Ukategorisert

Hva skapte ALP – og hvor mye ALP finnes i FrP idag?

Idag feiret FrP en symbolsk 40-årsdag; partiet startet Saga-møtet 08.april 1973. Slik lyder den offisielle versjonen. På denne datoen passer det å sette søkelyset på hva som skapte ALP og gav partiet grobunn. Og hvor mye av det som finnes i FrP idag.

Våren 1973 var det oppbruddsstemning i norsk politikk. Motkreftene i norsk politikk satt med regjeringsmakt, mens de to store fortsatt slikket sine sår. På venstresiden var man opptatt av å inkassere del to seieren ved folkeavstemningen om norsk EF-medlemskap 25.september året før; i en seier ved stortingsvalget. Men på høyresiden var stemningen mer nervøs og opprømt; ville andelen av nederlaget i folkeavstemningen ramme Høyre – eller ville klare å bryte forbannelsen og få et valgresultat vesentlig over de ca 20% som hadde støttet partiet i alle valg fra frigjøringen? Og lengst ute til høyre var mangeårig misnøye med alt ved norsk politikk iferd med å bli omdannet til et reelt alternativ for velgerne.

Bortenregjeringen – og gleden som ble borte
Spørsmålet om norsk medlemskap i EF skapte nye allianser i politikken, og brøt ned velgernes lojalitet til partiene. Det skapte nye muligheter for Anders Lange, kenneleieren ute i Heggedal i Asker. Men det var Bortenregjeringens manglende alternativ til Aps statsstyring som gav ham velgerne. Da det ble borgerlig valgseier i 1965, efter 20 år med Ap-styre, kunne man se butikkdører med skilt som “stengt pga glede”. Gleden tok raskt slutt, får vi tro. Staten fortsatte å ese ut og skattene vokste også i en regjering med borgerlige partier. Det var rett og slett ikke mulig å se forskjell. Misnøyen med byråkratiet og skattene skapte grobunn for et nytt politisk alternativ. Dette hører man ikke så mye om, når FrP som fenomen skal beskrives. Kanskje fordi det passer så dårlig inn i Høyres egen historieskrivning. Partiet som skryter (!) av ikke å ha statsskrekk, vil helst ikke ha det på seg at det kan takke sine folk i Bortenregjeringen for fremveksten av FrP som politisk fenomen i Norge. Det er kanskje tungt å svelge også for mellompartiene SP, KrF og Venstre – som i alle år har skydd FrP som pesten. Deres glede over å bruke andres penger på egne formål, og til aldri å finne noen sak for liten til at ikke staten skulle blande sin klamme hånd inn den, er sterkt medvirkende til FrPs suksess. Selv om FrP har kritisert sosialistene – så har ikke kritikken gjort forskjell på om sosialismen kom via Ap eller Høyre og sentrumspartiene. Det var ingen tilfeldighet at manifestet Anders Lange hadde skrevet het “Vi er lei av”. For folk var virkelig lei av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Man kan le av en film som “Norske byggeklosser“, men legg merke til at den kom i 1972. Det er samfunnskritikk fra høyre – noe som ellers er nærmest fraværende i norsk kulturliv. En lignende samfunnskritikk finnes i Morgan Kane-bøkene. For å finne følelsen mange satt igjen med efter 30 års kontinuerlig byråkratisering,m skatteøkninger og offentlige inngrep kan man bruke begrepet som Marx brukte (om industrisamfunnet); fremmedgjøring.

Bemerkelsesverdig suksess i 1973
Når myter gjentas ofte tror noen at det er sannheten. F.eks at Anders Lange ikke ville starte noe parti. Joda, han planla partistiftelse før Sagamøtet. Og det fremstod kanskje spontant når man hører lydbåndopptakene. Men bevisene for at dette var forberedt, foreligger. Det sier seg selv at når folk som aldri har vært aktive i partier setter seg fore å bygge opp en partiorganisasjon samtidig som det skal utformes og markedsføres et politisk budskap, ja så går det over stokk og stein. Sånn sett var dannelsen av ALP i april 1973 helt ulik dannelsen av SF i 1961, Det Nye Folkepartiet (DLF), Sosialistisk Valgforbund og AKP i 1973. Nettopp derfor er suksessen Anders Lange klarte å skape i perioden fra april til valget i september mer bemerkelsesverdig enn SFs i 1961. Fordelen Anders Lange hadde var at han ble oppfattet som en trusel mot Høyre, ikke Ap (slik SF ble). Dermed ble det over 10 000 avisartikler frem mot valget i 1973. Alt sammen klippet ut av avisene og limt inn i store utklippsbøker av Langes kone Karin. Forøvrig den eneste kvinnen tilstede på selve stiftelsesmøtet, ifølge stiftelsesprotokollen.

Carl I. Hagen ble partisekretær i det nystartede partiet, men en jypling på 30 år skulle ikke få belære enn partistifter på 69. Lange hadde vært med på harde tak tidligere. For eksempel som sekretær og omreisende agitator for Fedrelandslaget i de tøffe 1930-årene. ALPs eneste ungdomsopprør kom våren 1974. Ønsket var dengang som i de senere ungdomsopprørene i partiet mer system og fasong. Hagen meldte seg ut i juni 1974, og fikk sine minutter i rampelyset. Slik skulle det bli mer av efter at han havnet på Stortinget da Anders Lange døde i oktober samme år.

Vi er lei av
het partiets manifest. Du finner det igjen i boken “Fra Anders Lange til Carl I. Hagen. 25 år med Fremskrittspartiet”. Utgitt av Millennium forlag i 1998. Vi er lei av-plakaten er gjengitt allerede på s. 25. Hva består innholdet av? Det handler naturligvis om skatt. Inntektsskatt, verdifastsettelse av private eiendommer – som grunnlag for skatteøkninger, og “boligformidlingsskatt”. Det handler også om ekspropriasjon. Om trygdemisbruk. Om statlig bistand til diktaturer som bruker pengene til militær opprustning. Om norsk alkoholpolitikk. Om politikernes innblanding i folks privatliv. Om innskrenkninger i ytringsfriheten – gjennom reklameforbud mot rusmidler. Om høye politikerlønninger og late politikere.

Mye av dette går igjen som en rød tråd i partiets 40-årige historie. Sproget i “Vi er lei av” fremstår som litt gammelmodig, og ville garantert vært formulert annerledes idag. Men jeg kan ikke forstå annet enn at så godt som alt av innhold kunne gått rett inn i dagens FrP-program.

Anders Lange var antiautoritær og autoritær på samme tid. Han var autoritet og autoritær i eget parti. Men han mislikte autoriteter intenst – hvis det var statlige formyndere og smaksdommere. Enten de var politikere eller eksperter. Han var antikommunist. I Hundeavisen (senere Anders Langes avis) kunne man istedenfor annonser for firmaer lese små “plakater” av typen “Vokt Dem for kommunistene!”.

Nå er det ikke sikkert at Anders Lange ville bifalt alt som står i dagens FrP-program. Blant annet var han motstander av barnetrygd. Jeg tror at han ville satt klare grenser for bruk av skattepenger. På den annen side hadde ALP et slagord som het “La Norsjøens skatter betale folkets skatter”, altså at man skulle bruke inntektene fra oljeindustrien til å betale for offentlige oppgaver – istedenfor å fortsette å finansiere staten gjennom skatt. Altså et forslag til “kuwaitifisering” av norsk økonomi lenge før gulfstatene i Midt-Østen begynte med det samme.

Reaksjonære menns parti
Ser man på det formelle stiftelsesmøtet, de første stortingslistene og de “hundeguttene” som omgav Anders Lange i tiden rundt partistiftelsen er det lett å se at partiet ble startet av menn. Unge. Middelaldrende. Gamle. Som tildels fremstod som ganske så verdikonservative for ikke å si reaksjonære. Idag ledes partiet på syvende året av en kvinne. Og hun er langtfra den eneste som gjør seg bemerket, selv om kvinner knapt nok har spilt noen stor rolle i FrPs fremre rekker. Idag fremstår partiet på mange måter som langt mer liberalt i verdispørsmål. Selv om partiet er delt i slike spørsmål.

Partiet har beveget seg langt
må det være lov til å si. Kvinner tier ikke lenger i FrP-forsamlinger. De leder dem. De er nok fortsatt antikommunister i FrP, men det betyr ikke at man omfavner apartheid og diktatorer som Chiles Pinochet av den grunn. Folkebevegelsen som Anders Lange ville ha, er på mange måter blitt strømlinjeformet. Ihvertfall i sin organisatoriske oppbygning og virksomhet. I markedsføring har partiet på mange måter vært annerledes enn andre partier i Norge, selv om også dette området av partiets virksomhet har blitt mer strømlinjeformet. Og partiet står i dag for en bruk av skattepenger og oljepenger som må ha vært svært fremmed for Anders Lange. Det blir ingen liberalistisk minimalstat om FrP skulle få regjeringsmakt. Det vil kanskje bli lavere skatter og avgifter, og færre offentlige inngrep. Noen færre og slankere velferdsordninger vil det nok bli. Men staten vil fortsatt være langt større enn den Anders Lange forestilte seg.

At FrP feirer sin første grunnlegger er fullt ut forståelig. De borgerlige partiene bør tenke litt over hvilket medansvar de har for at ALP i det hele tatt kunne bli noe mer enn en døgnflue. Lav velgerlojalitet, friere medier, og like stor statsmakt under de borgerlige som under Gerhardsen er ingrediensene som gav ALP vind i seilene.

FrP bør i minst like stor grad feire partiets annen fødsel. Den skjedde ikke med et brak – som Sagamøtet, den første gallupen og selve valgresultatet i 1973. Den andre fødselen var adskilling mer langtrukken. Den startet med navnebyttet i 1977, valget av Carl I. Hagen til formann i 1978, og tilbakekomsten på Stortinget i 1981. Men det er en annen historie.

0 0 vurdering
Vurdering
2 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Per Arne Olsen
Per Arne Olsen
7 years ago

Stort sett gord og reflektert artikkel. De generelle analysene er helt i tråd med Bernt Aardals sin forskning og analyse. Moro lesning og bare for å markere så var Carl 29 år tror jeg 😉

Verdt å lese fra Liberalerens arkiv

  • Liberalister bør være globalisterLiberalister bør være globalister
    Nasjonalisme er en form for kollektivisme. Derfor bør liberalister være globalister.
  • Norge – verdens beste land å bo i?Norge – verdens beste land å bo i?
    Vi hører det en gang i året i mediene. Norge er verdens beste land å bo i. FN sier det, får vi høre. Men sier FN virkelig dette?
  • Joda, det drypper nedoverJoda, det drypper nedover
    At velstand drypper nedover, såkalt ‘trickle down economics’, er blitt en slags vits, en utskjelt antakelse ingen tør å forfekte i fullt alvor. Men ikke la deg lure: Den stemmer.