsminister. Posten i regjeringen beholdt han bare til september. Han ble intrigert bort av mektige menn som allerede hadde utsett seg Napoleon til Frankrikes redningsmann. Napoleons kupp kom 09.november 1799. Det hadde en forståelse seg imellom, og Bernadotte forsøkte ikke å hindre ham. De neste 10 årene kom posisjoner, fremgang, formue og ære kun ved Napoleons hjelp. Kun ved å stå i hans rekker. Men Bernadotte var ikke fornøyd med Napoleons styre. Som republikaner av overbevisning var han tro mot de revolusjonære idealene. Napoleon var dermed skeptisk til ham som “jakobiner”, som konkurrent og medoffiser. Det var Napoleon som hadde plukket opp kronen som lå i rennestenen; den franske krone. Da Bernadotte i 1810 fikk sin krone var det uten Napoleons hjelp. Napoleon valgte å gjøre det samme som Bernadotte hadde gjort for ham i 1799; ikke å stille seg i veien.

Carl Johan ble mer konservativ med årene. Han jobbet iherdig for en nærmere forening og tettere union mellom Norge og Sverige, men respekterte legaliteten: Der loven stod i veien, og det ikke nyttet å endre loven, lot han det bli med det. Hans efterslekt vokste. Dynatiet Bernadotte var sikret. De såkalte gustavianerne var ingen utfordring, men nymotens liberalere var en trusel. De fant et forbilde i den gamles egen sønn, Oscar. Dynastiet var således aldri truet, det var bare spørsmål om hvilken politikk dynastiet Bernadotte skulle føre. Og Oscar ble mer liberal som konge enn hans far var på sine eldre dager.

At det var akkurat Carl Johan som var svensk kronprins i 1814 skal nordmenn prise seg lykkelige for. Uten ham hadde mangt kunne sett annerledes ut den gangen for snart 200 år siden. Idag er det 250 år siden han ble født. Om to år er det to hundre år siden han aksepterte det norske grunnlovsverket. Carl Johan har allerede sin statue – foran Slottet i Oslo. 17.mai 2014 skal et nytt monument stå klar i hovedstaden. Ikke over ham, redningsmannen fra 1814, men over hans utfordrer, Ballsalprinsen som i noen få måneder var norsk konge, før han 25 år senere ble det danske eneveldets siste kongen; Christian VIII. Taperen fra 1814 skal få sitt monument. Men Carl Johan får ingen ære for at han bidro til at Norge vant.

Historiker Trond Norèn Isaksen har også skrevet på sin blogg om Carl Johans 250-årsdag, og varsler der at han imorgen kommer med en artikkel i Aftenposten om Carl Johans regjeringstid i Norge.

Bøker om Carl Johan i Norge
Det er kommet ut flere bøker om Carl Johan på norsk de siste årene. Journalisten og den mangeårige NRK-medarbeideren Kjell Arnljot Wiig gav i 1998 ut boken Karl Johan – konge og eventyrer. Den handler mest om tiden fra 1810 og fremover. I 1999 skrev Aftenposten-journalisten Herman Bjørnskau biografien Carl XIV Johan – en franskmann på Nordens trone. I 1999 huset Forsvarsmuseet i Oslo vandreutstillingen Jean Baptiste Bernadotte – fra menig soldat til konge av Norge og Sverige. Carl XIV Johan. Den hadde også vært satt opp i Stockholm og på Schloss Mainau i Baden-Württenberg. I anledning utstillingen ble det utgitt en artikkelsamling med samme tittel som utstillingen. I 2010 gav den kjente svenske historikeren Herman Lindqvist ut biografien Karl Johan. Jean Bernadotte – soldaten som ble konge. Min anmeldelse her.

Herman Lindqvists bok om Carl Johan utkom i 2010.

Som nevnt over ble Carl Johan nærmest utdefinert eller “skrevet ned” av historikere som ønsket å fremheve at 1814 var utelukkende nordmenns (og Christian Frederiks) verk. Men under 2.verdenskrig skrev Yngvar Hauge et trebindsverk om Carl Johan (Revolusjonssoldaten, Marsjalen, Tronfølger og konge). I 1953 utkom Annemarie Selinkos “biografiske” roman Desirèe, om Carl Johans ektefelle. I 1960 utgav lagdommer Ludvig Fjærli tobindsverket Soldaten som ble konge.

0 0 vurdering
Vurdering
1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
trackback
7 years ago

[…] gjerne min artikkel Carl III Johan 250 år idag, fra Liberaleren 26.01. Del dette:E-postFacebookTwitter Kategori(er): Historie, Monarkiet, […]