Ukategorisert

Er det noe behov for SV?

Det radikale, farlige SF/SV ble byttet ut med kosepartiet SV for barnehaver og ungers ve og vel. Brodden er borte, kampsakene er tatt ned fra barrikadene – i regjering med Ap. Er det behov for SV?

Ethvert partilandsmøte er en blanding av et politisk verksted, og et utstillingsvindu. I vinduet stiller man ut skryteplakater av hva man har fått til, og både gamle bestselgere og nye produkter fra sortimentet (partiprogrammet). På verkstedet gjør man ferdig de nye produktene og pynter på de gamle. Alt blir ikke helt som man hadde tenkt seg. Det er omtrent som med gutten som skulle lage en fin presang til mor på sløyden, og tenkte: Det vil hun sikkert ha, da blir hun sikkert gla’. Han endte opp med en brødfjøl. I partiene kalles slikt håndtverk som reduserer mercedesen til en lada for kompromisser. Ingen er helt fornøyd, men de fleste kan leve med resultatet. Spørsmålet er om kundene – velgerne – blir så imponert.

Når SV møtes til landsmøte idag, et år efter kriselandsmøtet der Audun Lysbakken “måtte” velges til partileder selv om han hadde måttet forlate sin post som statsråd i barne- og familiedepartementet kort tid i forveien, må SV’erne bare erkjenne at Lysbakken og hans kolleger i den nye partiledelsen ikke har klart å snu pilene for SV. De peker fortsatt nedover. SV svinger rundt sperregrensen på meningsmålingene; fort over, fort under. Ungdomsvelgerne har forlatt partiet. SV blir fortsatt overkjørt av Ap i regjeringen, og SP kjører som vanlig sololøp for sine kjernevelgere blant bønder og folk tilknyttede næringer (og) i distriktene. Det er mulig det finnes lys i tunnellen for SV, men regjeringens satsning på lyntog lar vente på seg. Så det finnes ingen snarveier for SV, hverken på skinner eller motorvei. Det finnes bare hardt arbeid. SV må finne frem arbeidshestene og spenne på seg seletøyet. Det blir en lang tur i ulendt terreng.

SVs fire kraftlinjer
I sin historie har SV bygget sin eksistens på allianser med såkalt folkelige bevegelser, og på en ideologisk basis. SVs forgjenger SF ble stiftet i 1961 i protest mot Aps kaldkrigsretorikk og alliansen med USA. Fredsbevegelsen var en naturlig alliert for det nye partiet. Ut over 1960-tallet vokste miljøbevisstheten blant folk, og SF/SV var blant de første til å kaste seg på den grønne bølgen. Og partiet bygget allianser til de miljøorganisasjonene som efterhvert ble stiftet. Da kvinnebevegelsen skjøt fart på 1970-tallet, var det en rød feminisme som vokste frem. Ulik den som hadde skaffet almen stemmerett og andre reformer som kom kvinner tilgode på rundt forrige århundreskifte og de første årene efter. SV, partiet med myke, moderne menn med omsorg for barn og miljø og mot det gamle, krigerske mannsidealet, og den nye kvinnebevegelsen fant hverandre. SF/SV allierte seg altså med fredsbevegelsen, miljøbevegelsen og kvinnebevegelsen. Med sosialisme som partiets ideologi i bunn gav en del saker seg selv; økonomisk utjevning og kamp mot fattigdom. Kamp mot privat næringsliv og kommersielle interesser. F.eks var både kvinnebegelsen og miljøbevegelsen naturlige allierte i kampen mot utnyttelse av kvinner i reklame og mot stadig forbruksvekst.

Er fred, miljø, likestilling og sosial utjevning uaktuelle saker – for folk flest og for sosialister? Nei, naturligvis ikke. Finn Gustavsen, en av ur-SF’erne, hadde rett da han i kampen mot AKP (m-l) advarte sine egne mot å lefle med revolusjonstanken; den norske arbeider ønsker ikke revolusjon. Han pusser sin bil om søndagen, og er fornøyd.

Moderne SV’ere fremstiller høyresiden som sitt partis viktigste motstander. Og det har de naturligvis rett i. Men ikke ubetinget. Det finnes liberalere på høyresiden som SV kan alliere seg med i et bredt spekter av saker, og blant de verdikonservative (i KrF) finnes det naturlige allierte både i miljøsak, fredssak og kampen mot forbruksveksten. Skillelinjene er ikke (lenger) skarpe som et barberblad eller høye som Berlinmuren.

For SFs viktigste motstander var i sin tid Arbeiderpartiet. Partiet for kald krig, økonomisk vekst fremfor miljøvern, maktarroganse og kameraderi fremfor åpenhet, innsyn og demokratiske strukturer. Og Aps linje var utjevning gjennom vekst for de fleste. Ikke gjennom hardhendt påtvunget omfordeling av rikdom. Dermed er det Ap som SF/SV har hatt den skarpeste brodden mot i mye av levetiden frem til de to partiene gikk i regjering sammen i 2005. for SF/SV var Ap partiet som ikke var rødt nok. Sosialismen Einar Gerhardsen snakket så mye om gikk av moten med Oddvar Nordlis avgang i 1981. Den siste arbeider gikk av som leder for Arbeiderpartiet. Og SV klarte aldri å få bygget den viktige broen til fagbevegelsen, tross kampen for utjevning og mer sosialisme. De farverike seminardeltagende aktivistene og akademikerne i SV forble fremmede fugler for de maktbevisste LO-bossene.

Interessen for og oppslutninger om saker og temaer svinger. Et parti kan ved å satse bevisst og konsekvent på “sine” saker kommunisere til “sine” velgere – og sikre seg noen kjernevelgere. Slik SP og KrF har gjort. De ovenfor nevnte kraftlinjene burde sikret SV en stødig velgerbase. Men slik har det ikke gått. og sperregrensen er som silkesnoren; den lyser blodrødt som et barberblad på alle gallupillustrasjoner. Man mister ikke hodet, men muligheten til å kommunisere med velgerne. For alt journalistene er opptatt av er tall, mandater og (mistet) maktmulighet. Hvorfor man skal inn, og hva man vil gjøre (med sakene sine), er og blir uinteressant. Selv om det er der kampen mot sperregrensen egentlig vinnes; ved å vise hva man står for og hva man gjør.

Den virkelige nedturen – regjeringsmakt
Da SV i 2005 havnet i regjering med den mangeårige motstanderen Ap, startet den virkelige nedturen. Valgresultatet var en nedtur i seg selv – både sammenlignet med tidligere valgresultater, og med gallupene tidligere på året. Men for røde idealister og seminarister ble møtet med maktens korridorer en frontkollisjon med virkeligheten. Arbeiderpartiet – og SP – var vant til å utøve makt. Enten lirke til for å få sin vilje gjennom, eller bruke brutal makt. SV frontkolliderte for så å bli overkjørt gjentatte ganger. For FrPs fremste menn og kvinner bør Kristin Halvorsens bok Gjennomslag bli obligatorisk lesning. Både den og hennes forrige bok, utgitt før regjeringsskifte.

SV måtte inngå kompromisser. Kompromissene ble ikke solgt som de seire det var mulig å oppnå, men snarere som nederlag i sammenligning med partiets egentlige politikk. Partiets folk protesterte mot politikken deres egen regjering stod for. SV klarte ikke å håndtere at tidligere alliansepartnere i miljøbevegelsen ble kritikere. Selv om det er innlysende at ideelle bevegelser aldri kan bli fornøyde med hva makthaverne får til på “deres” områder. SV-ledelsen hadde forsvart bombing av Serbia, og i regjering deltok man i krigsoperasjoner i Afghanistan, og bombing i Libya. Fredspartiet gikk til krig med FN-mandat, under ledelse av USA – som partiprogrammet fastslovar den største faren (!) mot verdensfreden. Ikke rart fredsbevegelsen var fortvilet. Det eneste parti de reelt sett hadde hatt et langvarig forhold til, sviktet fredssaken.

Partiet har skaffet full barnehavedekning, men hvordan er tilstanden i barnehavene? Partiet som er for trygge arbeidsplasser for kvinner, likestilling og heltidsjobber – slik at kvinner ikke blir pensjonstapere – har hverken klart å fjerne deltidsarbeid i helse- og omsorgssektoren, eller øke lønnsnivået vesentlig. Kvinner i offentlig sektor burde være en vinnergruppe for SV i flere sammenhenger. Men også her har SV sviktet.

Regjeringen skulle utrydde fattigdommen, ifølge Soria Moria I-erklæringen. Intet mindre. En helt naturlig målsetning for et sosialistisk parti – og den mest venstrevridde regjeringen i Europa. Men slik gikk det ikke. Både fred, miljø – og fattigdom forsvant i kompromissenes tåke. Og da var det ikke rart at velgerne mistet den røde fyrlykten av syne. For i realiteten lyste den svakere. Det er mulig at flammen fortsatt kan blåses liv i.

Spørsmålet er om ikke høyresiden i Norge er så blassblå at eventuelle skremmebilder forsvinner som heliumsfylte ballonger på 17.mai. Og når kampsaker og naturlige samarbeidspartnere gjennom mange tiår er kastet over bord gjennom regjeringssamarbeid med Ap, spørs det om velgerne gjenkjenner SV, eller overhodet savner partiet.

SVs landsmøte må gi svaret både partiets egne folk, forsmådde og skuffede langvarige alliansepartnere og velgere lurer på; er det noe behov for SV?

Aktuelle lenker om SV-landsmøtet (oppdateres):

Frank Rossaviks Jakten på en mening i BT

SVs landsmøteside
– FrP er hovedfienden (Lysbakken i Dagbladet)

0 0 vurdering
Vurdering
6 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Anonym
Anonym
7 years ago

Hva mener Liberaleren om at SV vil fjerne prinsippet om biologi i barnevernssaker helt?

Det gjør at Norge kommer i konflikt med menneskerettighetene (som har beskyttelse for den biologiske familien). Det er vel også litt småfascistisk når barna blir statens eiendom? Det er betenkelig i forhold til rettssikkerhet. Norge lot også være å skrive under på et tillegg til barnekonvensjonen nylig som ville latt barnevernsbarn prøve sakene sine overnasjonalt.

Pleym
7 years ago

Jeg har ikke satt meg inn i forslaget i detalj, men når det henvises til Christoffer Gjerstad Kihles dødsfall som begrunnelse for å stramme inn lovverket, kan det være delte meninger. Spørsmålet er om ikke lovverket har hjemler nok idag, men at det ikke brukes. I den konkrete saken så sviktet jo alle rundt Christoffer. Å gi barn rettsvern er bra, men å generalisere slik at alle foreldre fremstilles som inkompetente og mulige overgripere er ikke bra. SV gir inntrykk av at staten er bedre egnet til å ivareta barn enn foreldrene, og det er jo rett og slett ikke… Read more »

Andy
Andy
7 years ago

Pleym: SV har vel alltid ment at staten er bedre egnet enn foreldrene til å ivareta barna.
Og det synet har aldri vært basert på hensynet til barnas beste, men til statens (implisitt den illusoriske sv-statens) beste. Hvilket også er bakgrunnen for barnehageengasjementet deres.
Barnehagene er der for ensretting. Ikke bare for ensretting av barna, men enda mere for ensretting og modellering av foreldrenes “kollektive behov” og sosiale utjevning.

Og det mener jeg nesten helt uten å bli alt for konspiratorisk. Tror jeg. 😉

Odd Erling N. Eriksen
Odd Erling N. Eriksen
7 years ago

…det første som slo meg da jeg hørte om dette forslaget, var Øystein Djupedals utsagn for noen år tilbake om at ‘Vi må ta et oppgjør med myten om at foreldre er de som best vet hva som er bra for barna deres.’

Det irriterer meg grenseløst at jeg ikke husker i hvilken sammenheng ordene falt, men det var på riksdekkende TV og jeg husker at jeg fikk hakeslipp av bibelske dimensjoner.

Pleym
7 years ago

Nettopp! Takk, Odd. Jeg forsøke å komme på hvem som sa det. Men jeg visste det var en SV’er.

trackback
7 years ago

[…] bidra til at det fortsatt skal finnes en politisk kraft til venstre for Ap. Les også vår analyse; Er det behov for SV? Og den nyeste analaysen, fra Frank Rossavik i BT. Del dette:E-postFacebookTwitterGoogle +1 […]